onsdag 25. mars 2009

Fanebæreren

I hele mitt liv har jeg gått først. Ja, jeg har rett og slett ikke noe minne av at jeg har gjort noe annet noen gang. Og i lange perioder har jeg ant lite om hvem og hva som har gått bak meg. Hvordan i all verden skulle jeg vite det? Jeg må jo SE framover når jeg går først. Dessuten så bærer jeg tungt her jeg går, og hvis jeg våger meg på å snu meg, så kan det få fatale følger.
Jeg har selv sett hvordan andre fanebærere har dristet seg til å snu seg bakover og smile til de der bak, og i neste øyeblikk har vindene tatt tak i fanen og revet den ut av bandolæret, duskebærerne har flydd som små duer og blitt klasket inn i husvegger og biler.
Nei, går man først på den måten, og har noe viktig å vise fram, så må man se framover.
Det er ved hjelp av meg og min fane, at alle tilskuerne vet hvem det er som kommer bak meg.
Mine faner, har hatt all verdens farger. Grønn, gul, brun, oransje. Bare nevn en farge, og jeg har helt sikkert gått rundt og båret på den.
Min drøm er å en dag ha to staute personer som bærer duskene for meg. To mennesker som kan hjelpe meg å holde i mot vinden, og sørge for at jeg ikke må bruke all min kraft på å ikke sjangle eller velte her jeg går. Men neida – søte små barn skal det være. For at publikum skal bli våte i blikket og si:»ååååååå» når vi passerer.
Tror de f.eks at de ville sagt «ååååå» med et smil, hvis de ante hva en fanebærer egentlig risikrer foran der? Tror dere at de ville klappet henrykt hvis den opprinnelige grunnen til at man går med faner hadde vært gjeldende i dag? Alltid først – under kryssild fra det tyske regimentet. Nei, takke meg til. Folk vet ikke hva de egentlig ser lengre. Fanene er nå bare et symbol på 17. mai og på at en eller annen kunstnerisk sjel har lagt hardt arbeid i å kreere noe vakkert som skal synes lang vei.
Jeg husker at mamma var så stolt første gangen jeg skulle ut og bære. «Min sønn – fanebæreren» At det resulterte i at jeg alltid måtte gå først, og da også sansynligvis være den første som ble felt i krigen, tenkte hun ikke på den gangen. Og at det bak meg gikk en forskremt gutt eller jente som visste at de måtte ile til unnsetning for å overta stasen, og rett og slett tråkke over mitt lik for å bære videre. Og at min kropp da i tillegg ville bli most ned i bakken av over tusen mann som kom trampende bak meg? Det er nemlig ikke tid til å hedre en fanebærer med salmer og varme ord hvis – eller kanskje jeg skal si NÅR - de faller.


Men jeg har da tross alt vært heldig som har vokst opp som fanebærer i en fredelig tid. Ikke at det har fått meg til å glemme hva slags rolle og ansvar jeg har foran der. Men alle andre har visst glemt.
En fanebærer må bruke ørene, øynene, balansen og rein muskelkraft. Man kan ikke ha en fanebærer uten muskler i overarmene. Uten mot. Fanebæreren må vite veien vi skal gå, og ha kontakt med alt som ligger foran. Samtidig må han bruke ørene bakover. Følge med på trommene, skjønne signalene som sier at vi skal stanse, gå på stedet hvil, eller om vi skal gå raskere.


Når menneskemengden ser meg, så vet de hvem som kommer bak. DET er min jobb. Jeg baner veien for andre, og gjør det lettere for det store flertallet å holde seg informert.
Jeg får aldri bestemt meg for om jeg skal smile til tilskuerne, og være en sjarmerende fyr, eller om jeg skal gå i fullt alvor, og minne folk om at det ikke alltid har vært like ufarlig.
Tidligere var jeg bare flink til å bære faner. Da spilte det ikke så stor rolle hvem jeg bar for. Hvem jeg banet vei for. Jeg koblet på meg bandolæret, heiste fanen, og marsjerte stolt fremover – uten tanke på hvem jeg representerte. Det viktigste for meg var å gjøre jobben skikkelig, og være et godt forbilde.
Jeg bar for politiske partier 1. mai, for idealistiske foreninger i borgertoget, eller hjemmesnekra faner under demonstrasjoner. Det hendte også at jeg måtte endre den opprinnelige marsj-ruta. En gang vi var i en ukjent by, så jeg langt der fremme at det var et stort hull i bakken. Dermed tok jeg en avgjørelse og tok første stikkvei til høyre, tvers gjennom en gapende folkemasse, og med et forvirra korps i helene. De kan nemlig ikke gå ifra fana si. De følger meg som små andunger følger en andemor over motorveien.
Jeg førte dem gjennom gater jeg ikke ante noe om, men jeg visste bare at jeg måtte gjøre det for at ingen skulle komme til skade. Tamburmajoren ilte fram til meg. «Hva i helvete er det du holder på med???». Jeg så henne bare rett i øynene ett sekund, fokuserte på veien foran meg, og fortsatte å gå. Hun fikk bare stole på at det er en grunn til alt.
Etter en liten omvei rundt et kvartal, kom vi trygt i havn. Dit vi var på vei i utgangspunktet. Men tror dere kanskje at jeg fikk noe klapp på skulderen? Tror dere noen av de som toget bak meg var takknemmelig for at jeg hindret benbrudd eller det som værre var? Neida – de var bare opptatt av at de ikke hadde fått være med på å bestemme at vi skulle svinge til høyre.
Etter litt diskusjoner fram og tilbake, ble det enighet om at de hadde vært et greit valg, men jeg fikk beskjed om å samarbeide mer neste gang. Hva mente de? At jeg skulle bråstoppe, avbryte et helt korps midt i en marsj, sette ned fanen og brøle: «Hei, folkens! Det er et svært HULL i bakken foran her.. Kan vi ta et allmøte her og nå, på om vi skal gå til høyre eller venstre i neste kryss????» Jeg var mest opptatt av å få oss trygt fram uten voldsomme avbrytelser, men det er visst vanskelig for folk å forstå sånn uten videre.
Man må se helheten i ting når man går først. Det har jeg ihvertfall lært underveis.
Jeg har også drista meg til å foreslå at det er jeg som skal velge hvem som skal bære duskene mine. Som jeg nevnte tidligere, er små unger utrolig vakre å se på, men de er ikke til mye hjelp når det blåser litt mer enn lunken bris. Da må jeg plutselig bekymre meg for dem også. Trøste dem, si at alt kommer til å gå bra, og jeg må bruke all min kraft pluss litt til for å holde meg selv på beina. Men neida – vi skal heller avbryte en marsjrunde hvis det blåser.
Det er jo tydeligvis mye viktigere at man har noe søtt å se på, enn at oppgaven blir gjennomført skikkelig.
For hver gang vi er ute på stevner, får vi medaljer. Jeg har pr skrivende stund 176 av dem, men jeg får ikke lov til å pryde uniformen med dem. Det skal man visst heller ikke gjøre. Av og til blåser jeg i reglementet og tar på meg alle sammen. Jeg er nemlig stolt av hva jeg har vært med på, og forstå ikke hvorfor det er så viktig at det ikke skal synes. På sånne dager, får jeg ekstra oppmerksomhet fra folkemengdene. «Der er han med alle medaljene», sier de.
De venter på meg med spenning hver gang vi dukker opp, i håp om at jeg har pyntet meg. Hvis de hadde vært litt oppmerksomme, ville de sett at folkene som kommer bak meg går med lukkede litt grå ansikter og stive smil. Det er også min skyld, og det fryder meg litt at de går der i full skue, uten evne til å skjule sine egentlige følelser.

Uansett er jeg fanebærer. Jeg er født til å være fanebærer, og jeg kommer til å bære faner til kroppen min står i 90 graders vinkel og jeg ikke har mer kraft igjen i armene.
Jeg kommer til å fortsette å ønske meg jevnbyrdige duskebærere, og jeg kommer til å fortsette å ta avgjørelser om hvilken vei som er trygg å gå. Jeg kommer til å fortsette å pynte meg med medaljene mine – akkurat når det passer meg. Og folk kommer fortsatt til å ringe meg og be meg om å stille opp for dem. For det er nemlig en jobb ikke så mange tar helt frivillig. Men jeg gjør....... for noen må alltid gjøre det....

Fra begynnelsen til slutten - eller vise versa..

Jeg lå helt stille og hørte hvordan det pep i en monitor som stod ved sengen ved siden av min. Et langt langt ensomt pip som fortalte meg at damen på den andre siden endelig døde. Det igjen betød at jeg endelig fikk noen å snakke med - for siden jeg selv døde for bare noen dager siden, så var jeg ganske våken og kjente stadig at kreftene vendte tilbake..

Jeg hørte hun dro sitt første lange åndedrag. Litt surklete og tungt, men allikevel et åndedrag.

Det gikk noen timer, også kom det en sykesøster svinsende og dro fra forhenget som hadde stengt for utsikten min. Jeg strakte meg etter brillene for virkelig å kunne studere nykommeren.. En vakker kvinne, uten tenner, med rynkete helt hvit hud, og nesten ikke hår på hodet. Hun var så vakker der hun lå mens kinnene sakte fikk farge og hele kroppen hennes forsiktig gjorde seg klar for livet..

Jeg sovnet nok - det er ufattelig utmattende å bli yngre - og når jeg våknet stod det en dame i 50 åra og kikket på meg.

"Hei - det er jeg som er datteren din. Jeg skal ta deg med hjem nå. Du har en leilighet du bor i, og det første året vil du få stell og pleie hjemme av en sykepleier, og du vil få mat sendt hjem. Jeg kommer og besøker deg en gang i uka, og da skal jeg ta med meg barnebarna dine. Jeg har en på 13 og ei på 15.. Jah - også heter jeg Nina..."

Hun fikk med et ett sårt drag over øyene, og jeg regnet med at hun tenkte på at det kun var 15 år igjen nå før hun var passert den Gyldne aldren og hun igjen var barnløs og det bare var en vei igjen.. nedover..

Jeg valgte å ikke tenke på det - for gleden over å være i livet var større enn bekymringen for framtiden..

Min datter Nina - kjørte meg hjem, og vi ble litt kjent med hverandre. Jeg var spent på om jeg ville ligne på henne, og om det var lenge til jeg møtte pappa'n hennes igjen.. Jeg spurte henne om hun visste, men hun bare trakk på skuldrene.

"Jeg har ikke møtt ham enda , ihvertfall - han kommer når han kommer..."



Tiden gikk.. Jeg storkoste meg i leiligheten, og kroppen vant sakte med sikkert tilbake styrke og jeg husket mer og mer av hverdagslige ting. En dag våknet jeg med en tann i munnen. Og så en til..
I løpet av noen måneder hadde jeg munnen fylt til randen med tenner. Litt brune kanskje, men pytt. Jeg kastet gebisset og gledet meg stort over biff til middag, og unte meg til og med en tyggegummi på lørdagene.

En tirsdag gikk det plutselig i døra. Sykepleieren hadde sluttet å komme for lengst, så jeg visste det ikke var henne. Og datteren min kom bare på søndager, så det var ikke henne heller. Det kilte voldsomt i magen, og ganske riktig.

"Hei - jeg heter Richard - vi er gift.."

Jeg danset av glede over å ha fått meg en sånn utrolig flott mann, og den natten sov jeg klistret inntil ham.

I begynnelsen var det ikke mye til samliv egentlig, men etterhvert som jeg fikk tilbake kvinneligheten min, blei det en annen vals.
Jeg oppdaget blandt annet til min store glede at jeg fikk lysebrunt hår med krøller, og Richard fikk et kledelig skjegg.

"ååh - nå må jeg bytte briller IGJEN!! Jeg ser bare bedre og bedre.. " Jeg sukket iltert mens jeg tappert forsøkte å lese avisa en morgen..
Richard ble bare mer og mer muskuløs, men var mindre og mindre hjemme. Han måtte begynne å jobbe i bank visstnok.

Så ringte Nina. Hun sa ikke så mye. "Jeg har født!" Det var det eneste hun sa. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si - så jeg mumlet at jeg var lei for det, og spurte om jeg skulle komme over en tur..
Jeg laget ferdig en lasagne og tok med meg for å kunne varme den til henne og den familien som fremdeles var igjen, og der lå hun. Stor som en hval lå hun på sofaen, med vann i hele kroppen. Den store magen var i veien for henne uansett hvordan hun prøvde å sitte eller ligge.

"Var det ille??" spurte jeg..
"Neida - jeg fikk epidural", svarte hun stille..

"Jaja.. om noen mnd blir det lettere.. Det siste trimesteret er alltid værst har jeg lest."
"Jeg gruer meg til å være kvalm og spy jeg da... skal være glad når alt er over..."

" Og om 2 år er det på'n igjen.." sukket mannen hennes mens han kjærlig rufset datteren som satt på gulvet og lekte med duplo..

"Jah - på snakk om DET. Forrige uke fikk jeg mensen.. Det er det jeg sier.. ikke fordet - jeg ante at noe var i gjerde da - for jeg har svettet som en gris og vært rimelig sippete i noen måneder, men.. alt nå lissom??"

"Sånn er livet", svarte Nina..
"Jupp - sånn er livet", sa jeg... og så var det ikke mer å si...

tirsdag 24. mars 2009

og sååååå

I dag har jeg husket å kjøpe epler, men jeg har glemt å spise ett, og jeg glemte også at jeg egentlig ikke drikke kaffe lenger, men grønn te..

hm..

Jeg søkte på google da.. "Et eple om dagen" - og fikk ikke mindre enn 35 000 treff, og det er sunt for ALT, så godt som...

- forhåpentligvis for hukommelsen også, når jeg bare husker at jeg egentlig har begynt et nytt og bedre liv..

Mer epler..

Eva og Adam rusler rundt i paradis. De har det digg, og er i kategori "blir ihvertfall 1000 år gamle".. Eva kjeder seg - tydeligvis, og siden hun heller ikke er opptatt med å befolke verden helt alene akkurat i dette øyeblikket, så rusler hun rundt for å finne noen å skravle MED.. (Adam er opptatt med å tenke på at han SLIPPER å finne opp hjulet, så han er det ikke mye gøy å få utav)

Ihvertfall - det eneste vesenet hun finner det interessant å snakke med, er denne berømte Slangen som ligger og myser på henne fra et epletre.

Han sier jo mye rart da - blant annet så forklarer han nok Eva hvor kjedelig hun egentlig har det. Ikke at Eva her tenkt noe særlig på det tidligere egentlig, men slangen har tydeligvis kontakter på utsiden av Paradis, og kan fortelle de merkeligste ting.

(Jeg er ganske sikker på at hun gikk i kronisk ammetåke også jeg, da - så hun skjønte nok egentlig ingenting av hva han egentlig hvislet om..)

Ihvertfall - denne snoken får henne til å få lyst på disse eplene da. De som hun har fått streng beskjed om å IKKE røre.

[Mamma sa: "ikke putt den erta opp i nesa", og det hadde jeg jo ikke tenkt på at gikk an før - så da gjorde jeg det.]

Resten av historien har vi jo hørt mange ganger. Eva greier ikke å dy seg. Hun tar en eple og momser det i seg. Godt var det også!! Så kommer Adam flyende: "Hva ER det du holder på med, Kvinne???!!" Eva tenker at det kanskje er på tide at Adam faktisk FINNER OPP hjulet og lokker ham med alskens løfter, og får ham til å ta en bit også...

Veldig dumt!!!

snipp snapp snute - også bodde de ikke DER lenger..


Har noen noengang prøvd å bytte ut ordene i denne historien?

Ok - jeg prøver:


Eva og Adam rusler rundt i hagen sin. De har det digg, og er i kategori "feirer helt sikkert Diamantbryllup ettehvert".. Eva kjeder seg - tydeligvis, og siden hun heller ikke er opptatt med å befolke verden eller pusse vinduene eller vaske klær, vaske opp, lage mat eller støvsuge, så rusler hun rundt for å finne noen å skravle MED.. (Adam er opptatt med å tenke på at han SLIPPER å gjøre noe akkurat nå, så han er det ikke mye gøy å få utav)

Ihvertfall - det eneste vesenet hun finner det interessant å snakke med, er en støvsugerselger som tilfeldigvis har veiene forbi akkurat da..

Han sier jo mye rart da - blant annet så forklarer han nok Eva hvor skitne gulvteppene hennes egentlig er. Ikke at Eva her tenkt noe særlig på det tidligere egentlig, men selgeren har tydeligvis kontakter på utsiden av Paradis, og kan fortelle de merkeligste ting.

(Jeg er ganske sikker på at hun gikk i kronisk ammetåke også jeg, da - så hun skjønte nok egentlig ingenting av hva han egentlig hvislet om..)

Ihvertfall - denne snoken får henne til å få lyst på denne støvsugeren da. Den som hun har fått streng beskjed om å IKKE kjøpe. (De er raka blakke, renta har akkurat steget og de har nesten ikke penger til mat..)

[ Mamma sa: "ikke putt den erta opp i nesa", og det hadde jeg jo ikke tenkt på at gikk an før - så da gjorde jeg det...]

Resten av historien har vi jo hørt mange ganger. Eva greier ikke å dy seg. Hun kjøper en støvsuger og svinser lykkelig rundt i huset og suger det gullende rent. Godt var det også!! Så kommer Adam flyende: "Hva ER det du holder på med, Kvinne???!!" Eva tenker at det kanskje er på tide at Adam faktisk begynner å hjelpe til litt i heimen, og lokker ham med alskens løfter, og får ham til å prøve støvsugeren også..


Snipp snapp snute - støvsugeren var fryktelig dyr, og avdraget til banken blei aldri betalt. Huset gikk på tvangsauksjon og familien Eva og Adam endte opp i en kommunal hybel med felles do i gangen.


Hm...




Har dag 2 uten kaffe om morran, forresten.. Det er overhode ikke noe gøy å slutte å drikke kaffe!!

søndag 22. mars 2009

Vi vant - vi vant!

Jarlsbergfestivalen 2009

Her stilte vi.. Det hærlige tidspunkt 06:30 ringte vekkerklokka mi i dag - på en søndag. Klokka 07:00 vekket jeg Tullerusk, og klokka 08:00 stod vi klare på utsiden av huset. Med uniform og instrument og ekstra strømpebukser og sløyfer og hårstæsj og og.. Det er TIDLIG for et C-menneske som meg. Men pytt - hva gjør man ikke for at de søte små skal få bryne seg på litt utfordringer.

Turen inn til Bakkenteigen (Horten) gikk som smurt. Det er nemlig veldig lite med trafikk på veiene så tidlig en søndags morgen. Etter en liten stopp oppe i Kirken for å hente noe trommer og trommestikker og en tamburin, var det straka vegen inn på 35 minutter.

Klokka 9 var det oppmøte inne i lokalet og 14 halvtrøtte og litt nervøse unger stod og trippet, sammen med dirigenten. Halv 10 var det oppvarming, ti minutter på 10 ble slagverkgruppa henta inn på scenen for å rigge.

Vi snakker barn på 10 - 11 år her. Vi er et ganske så lite korps. Bare 14 spillende i dag. Og vi har øvd på disse stykkene siden rett før Jul.

Jeg er voksen, og jeg skal ikke spille, men selv for meg virker scenen helt enorm, og det lukter konsentrasjon og litt nerver i salen. Mange av musikantene våre er med på en sånn konkurranse for aller første gang, og aner ikke hvordan det vil føles..

Vi stemmer pauker, vi fjerner en stol som er for mye og vi flytter litt på en mikrofon.

Man går med en merkelig følelse i magen. Den er vanskelig å forklare, men det er en slags nøktern "ååååå - jeg håper vi gjør reint bord i dag!"-følelse.

I fjor var jeg utkledd som heks og stod på scenen sammen med dem, i år får jeg sitte i salen og bare lytte.

Første stykke. En marsj. Den snubler i gang, og det snubler opptil flere ganger, og jeg tenker... "Hm.. de er altfor nervøse!" Av 14 barn er det nå bare 10 som spiller. 4 jenter driller til den første marsjen.

Så kommer stykke nr 2. "Annie - Tomorrow". Vi har med oss verdens søteste jente som synger solo mens ungene er komp. De er kjempeflinke, og jeg kjenner hårene reise seg på armene. JA JA - de fikser det. Nå er det ikke lenger så nøye om de vinner eller om de får gode kommentarer fra dommerene. Jeg sitter der, og hører at de fikser det. De spiller sammen, lytter på hverandre, og gjør sitt absolutt beste. Jeg hører introen.. teller takter, vet når hvem skal komme inn på hvilket instrument. Og det går på skinner. Først klarinettene, så en myk Tuba, så saxen. Så vokalisten. Resten av gruppa kommer til.. Det er til å grine av. Vakkert!

Så er det ett stykke med trompetsolo. 2 gutter trår fram og spiller så trygt som banken. Jeg er så stolt at jeg nesten sprekker.

Stykke nr 3 heter Chrysalis, og det skal være navnet på den prosessen som skjer fra en sommerfugl er en larve til hun blir en sommerfugl. Kjære vene å de ungene spiller i dag!!

Jeg håper selvfølgelig at dommerne hører det samme som meg, men det vet man jo aldri. Det er ikke dyktighet og teknisk finesse som bestemmer vinneren i dag. Det er helheten, og sånn skal det være når så små barn treffes for å spille for hverandre og når de vet at det er en konkurranse i det også.

Det er utrolig mange flinke korps og unger der i dag.

Når "mine" musikanter er ferdige, møter jeg dem ute i gangen. Skryter vilt av dem og har en følelse av at jeg egentlig har født dem allesammen. Skryter av dirigenten vår, Siri, som gjør en fantastisk jobb med ungene og som lokker dem til å yte sitt beste, og LIKE det de holder på med.

Tiden går - det er premieutdeling. 2 drilljenter har fått i oppgave å gå opp på scenen og hente diplom som alle får.. Konfransieren leser opp navnene på alle 2 plassene. ( Det finnes ingen som taper en slik konkurranse som dette. De korpsene som ikke får pokalen, får alle hver sin 2.plass)

Jeg hører ikke Framnes enda, og kjenner magen begynner å kile. Navn etter navn, korps etter korps blir ropt opp. Ikke noe Framnes. Så kommer det: Og de som får pokalen i dag er...

(dere vet - den stillheten som virker å var en evighet).....

"Framnes Juniorkorps!!!"

Gleden skyter ut alle cellene mine i løpet av ett sekund. Jeg ser først litt skrekkslagne barn som ikke helt tror det de hører, men så braker jubelen løs. De hopper og skriker og heier, alle klemmer alle. Selv de som aldri har likt hverandre noe særlig henger rundt halsen på hverandre og brøler av glede..

"Hipp hipp!... Fram - hurra, Nes - hurra, hurra hurra hurra!!!!"


De fortjente det så inderlig, og det var så utrolig digg å få være med å opplevde at de fikk det til...

Idun - den vakre, kloke men akk så glemske..


Hvis vi først skal snakke om epler, så bare må vi innom Idunn. Den vakre kjærlighetsgudinnen fra Åsgård. Gift med Brage (poeten)




Hun er et fantastisk søtt vesen, som har hukommelse som en gullfisk. Og hun liker å leke litt kjæreste med alle nesten, selv om hun er gift, men -hun glemmer jo at hun er gift, og når hun våkner dagen etter at hun har vært litt kjæreste med en annen enn Brage, så har hun jaggu glemt det også.




Så Brage legger seg aldri ut med henne. Han sier bare; "Du er jo kona mi, du", også smiler Idunn fordi hun har så flott mann, også er hun igang igjen.




En ting husker hun, og det er det til gjengjeld bare hun som husker, og det er hvor ungdomskildens og kunnskapens epler er å finne. Dermed er hun kjempeviktig for alle guder og gudinner inne på Åsgård. Så lenge de spiser av eplene hennes, er de unge, friske, virile og sterke, men så fort de glemmer det - blir de gamle og grå.. (bokstavelig talt)
****


Adam og Eva snudde jo opp og ned på verdensbildet (sier de som har greie på det - på den måten) ved hjelp av et eple..
Og etter å ha lest om og grublet litt over dette - så må jo dette eplet unektelig ha et eller annet for seg... spørsmålet er bare HVA???
*****
Og hvem har vel ikke hørt: "Et eple om dagen, er godt for magen"... eller "An apple a day - keeps the doctor away.."
Såh - hva ER det med disse eplene..
I første omgang er planen min nå å faktisk spise ett eple hver eneste dag, så får vi se om det skjer noe i det hele tatt..

lørdag 21. mars 2009

Sorti

Ikke ante jeg at jeg faktisk har gjeller. Jeg – som ikke noen gang har turt å svømme på dypet, fordi jeg vet at jeg svømmer dårlig. Frykt for å drukne? Jupp, det er meg det. Men så viser det seg altså at jeg puster like lett under vann som over. Det var et realt sjokk, men en særs velkommen overraskelse.

Jeg lå der, med en annens hånd stramt rundt nakken. En hånd som tvang hodet mitt under vann. Jeg husker jeg tenkte; ”Nå dør jeg. Kan like gjerne trekke pusten med en gang”. Jeg prøvde tappert å kjempe imot en stund bare for å være helt sikker på at det ikke nyttet. Jeg fikk snudd hodet litt til siden, og mens jeg lå der og ventet på at kroppen skulle gå tom for oksygen, kikket jeg meg like gjerne litt rundt. Sollyset tvang seg gjennom sjøvannet og kastet stråler på vakre steiner og det irrgrønne sjøgresset. En ganske så gjennomsiktig fisk ilte raskt forbi, og jeg husker at jeg tenkte at jeg tross alt ikke var noe å være redd for – jeg var jo straks død uansett, og ikke mye tess som jeger. ”Død som en sild rett og slett!” Jeg måtte ta meg kraftig sammen for ikke å gapskratte av min egen morsomhet.
En sjøstjerne lå der og duvet med armene sine. Jeg telte 5 stykker, men det er mulig jeg tar feil, for grepet rundt nakken min var så stramt at jeg fikk slørete syn av svimmelhet.
”Å for en skjønnhet”, tenkte jeg. ”HER vil jeg være..”

Og tiden gikk. Jeg ventet og ventet, og grepet rundt nakken min ble umerkelig litt svakere for hvert 10ende sekund. ”Ikke glem hvem du er”, hvisket havet til meg. Hvordan i all verden skulle jeg kunne glemme det? Det var jo nettopp derfor jeg lå sånn med hodet under vann, holdt fast av en som visstnok vet mer om meg enn jeg gjør selv. ”Jammen i jøsse navn – skal det ikke skje noe snart da?? Jeg burde jo i det minste FØLE at jeg mister bevisstheten her..”
”Ikke glem hvem du er”, hvisket det igjen fra havet – og jeg kan sverge på at jeg så halen til en havfrue langt der ute. Men det kan like gjerne ha vært en knølhval på ville veier. Ikke godt å si hva som er sant og hva som er fantasi når man ligger sånn og drukner.

Det gikk 2 minutter, og ingen død kom og tok meg. Bare en skarp hodepine, og slørete syn. ”Han kunne jo latt meg ha brillene på da.. HAHA!” Merkelige tanker i et sinnsykt øyeblikk.

Litt ut i det tredje minuttet kjente jeg at grepet rundt nakken ble litt usikkert. Ikke spør meg hvordan et usikkert grep kjennes ut, for det er nesten umulig å beskrive, men det var den følelsen som fylte meg. At han var usikker på om det var noe vits i å fortsette å drukne meg.

”For Guds skyld – ikke glem hvem du ER”, hvisket havet bedende mens jeg lå der og lurte på hva som ville skje hvis jeg faktisk trakk pusten så dypt jeg bare kunne. Eller f.eks gjorde meg helt slapp i kroppen og lekte død. Ville grepet slippe da??
Det begynte å bli en lek for meg – og jeg sprellet litt med beina sånn for syns skyld, bare for å signalisere til han der oppe at det var liv i meg enda. Jo da – grepet ble litt strammere et øyeblikk, og han klemte på med ny giv.








Det gikk ett minutt til. Ingenting skjedde, og nå kunne jeg tydelig føle at det dirret svakt i fingrene som holdt nedover halsen min. Det er måte på hvor lenge noen kan greie å holde fast i noe før melkesyre og krampe kommer og tar dem. Jeg lurte på hvordan ansiktet hans så ut. Om han gråt kanskje?? Jeg tok meg ikke bryderiet med å undre meg over hvorfor det var så viktig å drukne meg. Det føltes som om det ikke hadde noe med saken å gjøre uansett. Jeg tok en avgjørelse på at han faktisk smilte der han satt på huk, og irriterte meg over at jeg ikke husket om han hadde på seg gummistøvlene eller turskoene. Det gjorde en stor forskjell for meg, om han var våt på beina eller ikke.




Ut i det femte minuttet begynte jeg å terpe på sju gangen. ”Sju ganger en er sju, sju ganger 2 er fjorten, sju ganger tre er tjueeen, - eller sier man en og tjue nå om dagen? Jaja – samme kan det være. Tjue-en-og-tjue”. Igjen måtte jeg ta meg kraftig sammen for å ikke flire høyt og hemningsløst under der. Det er på en måte ikke det rette å gjøre mens man dør. Jeg mener, ligge sånn og terpe på sju gangen, døde sild, snakke med havfruer og sjøstjerner og le seg skakk.

På dette tidspunktet hadde jeg selv blitt i alvorlig tvil om det var noe vits i å drukne overhodet – for det tok urimelig lang tid, og jeg skulle ønske han hadde dratt meg litt lenger ut sånn at jeg fikk mer å se på mens jeg ventet.

Etter 10 minutter slapp han plutselig taket. Jeg lå stille en liten stund før jeg kravlet meg opp på alle fire og løftet hodet opp av vannet.
Klærne lå klistret inntil kroppen min og jeg ristet på hodet, nesten som et dyr, for å få vann ut av håret. Jeg la hodet på skakke og kikket ham rett i øynene. Han var kritthvit i ansiktet og stod som forstenet mens munnen hans åpnet og lukket seg uten mål og mening. Nesten som en gullfisk, syns jeg.
”Gir du deg allerede?” spurte jeg. Ikke noe svar. Bare bleke lepper som ikke visste om de skulle snurpe seg sammen til en strek, eller vrenge seg fra hverandre til et rop om hjelp. Så reiste jeg meg opp, tok av meg plagg for plagg foran ham.
Sakte og sensuelt, mens jeg hele tiden stirret ham inn i de livredde øynene. Han slikket seg hjelpesløst på tørre lepper, og det var tydelig at han overhode ikke hadde anelse om hvor dette ville ende.
Det siste plagget jeg tok av meg var trusene. Jeg ålte meg mykt inntil ham og strøk ham på kinnet med dem. Kysset ham ømt på det likbleke kinnet, snudde meg bestemt, vasset ut i vannet til det nådde meg til livet.

Jeg kjente blikket hans brenne på ryggen min, men det var ingen vei tilbake. Uten å snu meg la jeg på svøm, trakk pusten kraftig en gang, dykket, og forsvant ut på dypet.

torsdag 19. mars 2009

Med William kommer våren



Han stikker hodet forsiktig ut..
Er "mørbanket" og skadeskutt
- men i livet...

En sko på
og en sko til..
Han smyger ut med tappert smil
Han smyger flere hundre mil
-går dit hvor William vil...

Med William kommer våren
Tre korte bank på skitten dør
Så står han der
og smiler til meg
akkurat som før..

Han får en bamse-knuse-klem
"Å William.. HEI.. Velkommen hjem..
Jøss.. er det Våren allerede????"

En kaffekopp
en sliten skrott
Som tør så altfor lite..
En rullingssneip
En trassig geip
over alt som vi ikke får vite...

I William lever barna
De barn som bare gror og gror
- som passer på en sykelig mor
og ofrer hele livet..

Med William kommer våren
og sommeren
og høsten
Men når himmelen blir kald igjen
så dovner han, min kjære venn
Han sovner inn med blomstene
og hviler under snøen..

Med William kommer våren..
Og han har vært her nå i dag..
Jeg åpner alle vindu'ne
Og lufter alle dynene..
River ned gardinene og slipper våren inn..

Blir du til middag, William????

onsdag 11. mars 2009

Den sangen jeg kan!

Jeg skriver litt viser og sånt av og til.. Og her i Januar skrev jeg denne. Melodien er nok ferdig, men ikke helt.. Siden det vibrerer av vår i lufa, så har jeg lyst til å dele den her:


DEN SANGEN JEG KAN

Jeg har ikke stemme til å synge all verdens sanger
Men til gjengjeld så synger jeg ofte den sangen jeg kan
Mine ord er for få til å skrive en bok i hver genre
Men de orda jeg kjenner er orda som passer min sang

For hvem har bestemt at en ordløs slett ikke skal høres
Og hvem kan vel kreve at min stemme ikke er nok
Mine hender er de som arbeider når noe skal gjøres
Og mine tanker kan male et vidunderlig eventyrslott

En blåveis er bare èn blomst når den står som den ene
men når de vokser som teppe i skogen og gjør en pen
er det Herrens Mirakel, og herrens mirakel alene
selv om sannheten er; Det er bare mange av èn...

Jeg har ikke stemmen som kan synge all verdens sanger
Og jeg har ikke mot til å sloss for å komme meg fram
Men i hjertet mitt bor det en nydelig, sta liten blåveis
Og den vokser som mest når jeg synger den sangen jeg kan...



Jorunn Westeraas





Den kommer - den kommer...




18 grader!!




















11.mars 2009 - Termometeret står i kjøkkenvinduet mitt - jaada - UTE , for tenk!!

:o)

Mens man venter...




Jeg har vært inne hos Tankespeil og hente noen gøyale tips om hva man kan gjøre ute på den vide webben.

Og da endte jeg opp med å lage meg selv som en tegneseriefigur..

Det er godt å sitte sånn å finne nye ting å leke med - ihvertfall nå som jeg venter så fælt.. Sammen med hundretusenvis - jah - millionvis av mennesker på jorda, sitter jeg og venter på Våren..

Også tenker jeg at det hadde vært fint og usedvanlig morro å få vært en tegneseriefigur for en dag. Bare gå besjerk lissom. (Jaada - jeg vet at man ikke skal bruke lissom og liksom i en setning - men akkurat nå har jeg ikke gramatikk-genet mitt aktivert.. *smiler* )

Litt Donald kunne jeg godt tenkt meg å være akkurat nå. Litt sånn naivt yber-forbanna for nesten ingenting, få en sort sky over hodet og rive av seg fjær og lue og hoppe opp og ned og lire av seg regler som overhode ingen egentlig tar på alvor.

Sloss litt med en fetter, kanskje.. få ut litt steam. Uten å få blåmerker eller skader som varer mer enn sånn ca 10 minutter eller noe.

Eller kanskje Snurre Sprett. Være en seriøs pain in the ass for noen. Komme overraskende på venner og kjente ut av nøkkelhullet, eller bosette meg i en postkasse bare for å se trynet på postmannen når han kommer. OG ete gulerøtter da. MASSE gulerøtter.

Så kunne jeg ut av det blå bare dukke opp i alskens debattprogram på TV, og svare på absolutt ALLE spørsmål jeg får med: "Spis mer gulerøtter!"

Og hvis jeg får spørsmålet: "Hvorfor tenker du deg at Gulerøtter skal være løsningen på akkurat dette problemet?", ville jeg svart: "Fordi det er sunt!".. og så ville jeg slengt to usedvanlig store føtter opp på bordet, og dratt enda en oransje bukett av favorittsnopet ut av innerlomma mi og hogd inn..

Eller jeg ville svart: "Fordi det er oransje"... eller "Fordi den har en grønn dusk i den ene enden!" eller..


Også kunne jeg henvist til Elmer som fagperson, og han ville selvfølgelig vært helt enig med meg..

Og snipp snapp snute - fred på jord og mange arbeidsledige optikere..


Nei, jeg får nok bare fortsette ventingen min...
- så gir det seg nok når det går over.....

lørdag 7. mars 2009

En gard-kjerrings bekjennelse..

"Ola Olsen hadde en gååård - iiihaaa ihhhaaa åååååhhh"

Ok, jeg heter ikke Ola Olsen i det hele tatt, og jeg er en av de mest stillesittende mennesker jeg kjenner, ihvertfall av de som er på min egen alder, men nå har jeg egen hage med roser og urter, en hel bondegård hvor jeg driver å jakter på et esel som eter opp maisen min - et halvt gjerde jeg sparer penger til å gjøre komplett - jeg har et kjempeakvarium med masse rar fisk i, epletrær, sitrontrær, potetåker, rismark, You name it - I'm doing it!!

En liten periode der hadde jeg også en egen leilighet i cyber-space, hvor jeg jobbet et par minutter om dagen på en fabrikk mot en grei lønn - og jeg greide jo bare ikke å la være, men jeg MÅTTE inn på cyber-baren og sjenke denne figuren min snydens - bare for å se hva som skjedde.. *ler*

Og det som skjedde var at skjermen min faktisk ble dosen og alt gikk i bølger, og jeg satt i sofaen og følte meg fullere og fullere.. skumle greier..

"Hva gjør du, kjæresten?", spør Mannen i mitt liv..
"Akkurat nå høster jeg potetene mine, vennen..", svarer jeg..

Også sitter han selvfølgelig å lurer på hvordan jeg har samvittighet til å la alle blomstene våre her hjemme tørke ut og nesten dø stadig vekk, når jeg hver dag løper rundt på en gård og høster tomater og vanner blomster og mater fisker og skremmer haier og tar bilder av rådyr eller vaskebjørner eller.. På facebook, selvfølgelig.. men det har dere sikker skjønt allerede..

Jeg rekker jo sjeldent å snakke med folk der inne da..ironisk nok.

Også ramler man jo over en masse masse tester der inne. Noen komplett idiotiske og andre med litt snedige utfall - alt ettersom hva man svarer, selvfølgelig.

Hvis jeg skulle tatt alle alvorlig, ville jeg hett Gerd Margit, lignet på Barbie med bolleklipp og vært en reinkarnasjon av Van Gogh! vært NESTEN gal og NESTEN kristen, og overhode ikke gjort meg som lastebilsjåfør..


En liten snedig en jeg snublet over tidligere i dag var faktisk en boost for selvtilitten min da:
Train Horns

Created by Train Horns



Jeg hørte lyden!!! YES! Kroppen min er snart 40, men ørene er tydeligvis sånn midt på 20-tallet et sted. Må huske å skrive det på donorkortet mitt.. :o))

Og med tanke på at jeg har sitti i midt i et korps og blåst i flere timer hver uke sånn ca siden jeg var 8, og det er en rimelig høy desibel på gang av og til.. (Se det - nå ramla jeg inn i janitsjar-miljøet igjen).. så er det jo tilnærmet et mirakel at jeg hører noe i det hele tatt...

Jeg skulle gjerne sitti her og skribla og tenkt litt høyt mye lenger, men jeg må tilbake på gården og høste pæretreet... dessuten skal jeg redde litt mer regnskog før jeg går og legger meg..

Det er nemlig utrolig travelt å sitte helt stille....

onsdag 4. mars 2009

Dagens flørt!

Av og til er det jo litt deilig å bli flørta litt med.. Ihvertfall når det er en sånn fyr som dette:








mandag 2. mars 2009