En ettermiddag fikk jeg kaffetrakteren min på hjernen. Jeg stod og vasket opp, og plutselig så jeg trakteren.
Jeg SÅ den virkelig. Hjelp så bedriten den var.
Først tenkte jeg "jaja, det ordner seg", og fortsatte å vaske glassene og koppene.
Etter en stund falt blikket mitt på den igjen, ganske tilfeldig egentlig, og jeg tenkte "er det bare min trakter i hele verden som er så møkkete tro??? Ja, da passer den til resten av leiligheten.."
Deretter vasket jeg tallerknene og la bestikket i bløt. Akkurat i det jeg var ferdig med det traff tusenvis av ettermiddagssolstråler kjøkkenvinduet mitt, i et tappert forsøk på å nå gjennom standstøv, eksos, matos og nikotin som lå som en rullegardin limt fast på ruta mi..
EN stakkars stråle fant veien gjennom og traff....ja, nettopp, rett på KAFFETRAKTEREN! Der stod den og minnet meg om en uteligger som har forvillet seg ut på scenen til Chat Noir. Midt i lyset fra strålekasteren. Og der står han, som et skrekkens eksempel for alle de rike, pelskledde damene som oser av dyr og tung parfyme. Foran alle besteborgerne som i utgangspunktet hadde kommet for å se Hege Schøyen - Show.
Jeg stod der på kjøkkenet og så det som en film midt inne i hodet et sted. Det var da jeg fikk den på hjernen, bokstavelig talt. Hva slags begredelig menneske var jeg som lot den står der og lide? Kanskje jeg like gjerne skulle "avlive den"???? Sende den til de evige kaffebønneplantasjene???
Det gikk smertelig opp for meg at ingen andre jeg kjenner har SÅ møkkete kaffetraktere. Og hva i all verden gjorde jeg feil????? Og hvordan greier disse alle andre å holde sine rene hele tia?? Det at de helt sikkert vasker den ofte, var jo bare en RASJONELL tanke som liksom for forbi meg med lysets hastighet og endte livet sitt som nok en fettflekk på kjøkkenvinduet...
Det å bruke max 10 minutter på å eliminere hele problemet falt meg overhod ikke inn. Nei, for nå var jeg i vill gang med å surre vettet mitt inn i en seig, slimete tråd av pessimisme og selvransakelse.
Jeg vasket opp bestikket, kjelene og stekepanna i vilt raseri mens jeg hadde gråten i halsen over min egen udugelighet. Her skulle jeg altså bo.. Med møkkete vinduer og gulv. Uten venner, uten kjæreste og med ei datter som helt sikkert bare ville stikke innom av og til fordi hun føler at hun MÅ. Men hun vil nok aldri drikke kaffe, nei, for kaffen til Mamma smaker vondt den. Fordi trakteren hennes er så jævlig MØKKETE!!!
Døde planter ville sikkert stå i pottene sine til skrekk og advarsel. Og jeg ville sitte i en nedslitt sofa. Uføretrygdet, grå i huden, med en sur rullingssneip i den ene hånda...
Akkurat da ringte telefonen min, gitt.. "Hurra, en venn!!!!" ropte jeg.. Og joda, det var ei venninne som ringte for å fortelle at hun skulle begynne å trene 2, kanskje 3 ganger i uka. Og røyken skulle hun stumpe etterhvert også. Men hun kunne ikke prate så lenge, altså, for hun skulle bake en ostekake hun aldri hadde prøvd å bake før, og da måtte hun jo liksom...
"Når skal du få bakt sjokoladekake til kjæresten din da?? Du vet jo at han elsker sånn kake.."
Ikke liker jeg å bake, ikke har jeg lyst til å trene, eller slutte å røyke, og jeg syntes vel også at siden det er JEG som har dårlig råd, så kunne vel ærlig talt kaffetrakteren om ikke annet vaske seg selv mens jeg tok meg en ekstra jobb.....
Jeg gryntet bare noe uforståelig inn i øret hennes.. Heldigvis kjenner hun meg så godt at hun spurte meg hvordan jeg EGENTLIG hadde det.. Saltvannet spruta ut av øynene mine mens jeg forklarte henne detaljert om framtidsvyene mine... "Kanskje du bare skulle vaske trakteren?? Ring meg etterpå...."
Vaske den, ja... Det var jo egentlig en glimrende ide når jeg først tenkte på det.. Hvorfor i all verden fikk jeg ikke den ideen selv??? Joda.. fordi jeg bruker mer energi på å engste og irritere meg over problemer som er super-enkle (men kjedelige) å løse, enn hva jeg ville brukt på å løse dem med en gang... Lærte jaggu noe viktig om megselv den dagen... Og den natta sov jeg bedre enn på lenge......
