mandag 30. november 2009

Paraplyer, stiv kuling, heiser og hår og sånn..

Jeg undrer meg over alle menneskene som på død og liv skal gå med paraply når det blåser smådjevler.

De må være ukuelige optimister, tenker jeg meg - også skulle jeg plutselig ønske at jeg også var ei sånn ei - som går med paraply i stiv kuling. For etter et par minutter bare, er jo hele greia vrengt, og ender i en eller annen offentlig søppelkasse i sentrum. Men det gjør ingenting, for man har da ørten paraplyer hjemme..

Også skulle jeg ønske at jeg kunne løpe i regnværet.. sånn skyndte meg lissom - for å ikke bli så våt.. Problemet er bare det at jeg VET at man faktisk blir mindre våt av å gå helt rolig. (Det er faktisk forsket på) :O) Men det ser nå veldig "regnværs-riktig" ut da.. Å løpe i regnvær, med jakkekragen godt trukket opp over ørene. Også må man ha et irritert/fortvila uttrykk i ansiktet.

Også ønsker jeg meg kanskje at jeg skulle være hysterisk bekymra for hva regnvær gjør med håret mitt??? Eller nei, forresten.. det ønsker jeg meg ikke i det hele tatt.. Det er det nemlig liten vits i.. Håret mitt er masse og bølgete uansett vær og fukt.... (Bortsett fra når jeg har feber og er sjuk da - for da har jeg ikke en eneste krøll igjen.. bare en teit verv som gjør at alt håret elegant legger seg i en uregjerlig bue mot venstre... men det har jo overhode ikke noe med saken å gjøre - *ler* )

Også tenker jeg at det ser veldig "normalt" ut - å ville være førstemann inn i en heis.
Har dere lagt merke til at de aller fleste står sånn og tripper mens de venter på heisen? Førstemann inn.. Hadde det stått en kø av folk på utsiden og man måtte ha venta et kvarter på neste heis, så hadde jeg faktisk forstått det.. Men når vi er 2 stykker som står og venter på en heis og den ene av oss stiller seg opp som om hun stod på startstreken til 60 meter'n. Også vet jeg at hun skal opp i 4 etasje, og jeg skal i 2 etasje.. Og at uansett hvordan vi vrir og vrenger på det - så vil jeg komme ut av heisen hele 2 etasjer før henne...

Der står hun da - med brukket paraply og hår som ligger klistra inntil hodet. Søkkvåt er hun..
Men jaggu ser hun mer effektiv ut enn meg.

Den absolutt beste heis-opplevelsen jeg har.. ( I regnvær vel og merke) - var en dag JEG skulle opp i en 4. etasje og en mann skulle - tja - jeg aner ikke hvor han egentlig skulle jeg.. samme kan det være.. han skulle inn i heisen. Enda ett tilfelle av vrengt-paraply-klissvåt-i-håret-med-bistert uttrykk i ansiktet - og startstrekpositur..
*PLING* Heisen kommer og han gjør seg klar til å stupe inn over "målstreken".. Og DER står det en gammel mann. Midt i heisen, med sånne gå-staver. Nordic skiing heter det vel..

Den gamle mannen går så fort han kan mot åpningen.. ( Noe som ikke er så veldig fort for oss som ikke er blitt såå gamle enda ) - også spør han meg forsiktig om hvor han ER..

Mann med vrengt paraply osv ser fortvila på meg. Skal jeg virkelig stå der midt i ei heisdør og snakke med en gammel mann som ikke vet hvor han ER? Hvordan skal han få tatt heisen uten å vente da?? Han fnyser høylytt og stormer mot trappa. [Og der ble han jaggu SVETT i tillegg til våt, stressa og med vrengt paraply. 3 - 0 til meg og den gamle mannen, tenker jeg da...]

For å gjøre en lang historie kort..( hm.. en historie som egentlig burde ha VÆRT veldig kort, men som plutselig inkluderte en ganske så dement gammel mann som hadde greid å gå seg bort i en heis - og som trodde at ALLE etasjene var 4 etasje. Om som til stadighet prøvde å gå ut av heisen mens den var i fart, sånn at han utløste det som var av sensorer i døra - mens stavene hans veivet rundt oss inni heisen.. Ihvertfall.. Etter å ha tviholdt på ham i 2 etasjer og tolket ham dithen at han faktisk skulle til tannlegen, OG fått leid ham inn dit han skulle.. ).. så kom jeg meg endelig dit jeg skulle... Og dere kan jo tenke dere hvem som stod og venta på heisen og skulle NED igjen når vi endelig kom oss helt opp?? *ler*

Nei, gå sakte, bli våt i håret og se folk i øya, sier jeg bare.. Man vet jo aldri...






tirsdag 16. juni 2009

Hår og hår Fru Blom..

Ok, jeg havner stadig i den norrønne mytologien når jeg sitter og funderer og grubler på ting og tang. I dag grubler jeg på HÅR. Og når jeg grubler på HÅR, så googler jeg HÅR, og da kan man lære de mest fantastiske ting..

Man lærer f.eks at LOKE ikke nødvendigvis hadde konsekvenstenkning som første prioritet..

Tosken fant ut at han ville sjekke reaksjonen til SIV (gudinnen med det utrolig vakre håret) når hun en dag våknet med helt blank isse..

Som sagt så gjort. Siv sover, Loke sniker seg inn og barberer henne på hodet.
[Man sov godt og tungt på den tiden, tydeligvis]..

Siv våkner selvfølgelig med et hyyyyyyyyyyl, skremmer livskitten av mannen sin (TOR ), og begge skjønner snart at det er Loke som har vært på ferde. Helt sikkert fordi han sitter på utsiden og flirer seg skakk. Siv reagerte jo akkurat som han hadde håpet.

Tor græbber tak i Loke og truer med å riste livskiten av ham hvis han ikke skaffe Siv nytt hår innen rimelig kort tid..

Loke blir jo redd - hvem ville ikke blitt det? Vi snakker Tor-med-hammeren-sinna-som-en-tørk-her...

Han lover å skaffe henne så vakkert hår atte fytti katta, også begir han seg ned til dvergene. De har alltid vært viden kjent for å være tusenkunstnerer og dyktige i alt mulig.
Loke er god til å snakke for seg, og får enkelt dvergene til å smi et nytt hår til Siv. Av det reneste gull [Gull veide myyye mindre på den tiden... eller så hadde Siv en fantastisk kiropraktor tilgjengelig.. men nok om det.. en liten avsporing fra min side her..]
Og den parykken var ikke noe hvilken som helst parykk nei, for håret ville være mykt som silke, og i det øyeblikket Siv tok den på seg, så ville den bli som hennes eget hår og hun vil være vakrere enn noengang.

Siden Loke har en følelse av at han ikke er særlig populær oppe hos gudene, får han dvergene til å smi flere gaver som han skal ta med seg og gi bort - for å blidgjøre Odin og gjengen.

Dessverre har ikke Loke lært av noe han noengang har vært med på, så han setter igang veddemål nede hos Dvergene.

Han vedder hodet sitt på at Mestersmeden SINDRE og hans bror BROKK ikke klarer å smi like fine ting som det de andre dvergene har klart..
Men det klarer de jo, og det skjønner jo Loke, så etter masse fram og tilbake -[Loke forvandler seg bl annet til en flue og flyr ut og inn av et nøkkelhull for å bite Brokk i halsen og i panna sånn at han skal blåse ujevnt eller noe sånt... eh.. hadde jeg vært hans rådgiver ville jeg nå gjort meg om til en veps eller noe som virkelig stikker, men ok - Loke er stor gutt og får bestemme selv] - så får han distrahert Brokk sånn at den hammeren han smidde ble for kort i skaftet.. (Jada, vi snakker om Mjølner her.. hammeren til Tor.. den som er mer boomerang enn hammer, siden den til stadighet kommer tilbake til den som kastet den..)

Ihvertfall.. Det skal være opp til resten av Gudene å bestemme hvem av Dvergene som er best til å smi.. Loke kommer "hjem" leverer fra seg alle gavene:

Fra Loke

Sivs hår

Spydet Gugne: et spyd som treffer alt det siktes på. Gungne lar seg ikke stoppe hverken av skjold eller mur.

Skibladner: et skip i gull som kan gå like godt til lands som til vanns. Dette skipet får alltid vind i seilene straks de heises, og når ferden er over kan det brettes sammen og bli så lite at det kan puttes i lommen.

Fra Sindre:
Gyllenbuste: en stor gris med bust av det reneste gull. Den lyser i mørket, og kan løpe fortere enn den raskeste hest. [juleribba blei ikke noe enkel affære det året]

Draupne: En praktfull gullring som er laget slik at det hver niende natt drypper åtte like store og flotte ringer fra den.

Mjølner: en hammer som er slik at den treffer alt som blir siktet på, og kommer tilbake til hånden til den som har kastet den.

Odin får spydet Gungne. Til Tor gir han gullhåret, som Tor kan sette på hodet til sin vakre, men akk så glattbarberte Siv.
Frøy får det prektige skipet Skibladner

Nå er det Sindre og Brokk sine gaver som skal deles ut. Brokk gir Odin ringen Draupne, Frøy får grisen Gyllenbuste, og Tor fårhammeren Mjølner, og gudene skjønner straks at de her har fått sitt mektigste våpen.
Med hammeren blir veddemålet avgjort, Brokk har vunnet og Loke har tapt.
(Så hjalp det lite at skaftet var litt for kort)

Brokk glitrer i øya og gleder seg til å rive hode av Loke.
Men Loke er snarrådig og roper: "Jeg gav deg hodet mitt, men HALSEN får du ikke røre!!"

Dermed tenkte Brokk kjapt, og sydde like gjerne igjen munnen på Loke..

Så blei det ihvertfall stille en stund...


Og snipp snapp snute... nå skal jeg ut og jakte på boka " There's a Hair in My Dirt -
A Worm's Story" av Gary Larson..

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=113307

onsdag 6. mai 2009

Da jeg så tiden..

Det heter seg at man sjelden ser at tiden går. I hvertfall IMENS den går. Selvfølgelig kan du sette deg ned og nistirre på en klokke for å være med viserne inn i fremtiden. Eller du kan hver dag følge sola i sin vandring fra øst til vest.

Men som oftest gjør vi jo ikke det. Vi jobber, leser, skriver, vasker, spiser, sover, ser på tv. Vi har fokuset på helt andre ting helt til vi plutselig ser på klokka og utbryter: "Åj - er klokka SÅ mye allerede???!"

I natt var jeg et med tiden i noen timer. Den tiden som ikke mennesker rår over, den tiden vi ikke KAN rå over. Jeg var våken - lys våken. Og for at ikke min molefunkne jakt på en god liggestilling skulle vekke min bedre halvdel, stod jeg opp og pakket meg inn i noen tepper på sofaen.

I enden av sofaen vår er det et vindu med noen sprosser. 12 små ruter har det. Og på den skyfrie vårhimmelen var det en stjerne som fanget oppmerksomheten min. Jeg lå der, helt stille, og lot meg fascinere av dens vandring gjennom rutene. Og jeg tenkte; "Dette er tiden", og jeg følte meg utrolig rik som kunne ligge sånn og være i den. Ikke leve gjennom den eller til tross for den, men rett og slett i den...

Helt lydløst vandret den over nattehimmelen uten noe tikk takk, uten å streve. Selvfølgelig vet jeg at det var JEG som var i bevegelse. Hele jordkloden faktisk. Men akkurat i den timen, hvor jeg kunne følge den spessielle stjernen mied øynene, var ikke de faktiske detaljene så viktige.

Pus merket seg stemningen, for hun kom smygende opp til meg, la seg mellom knærne mine og kikket ut vinduet mens hun mol stille.

En time lå vi sånn, pus og jeg.

Først sovnet hun, så forsvant jeg også inn i drømmeland.

Selvfølgelig er jeg trøtt. Hvem ville ikke vært det etter 3 timers vettug søvn?
Men jeg har satt inn en vakker time i minnebanken....

fredag 3. april 2009

Om kaffetraktere og kjærlighet og sånn

En ettermiddag fikk jeg kaffetrakteren min på hjernen. Jeg stod og vasket opp, og plutselig så jeg trakteren.
Jeg SÅ den virkelig. Hjelp så bedriten den var.
Først tenkte jeg "jaja, det ordner seg", og fortsatte å vaske glassene og koppene.
Etter en stund falt blikket mitt på den igjen, ganske tilfeldig egentlig, og jeg tenkte "er det bare min trakter i hele verden som er så møkkete tro??? Ja, da passer den til resten av leiligheten.."

Deretter vasket jeg tallerknene og la bestikket i bløt. Akkurat i det jeg var ferdig med det traff tusenvis av ettermiddagssolstråler kjøkkenvinduet mitt, i et tappert forsøk på å nå gjennom standstøv, eksos, matos og nikotin som lå som en rullegardin limt fast på ruta mi..

EN stakkars stråle fant veien gjennom og traff....ja, nettopp, rett på KAFFETRAKTEREN! Der stod den og minnet meg om en uteligger som har forvillet seg ut på scenen til Chat Noir. Midt i lyset fra strålekasteren. Og der står han, som et skrekkens eksempel for alle de rike, pelskledde damene som oser av dyr og tung parfyme. Foran alle besteborgerne som i utgangspunktet hadde kommet for å se Hege Schøyen - Show.

Jeg stod der på kjøkkenet og så det som en film midt inne i hodet et sted. Det var da jeg fikk den på hjernen, bokstavelig talt. Hva slags begredelig menneske var jeg som lot den står der og lide? Kanskje jeg like gjerne skulle "avlive den"???? Sende den til de evige kaffebønneplantasjene???

Det gikk smertelig opp for meg at ingen andre jeg kjenner har SÅ møkkete kaffetraktere. Og hva i all verden gjorde jeg feil????? Og hvordan greier disse alle andre å holde sine rene hele tia?? Det at de helt sikkert vasker den ofte, var jo bare en RASJONELL tanke som liksom for forbi meg med lysets hastighet og endte livet sitt som nok en fettflekk på kjøkkenvinduet...

Det å bruke max 10 minutter på å eliminere hele problemet falt meg overhod ikke inn. Nei, for nå var jeg i vill gang med å surre vettet mitt inn i en seig, slimete tråd av pessimisme og selvransakelse.
Jeg vasket opp bestikket, kjelene og stekepanna i vilt raseri mens jeg hadde gråten i halsen over min egen udugelighet. Her skulle jeg altså bo.. Med møkkete vinduer og gulv. Uten venner, uten kjæreste og med ei datter som helt sikkert bare ville stikke innom av og til fordi hun føler at hun MÅ. Men hun vil nok aldri drikke kaffe, nei, for kaffen til Mamma smaker vondt den. Fordi trakteren hennes er så jævlig MØKKETE!!!
Døde planter ville sikkert stå i pottene sine til skrekk og advarsel. Og jeg ville sitte i en nedslitt sofa. Uføretrygdet, grå i huden, med en sur rullingssneip i den ene hånda...

Akkurat da ringte telefonen min, gitt.. "Hurra, en venn!!!!" ropte jeg.. Og joda, det var ei venninne som ringte for å fortelle at hun skulle begynne å trene 2, kanskje 3 ganger i uka. Og røyken skulle hun stumpe etterhvert også. Men hun kunne ikke prate så lenge, altså, for hun skulle bake en ostekake hun aldri hadde prøvd å bake før, og da måtte hun jo liksom...

"Når skal du få bakt sjokoladekake til kjæresten din da?? Du vet jo at han elsker sånn kake.."

Ikke liker jeg å bake, ikke har jeg lyst til å trene, eller slutte å røyke, og jeg syntes vel også at siden det er JEG som har dårlig råd, så kunne vel ærlig talt kaffetrakteren om ikke annet vaske seg selv mens jeg tok meg en ekstra jobb.....

Jeg gryntet bare noe uforståelig inn i øret hennes.. Heldigvis kjenner hun meg så godt at hun spurte meg hvordan jeg EGENTLIG hadde det.. Saltvannet spruta ut av øynene mine mens jeg forklarte henne detaljert om framtidsvyene mine... "Kanskje du bare skulle vaske trakteren?? Ring meg etterpå...."

Vaske den, ja... Det var jo egentlig en glimrende ide når jeg først tenkte på det.. Hvorfor i all verden fikk jeg ikke den ideen selv??? Joda.. fordi jeg bruker mer energi på å engste og irritere meg over problemer som er super-enkle (men kjedelige) å løse, enn hva jeg ville brukt på å løse dem med en gang... Lærte jaggu noe viktig om megselv den dagen... Og den natta sov jeg bedre enn på lenge......

onsdag 25. mars 2009

Fanebæreren

I hele mitt liv har jeg gått først. Ja, jeg har rett og slett ikke noe minne av at jeg har gjort noe annet noen gang. Og i lange perioder har jeg ant lite om hvem og hva som har gått bak meg. Hvordan i all verden skulle jeg vite det? Jeg må jo SE framover når jeg går først. Dessuten så bærer jeg tungt her jeg går, og hvis jeg våger meg på å snu meg, så kan det få fatale følger.
Jeg har selv sett hvordan andre fanebærere har dristet seg til å snu seg bakover og smile til de der bak, og i neste øyeblikk har vindene tatt tak i fanen og revet den ut av bandolæret, duskebærerne har flydd som små duer og blitt klasket inn i husvegger og biler.
Nei, går man først på den måten, og har noe viktig å vise fram, så må man se framover.
Det er ved hjelp av meg og min fane, at alle tilskuerne vet hvem det er som kommer bak meg.
Mine faner, har hatt all verdens farger. Grønn, gul, brun, oransje. Bare nevn en farge, og jeg har helt sikkert gått rundt og båret på den.
Min drøm er å en dag ha to staute personer som bærer duskene for meg. To mennesker som kan hjelpe meg å holde i mot vinden, og sørge for at jeg ikke må bruke all min kraft på å ikke sjangle eller velte her jeg går. Men neida – søte små barn skal det være. For at publikum skal bli våte i blikket og si:»ååååååå» når vi passerer.
Tror de f.eks at de ville sagt «ååååå» med et smil, hvis de ante hva en fanebærer egentlig risikrer foran der? Tror dere at de ville klappet henrykt hvis den opprinnelige grunnen til at man går med faner hadde vært gjeldende i dag? Alltid først – under kryssild fra det tyske regimentet. Nei, takke meg til. Folk vet ikke hva de egentlig ser lengre. Fanene er nå bare et symbol på 17. mai og på at en eller annen kunstnerisk sjel har lagt hardt arbeid i å kreere noe vakkert som skal synes lang vei.
Jeg husker at mamma var så stolt første gangen jeg skulle ut og bære. «Min sønn – fanebæreren» At det resulterte i at jeg alltid måtte gå først, og da også sansynligvis være den første som ble felt i krigen, tenkte hun ikke på den gangen. Og at det bak meg gikk en forskremt gutt eller jente som visste at de måtte ile til unnsetning for å overta stasen, og rett og slett tråkke over mitt lik for å bære videre. Og at min kropp da i tillegg ville bli most ned i bakken av over tusen mann som kom trampende bak meg? Det er nemlig ikke tid til å hedre en fanebærer med salmer og varme ord hvis – eller kanskje jeg skal si NÅR - de faller.


Men jeg har da tross alt vært heldig som har vokst opp som fanebærer i en fredelig tid. Ikke at det har fått meg til å glemme hva slags rolle og ansvar jeg har foran der. Men alle andre har visst glemt.
En fanebærer må bruke ørene, øynene, balansen og rein muskelkraft. Man kan ikke ha en fanebærer uten muskler i overarmene. Uten mot. Fanebæreren må vite veien vi skal gå, og ha kontakt med alt som ligger foran. Samtidig må han bruke ørene bakover. Følge med på trommene, skjønne signalene som sier at vi skal stanse, gå på stedet hvil, eller om vi skal gå raskere.


Når menneskemengden ser meg, så vet de hvem som kommer bak. DET er min jobb. Jeg baner veien for andre, og gjør det lettere for det store flertallet å holde seg informert.
Jeg får aldri bestemt meg for om jeg skal smile til tilskuerne, og være en sjarmerende fyr, eller om jeg skal gå i fullt alvor, og minne folk om at det ikke alltid har vært like ufarlig.
Tidligere var jeg bare flink til å bære faner. Da spilte det ikke så stor rolle hvem jeg bar for. Hvem jeg banet vei for. Jeg koblet på meg bandolæret, heiste fanen, og marsjerte stolt fremover – uten tanke på hvem jeg representerte. Det viktigste for meg var å gjøre jobben skikkelig, og være et godt forbilde.
Jeg bar for politiske partier 1. mai, for idealistiske foreninger i borgertoget, eller hjemmesnekra faner under demonstrasjoner. Det hendte også at jeg måtte endre den opprinnelige marsj-ruta. En gang vi var i en ukjent by, så jeg langt der fremme at det var et stort hull i bakken. Dermed tok jeg en avgjørelse og tok første stikkvei til høyre, tvers gjennom en gapende folkemasse, og med et forvirra korps i helene. De kan nemlig ikke gå ifra fana si. De følger meg som små andunger følger en andemor over motorveien.
Jeg førte dem gjennom gater jeg ikke ante noe om, men jeg visste bare at jeg måtte gjøre det for at ingen skulle komme til skade. Tamburmajoren ilte fram til meg. «Hva i helvete er det du holder på med???». Jeg så henne bare rett i øynene ett sekund, fokuserte på veien foran meg, og fortsatte å gå. Hun fikk bare stole på at det er en grunn til alt.
Etter en liten omvei rundt et kvartal, kom vi trygt i havn. Dit vi var på vei i utgangspunktet. Men tror dere kanskje at jeg fikk noe klapp på skulderen? Tror dere noen av de som toget bak meg var takknemmelig for at jeg hindret benbrudd eller det som værre var? Neida – de var bare opptatt av at de ikke hadde fått være med på å bestemme at vi skulle svinge til høyre.
Etter litt diskusjoner fram og tilbake, ble det enighet om at de hadde vært et greit valg, men jeg fikk beskjed om å samarbeide mer neste gang. Hva mente de? At jeg skulle bråstoppe, avbryte et helt korps midt i en marsj, sette ned fanen og brøle: «Hei, folkens! Det er et svært HULL i bakken foran her.. Kan vi ta et allmøte her og nå, på om vi skal gå til høyre eller venstre i neste kryss????» Jeg var mest opptatt av å få oss trygt fram uten voldsomme avbrytelser, men det er visst vanskelig for folk å forstå sånn uten videre.
Man må se helheten i ting når man går først. Det har jeg ihvertfall lært underveis.
Jeg har også drista meg til å foreslå at det er jeg som skal velge hvem som skal bære duskene mine. Som jeg nevnte tidligere, er små unger utrolig vakre å se på, men de er ikke til mye hjelp når det blåser litt mer enn lunken bris. Da må jeg plutselig bekymre meg for dem også. Trøste dem, si at alt kommer til å gå bra, og jeg må bruke all min kraft pluss litt til for å holde meg selv på beina. Men neida – vi skal heller avbryte en marsjrunde hvis det blåser.
Det er jo tydeligvis mye viktigere at man har noe søtt å se på, enn at oppgaven blir gjennomført skikkelig.
For hver gang vi er ute på stevner, får vi medaljer. Jeg har pr skrivende stund 176 av dem, men jeg får ikke lov til å pryde uniformen med dem. Det skal man visst heller ikke gjøre. Av og til blåser jeg i reglementet og tar på meg alle sammen. Jeg er nemlig stolt av hva jeg har vært med på, og forstå ikke hvorfor det er så viktig at det ikke skal synes. På sånne dager, får jeg ekstra oppmerksomhet fra folkemengdene. «Der er han med alle medaljene», sier de.
De venter på meg med spenning hver gang vi dukker opp, i håp om at jeg har pyntet meg. Hvis de hadde vært litt oppmerksomme, ville de sett at folkene som kommer bak meg går med lukkede litt grå ansikter og stive smil. Det er også min skyld, og det fryder meg litt at de går der i full skue, uten evne til å skjule sine egentlige følelser.

Uansett er jeg fanebærer. Jeg er født til å være fanebærer, og jeg kommer til å bære faner til kroppen min står i 90 graders vinkel og jeg ikke har mer kraft igjen i armene.
Jeg kommer til å fortsette å ønske meg jevnbyrdige duskebærere, og jeg kommer til å fortsette å ta avgjørelser om hvilken vei som er trygg å gå. Jeg kommer til å fortsette å pynte meg med medaljene mine – akkurat når det passer meg. Og folk kommer fortsatt til å ringe meg og be meg om å stille opp for dem. For det er nemlig en jobb ikke så mange tar helt frivillig. Men jeg gjør....... for noen må alltid gjøre det....

Fra begynnelsen til slutten - eller vise versa..

Jeg lå helt stille og hørte hvordan det pep i en monitor som stod ved sengen ved siden av min. Et langt langt ensomt pip som fortalte meg at damen på den andre siden endelig døde. Det igjen betød at jeg endelig fikk noen å snakke med - for siden jeg selv døde for bare noen dager siden, så var jeg ganske våken og kjente stadig at kreftene vendte tilbake..

Jeg hørte hun dro sitt første lange åndedrag. Litt surklete og tungt, men allikevel et åndedrag.

Det gikk noen timer, også kom det en sykesøster svinsende og dro fra forhenget som hadde stengt for utsikten min. Jeg strakte meg etter brillene for virkelig å kunne studere nykommeren.. En vakker kvinne, uten tenner, med rynkete helt hvit hud, og nesten ikke hår på hodet. Hun var så vakker der hun lå mens kinnene sakte fikk farge og hele kroppen hennes forsiktig gjorde seg klar for livet..

Jeg sovnet nok - det er ufattelig utmattende å bli yngre - og når jeg våknet stod det en dame i 50 åra og kikket på meg.

"Hei - det er jeg som er datteren din. Jeg skal ta deg med hjem nå. Du har en leilighet du bor i, og det første året vil du få stell og pleie hjemme av en sykepleier, og du vil få mat sendt hjem. Jeg kommer og besøker deg en gang i uka, og da skal jeg ta med meg barnebarna dine. Jeg har en på 13 og ei på 15.. Jah - også heter jeg Nina..."

Hun fikk med et ett sårt drag over øyene, og jeg regnet med at hun tenkte på at det kun var 15 år igjen nå før hun var passert den Gyldne aldren og hun igjen var barnløs og det bare var en vei igjen.. nedover..

Jeg valgte å ikke tenke på det - for gleden over å være i livet var større enn bekymringen for framtiden..

Min datter Nina - kjørte meg hjem, og vi ble litt kjent med hverandre. Jeg var spent på om jeg ville ligne på henne, og om det var lenge til jeg møtte pappa'n hennes igjen.. Jeg spurte henne om hun visste, men hun bare trakk på skuldrene.

"Jeg har ikke møtt ham enda , ihvertfall - han kommer når han kommer..."



Tiden gikk.. Jeg storkoste meg i leiligheten, og kroppen vant sakte med sikkert tilbake styrke og jeg husket mer og mer av hverdagslige ting. En dag våknet jeg med en tann i munnen. Og så en til..
I løpet av noen måneder hadde jeg munnen fylt til randen med tenner. Litt brune kanskje, men pytt. Jeg kastet gebisset og gledet meg stort over biff til middag, og unte meg til og med en tyggegummi på lørdagene.

En tirsdag gikk det plutselig i døra. Sykepleieren hadde sluttet å komme for lengst, så jeg visste det ikke var henne. Og datteren min kom bare på søndager, så det var ikke henne heller. Det kilte voldsomt i magen, og ganske riktig.

"Hei - jeg heter Richard - vi er gift.."

Jeg danset av glede over å ha fått meg en sånn utrolig flott mann, og den natten sov jeg klistret inntil ham.

I begynnelsen var det ikke mye til samliv egentlig, men etterhvert som jeg fikk tilbake kvinneligheten min, blei det en annen vals.
Jeg oppdaget blandt annet til min store glede at jeg fikk lysebrunt hår med krøller, og Richard fikk et kledelig skjegg.

"ååh - nå må jeg bytte briller IGJEN!! Jeg ser bare bedre og bedre.. " Jeg sukket iltert mens jeg tappert forsøkte å lese avisa en morgen..
Richard ble bare mer og mer muskuløs, men var mindre og mindre hjemme. Han måtte begynne å jobbe i bank visstnok.

Så ringte Nina. Hun sa ikke så mye. "Jeg har født!" Det var det eneste hun sa. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si - så jeg mumlet at jeg var lei for det, og spurte om jeg skulle komme over en tur..
Jeg laget ferdig en lasagne og tok med meg for å kunne varme den til henne og den familien som fremdeles var igjen, og der lå hun. Stor som en hval lå hun på sofaen, med vann i hele kroppen. Den store magen var i veien for henne uansett hvordan hun prøvde å sitte eller ligge.

"Var det ille??" spurte jeg..
"Neida - jeg fikk epidural", svarte hun stille..

"Jaja.. om noen mnd blir det lettere.. Det siste trimesteret er alltid værst har jeg lest."
"Jeg gruer meg til å være kvalm og spy jeg da... skal være glad når alt er over..."

" Og om 2 år er det på'n igjen.." sukket mannen hennes mens han kjærlig rufset datteren som satt på gulvet og lekte med duplo..

"Jah - på snakk om DET. Forrige uke fikk jeg mensen.. Det er det jeg sier.. ikke fordet - jeg ante at noe var i gjerde da - for jeg har svettet som en gris og vært rimelig sippete i noen måneder, men.. alt nå lissom??"

"Sånn er livet", svarte Nina..
"Jupp - sånn er livet", sa jeg... og så var det ikke mer å si...

tirsdag 24. mars 2009

og sååååå

I dag har jeg husket å kjøpe epler, men jeg har glemt å spise ett, og jeg glemte også at jeg egentlig ikke drikke kaffe lenger, men grønn te..

hm..

Jeg søkte på google da.. "Et eple om dagen" - og fikk ikke mindre enn 35 000 treff, og det er sunt for ALT, så godt som...

- forhåpentligvis for hukommelsen også, når jeg bare husker at jeg egentlig har begynt et nytt og bedre liv..

Mer epler..

Eva og Adam rusler rundt i paradis. De har det digg, og er i kategori "blir ihvertfall 1000 år gamle".. Eva kjeder seg - tydeligvis, og siden hun heller ikke er opptatt med å befolke verden helt alene akkurat i dette øyeblikket, så rusler hun rundt for å finne noen å skravle MED.. (Adam er opptatt med å tenke på at han SLIPPER å finne opp hjulet, så han er det ikke mye gøy å få utav)

Ihvertfall - det eneste vesenet hun finner det interessant å snakke med, er denne berømte Slangen som ligger og myser på henne fra et epletre.

Han sier jo mye rart da - blant annet så forklarer han nok Eva hvor kjedelig hun egentlig har det. Ikke at Eva her tenkt noe særlig på det tidligere egentlig, men slangen har tydeligvis kontakter på utsiden av Paradis, og kan fortelle de merkeligste ting.

(Jeg er ganske sikker på at hun gikk i kronisk ammetåke også jeg, da - så hun skjønte nok egentlig ingenting av hva han egentlig hvislet om..)

Ihvertfall - denne snoken får henne til å få lyst på disse eplene da. De som hun har fått streng beskjed om å IKKE røre.

[Mamma sa: "ikke putt den erta opp i nesa", og det hadde jeg jo ikke tenkt på at gikk an før - så da gjorde jeg det.]

Resten av historien har vi jo hørt mange ganger. Eva greier ikke å dy seg. Hun tar en eple og momser det i seg. Godt var det også!! Så kommer Adam flyende: "Hva ER det du holder på med, Kvinne???!!" Eva tenker at det kanskje er på tide at Adam faktisk FINNER OPP hjulet og lokker ham med alskens løfter, og får ham til å ta en bit også...

Veldig dumt!!!

snipp snapp snute - også bodde de ikke DER lenger..


Har noen noengang prøvd å bytte ut ordene i denne historien?

Ok - jeg prøver:


Eva og Adam rusler rundt i hagen sin. De har det digg, og er i kategori "feirer helt sikkert Diamantbryllup ettehvert".. Eva kjeder seg - tydeligvis, og siden hun heller ikke er opptatt med å befolke verden eller pusse vinduene eller vaske klær, vaske opp, lage mat eller støvsuge, så rusler hun rundt for å finne noen å skravle MED.. (Adam er opptatt med å tenke på at han SLIPPER å gjøre noe akkurat nå, så han er det ikke mye gøy å få utav)

Ihvertfall - det eneste vesenet hun finner det interessant å snakke med, er en støvsugerselger som tilfeldigvis har veiene forbi akkurat da..

Han sier jo mye rart da - blant annet så forklarer han nok Eva hvor skitne gulvteppene hennes egentlig er. Ikke at Eva her tenkt noe særlig på det tidligere egentlig, men selgeren har tydeligvis kontakter på utsiden av Paradis, og kan fortelle de merkeligste ting.

(Jeg er ganske sikker på at hun gikk i kronisk ammetåke også jeg, da - så hun skjønte nok egentlig ingenting av hva han egentlig hvislet om..)

Ihvertfall - denne snoken får henne til å få lyst på denne støvsugeren da. Den som hun har fått streng beskjed om å IKKE kjøpe. (De er raka blakke, renta har akkurat steget og de har nesten ikke penger til mat..)

[ Mamma sa: "ikke putt den erta opp i nesa", og det hadde jeg jo ikke tenkt på at gikk an før - så da gjorde jeg det...]

Resten av historien har vi jo hørt mange ganger. Eva greier ikke å dy seg. Hun kjøper en støvsuger og svinser lykkelig rundt i huset og suger det gullende rent. Godt var det også!! Så kommer Adam flyende: "Hva ER det du holder på med, Kvinne???!!" Eva tenker at det kanskje er på tide at Adam faktisk begynner å hjelpe til litt i heimen, og lokker ham med alskens løfter, og får ham til å prøve støvsugeren også..


Snipp snapp snute - støvsugeren var fryktelig dyr, og avdraget til banken blei aldri betalt. Huset gikk på tvangsauksjon og familien Eva og Adam endte opp i en kommunal hybel med felles do i gangen.


Hm...




Har dag 2 uten kaffe om morran, forresten.. Det er overhode ikke noe gøy å slutte å drikke kaffe!!

søndag 22. mars 2009

Vi vant - vi vant!

Jarlsbergfestivalen 2009

Her stilte vi.. Det hærlige tidspunkt 06:30 ringte vekkerklokka mi i dag - på en søndag. Klokka 07:00 vekket jeg Tullerusk, og klokka 08:00 stod vi klare på utsiden av huset. Med uniform og instrument og ekstra strømpebukser og sløyfer og hårstæsj og og.. Det er TIDLIG for et C-menneske som meg. Men pytt - hva gjør man ikke for at de søte små skal få bryne seg på litt utfordringer.

Turen inn til Bakkenteigen (Horten) gikk som smurt. Det er nemlig veldig lite med trafikk på veiene så tidlig en søndags morgen. Etter en liten stopp oppe i Kirken for å hente noe trommer og trommestikker og en tamburin, var det straka vegen inn på 35 minutter.

Klokka 9 var det oppmøte inne i lokalet og 14 halvtrøtte og litt nervøse unger stod og trippet, sammen med dirigenten. Halv 10 var det oppvarming, ti minutter på 10 ble slagverkgruppa henta inn på scenen for å rigge.

Vi snakker barn på 10 - 11 år her. Vi er et ganske så lite korps. Bare 14 spillende i dag. Og vi har øvd på disse stykkene siden rett før Jul.

Jeg er voksen, og jeg skal ikke spille, men selv for meg virker scenen helt enorm, og det lukter konsentrasjon og litt nerver i salen. Mange av musikantene våre er med på en sånn konkurranse for aller første gang, og aner ikke hvordan det vil føles..

Vi stemmer pauker, vi fjerner en stol som er for mye og vi flytter litt på en mikrofon.

Man går med en merkelig følelse i magen. Den er vanskelig å forklare, men det er en slags nøktern "ååååå - jeg håper vi gjør reint bord i dag!"-følelse.

I fjor var jeg utkledd som heks og stod på scenen sammen med dem, i år får jeg sitte i salen og bare lytte.

Første stykke. En marsj. Den snubler i gang, og det snubler opptil flere ganger, og jeg tenker... "Hm.. de er altfor nervøse!" Av 14 barn er det nå bare 10 som spiller. 4 jenter driller til den første marsjen.

Så kommer stykke nr 2. "Annie - Tomorrow". Vi har med oss verdens søteste jente som synger solo mens ungene er komp. De er kjempeflinke, og jeg kjenner hårene reise seg på armene. JA JA - de fikser det. Nå er det ikke lenger så nøye om de vinner eller om de får gode kommentarer fra dommerene. Jeg sitter der, og hører at de fikser det. De spiller sammen, lytter på hverandre, og gjør sitt absolutt beste. Jeg hører introen.. teller takter, vet når hvem skal komme inn på hvilket instrument. Og det går på skinner. Først klarinettene, så en myk Tuba, så saxen. Så vokalisten. Resten av gruppa kommer til.. Det er til å grine av. Vakkert!

Så er det ett stykke med trompetsolo. 2 gutter trår fram og spiller så trygt som banken. Jeg er så stolt at jeg nesten sprekker.

Stykke nr 3 heter Chrysalis, og det skal være navnet på den prosessen som skjer fra en sommerfugl er en larve til hun blir en sommerfugl. Kjære vene å de ungene spiller i dag!!

Jeg håper selvfølgelig at dommerne hører det samme som meg, men det vet man jo aldri. Det er ikke dyktighet og teknisk finesse som bestemmer vinneren i dag. Det er helheten, og sånn skal det være når så små barn treffes for å spille for hverandre og når de vet at det er en konkurranse i det også.

Det er utrolig mange flinke korps og unger der i dag.

Når "mine" musikanter er ferdige, møter jeg dem ute i gangen. Skryter vilt av dem og har en følelse av at jeg egentlig har født dem allesammen. Skryter av dirigenten vår, Siri, som gjør en fantastisk jobb med ungene og som lokker dem til å yte sitt beste, og LIKE det de holder på med.

Tiden går - det er premieutdeling. 2 drilljenter har fått i oppgave å gå opp på scenen og hente diplom som alle får.. Konfransieren leser opp navnene på alle 2 plassene. ( Det finnes ingen som taper en slik konkurranse som dette. De korpsene som ikke får pokalen, får alle hver sin 2.plass)

Jeg hører ikke Framnes enda, og kjenner magen begynner å kile. Navn etter navn, korps etter korps blir ropt opp. Ikke noe Framnes. Så kommer det: Og de som får pokalen i dag er...

(dere vet - den stillheten som virker å var en evighet).....

"Framnes Juniorkorps!!!"

Gleden skyter ut alle cellene mine i løpet av ett sekund. Jeg ser først litt skrekkslagne barn som ikke helt tror det de hører, men så braker jubelen løs. De hopper og skriker og heier, alle klemmer alle. Selv de som aldri har likt hverandre noe særlig henger rundt halsen på hverandre og brøler av glede..

"Hipp hipp!... Fram - hurra, Nes - hurra, hurra hurra hurra!!!!"


De fortjente det så inderlig, og det var så utrolig digg å få være med å opplevde at de fikk det til...

Idun - den vakre, kloke men akk så glemske..


Hvis vi først skal snakke om epler, så bare må vi innom Idunn. Den vakre kjærlighetsgudinnen fra Åsgård. Gift med Brage (poeten)




Hun er et fantastisk søtt vesen, som har hukommelse som en gullfisk. Og hun liker å leke litt kjæreste med alle nesten, selv om hun er gift, men -hun glemmer jo at hun er gift, og når hun våkner dagen etter at hun har vært litt kjæreste med en annen enn Brage, så har hun jaggu glemt det også.




Så Brage legger seg aldri ut med henne. Han sier bare; "Du er jo kona mi, du", også smiler Idunn fordi hun har så flott mann, også er hun igang igjen.




En ting husker hun, og det er det til gjengjeld bare hun som husker, og det er hvor ungdomskildens og kunnskapens epler er å finne. Dermed er hun kjempeviktig for alle guder og gudinner inne på Åsgård. Så lenge de spiser av eplene hennes, er de unge, friske, virile og sterke, men så fort de glemmer det - blir de gamle og grå.. (bokstavelig talt)
****


Adam og Eva snudde jo opp og ned på verdensbildet (sier de som har greie på det - på den måten) ved hjelp av et eple..
Og etter å ha lest om og grublet litt over dette - så må jo dette eplet unektelig ha et eller annet for seg... spørsmålet er bare HVA???
*****
Og hvem har vel ikke hørt: "Et eple om dagen, er godt for magen"... eller "An apple a day - keeps the doctor away.."
Såh - hva ER det med disse eplene..
I første omgang er planen min nå å faktisk spise ett eple hver eneste dag, så får vi se om det skjer noe i det hele tatt..

lørdag 21. mars 2009

Sorti

Ikke ante jeg at jeg faktisk har gjeller. Jeg – som ikke noen gang har turt å svømme på dypet, fordi jeg vet at jeg svømmer dårlig. Frykt for å drukne? Jupp, det er meg det. Men så viser det seg altså at jeg puster like lett under vann som over. Det var et realt sjokk, men en særs velkommen overraskelse.

Jeg lå der, med en annens hånd stramt rundt nakken. En hånd som tvang hodet mitt under vann. Jeg husker jeg tenkte; ”Nå dør jeg. Kan like gjerne trekke pusten med en gang”. Jeg prøvde tappert å kjempe imot en stund bare for å være helt sikker på at det ikke nyttet. Jeg fikk snudd hodet litt til siden, og mens jeg lå der og ventet på at kroppen skulle gå tom for oksygen, kikket jeg meg like gjerne litt rundt. Sollyset tvang seg gjennom sjøvannet og kastet stråler på vakre steiner og det irrgrønne sjøgresset. En ganske så gjennomsiktig fisk ilte raskt forbi, og jeg husker at jeg tenkte at jeg tross alt ikke var noe å være redd for – jeg var jo straks død uansett, og ikke mye tess som jeger. ”Død som en sild rett og slett!” Jeg måtte ta meg kraftig sammen for ikke å gapskratte av min egen morsomhet.
En sjøstjerne lå der og duvet med armene sine. Jeg telte 5 stykker, men det er mulig jeg tar feil, for grepet rundt nakken min var så stramt at jeg fikk slørete syn av svimmelhet.
”Å for en skjønnhet”, tenkte jeg. ”HER vil jeg være..”

Og tiden gikk. Jeg ventet og ventet, og grepet rundt nakken min ble umerkelig litt svakere for hvert 10ende sekund. ”Ikke glem hvem du er”, hvisket havet til meg. Hvordan i all verden skulle jeg kunne glemme det? Det var jo nettopp derfor jeg lå sånn med hodet under vann, holdt fast av en som visstnok vet mer om meg enn jeg gjør selv. ”Jammen i jøsse navn – skal det ikke skje noe snart da?? Jeg burde jo i det minste FØLE at jeg mister bevisstheten her..”
”Ikke glem hvem du er”, hvisket det igjen fra havet – og jeg kan sverge på at jeg så halen til en havfrue langt der ute. Men det kan like gjerne ha vært en knølhval på ville veier. Ikke godt å si hva som er sant og hva som er fantasi når man ligger sånn og drukner.

Det gikk 2 minutter, og ingen død kom og tok meg. Bare en skarp hodepine, og slørete syn. ”Han kunne jo latt meg ha brillene på da.. HAHA!” Merkelige tanker i et sinnsykt øyeblikk.

Litt ut i det tredje minuttet kjente jeg at grepet rundt nakken ble litt usikkert. Ikke spør meg hvordan et usikkert grep kjennes ut, for det er nesten umulig å beskrive, men det var den følelsen som fylte meg. At han var usikker på om det var noe vits i å fortsette å drukne meg.

”For Guds skyld – ikke glem hvem du ER”, hvisket havet bedende mens jeg lå der og lurte på hva som ville skje hvis jeg faktisk trakk pusten så dypt jeg bare kunne. Eller f.eks gjorde meg helt slapp i kroppen og lekte død. Ville grepet slippe da??
Det begynte å bli en lek for meg – og jeg sprellet litt med beina sånn for syns skyld, bare for å signalisere til han der oppe at det var liv i meg enda. Jo da – grepet ble litt strammere et øyeblikk, og han klemte på med ny giv.








Det gikk ett minutt til. Ingenting skjedde, og nå kunne jeg tydelig føle at det dirret svakt i fingrene som holdt nedover halsen min. Det er måte på hvor lenge noen kan greie å holde fast i noe før melkesyre og krampe kommer og tar dem. Jeg lurte på hvordan ansiktet hans så ut. Om han gråt kanskje?? Jeg tok meg ikke bryderiet med å undre meg over hvorfor det var så viktig å drukne meg. Det føltes som om det ikke hadde noe med saken å gjøre uansett. Jeg tok en avgjørelse på at han faktisk smilte der han satt på huk, og irriterte meg over at jeg ikke husket om han hadde på seg gummistøvlene eller turskoene. Det gjorde en stor forskjell for meg, om han var våt på beina eller ikke.




Ut i det femte minuttet begynte jeg å terpe på sju gangen. ”Sju ganger en er sju, sju ganger 2 er fjorten, sju ganger tre er tjueeen, - eller sier man en og tjue nå om dagen? Jaja – samme kan det være. Tjue-en-og-tjue”. Igjen måtte jeg ta meg kraftig sammen for å ikke flire høyt og hemningsløst under der. Det er på en måte ikke det rette å gjøre mens man dør. Jeg mener, ligge sånn og terpe på sju gangen, døde sild, snakke med havfruer og sjøstjerner og le seg skakk.

På dette tidspunktet hadde jeg selv blitt i alvorlig tvil om det var noe vits i å drukne overhodet – for det tok urimelig lang tid, og jeg skulle ønske han hadde dratt meg litt lenger ut sånn at jeg fikk mer å se på mens jeg ventet.

Etter 10 minutter slapp han plutselig taket. Jeg lå stille en liten stund før jeg kravlet meg opp på alle fire og løftet hodet opp av vannet.
Klærne lå klistret inntil kroppen min og jeg ristet på hodet, nesten som et dyr, for å få vann ut av håret. Jeg la hodet på skakke og kikket ham rett i øynene. Han var kritthvit i ansiktet og stod som forstenet mens munnen hans åpnet og lukket seg uten mål og mening. Nesten som en gullfisk, syns jeg.
”Gir du deg allerede?” spurte jeg. Ikke noe svar. Bare bleke lepper som ikke visste om de skulle snurpe seg sammen til en strek, eller vrenge seg fra hverandre til et rop om hjelp. Så reiste jeg meg opp, tok av meg plagg for plagg foran ham.
Sakte og sensuelt, mens jeg hele tiden stirret ham inn i de livredde øynene. Han slikket seg hjelpesløst på tørre lepper, og det var tydelig at han overhode ikke hadde anelse om hvor dette ville ende.
Det siste plagget jeg tok av meg var trusene. Jeg ålte meg mykt inntil ham og strøk ham på kinnet med dem. Kysset ham ømt på det likbleke kinnet, snudde meg bestemt, vasset ut i vannet til det nådde meg til livet.

Jeg kjente blikket hans brenne på ryggen min, men det var ingen vei tilbake. Uten å snu meg la jeg på svøm, trakk pusten kraftig en gang, dykket, og forsvant ut på dypet.

torsdag 19. mars 2009

Med William kommer våren



Han stikker hodet forsiktig ut..
Er "mørbanket" og skadeskutt
- men i livet...

En sko på
og en sko til..
Han smyger ut med tappert smil
Han smyger flere hundre mil
-går dit hvor William vil...

Med William kommer våren
Tre korte bank på skitten dør
Så står han der
og smiler til meg
akkurat som før..

Han får en bamse-knuse-klem
"Å William.. HEI.. Velkommen hjem..
Jøss.. er det Våren allerede????"

En kaffekopp
en sliten skrott
Som tør så altfor lite..
En rullingssneip
En trassig geip
over alt som vi ikke får vite...

I William lever barna
De barn som bare gror og gror
- som passer på en sykelig mor
og ofrer hele livet..

Med William kommer våren
og sommeren
og høsten
Men når himmelen blir kald igjen
så dovner han, min kjære venn
Han sovner inn med blomstene
og hviler under snøen..

Med William kommer våren..
Og han har vært her nå i dag..
Jeg åpner alle vindu'ne
Og lufter alle dynene..
River ned gardinene og slipper våren inn..

Blir du til middag, William????

onsdag 11. mars 2009

Den sangen jeg kan!

Jeg skriver litt viser og sånt av og til.. Og her i Januar skrev jeg denne. Melodien er nok ferdig, men ikke helt.. Siden det vibrerer av vår i lufa, så har jeg lyst til å dele den her:


DEN SANGEN JEG KAN

Jeg har ikke stemme til å synge all verdens sanger
Men til gjengjeld så synger jeg ofte den sangen jeg kan
Mine ord er for få til å skrive en bok i hver genre
Men de orda jeg kjenner er orda som passer min sang

For hvem har bestemt at en ordløs slett ikke skal høres
Og hvem kan vel kreve at min stemme ikke er nok
Mine hender er de som arbeider når noe skal gjøres
Og mine tanker kan male et vidunderlig eventyrslott

En blåveis er bare èn blomst når den står som den ene
men når de vokser som teppe i skogen og gjør en pen
er det Herrens Mirakel, og herrens mirakel alene
selv om sannheten er; Det er bare mange av èn...

Jeg har ikke stemmen som kan synge all verdens sanger
Og jeg har ikke mot til å sloss for å komme meg fram
Men i hjertet mitt bor det en nydelig, sta liten blåveis
Og den vokser som mest når jeg synger den sangen jeg kan...



Jorunn Westeraas





Den kommer - den kommer...




18 grader!!




















11.mars 2009 - Termometeret står i kjøkkenvinduet mitt - jaada - UTE , for tenk!!

:o)

Mens man venter...




Jeg har vært inne hos Tankespeil og hente noen gøyale tips om hva man kan gjøre ute på den vide webben.

Og da endte jeg opp med å lage meg selv som en tegneseriefigur..

Det er godt å sitte sånn å finne nye ting å leke med - ihvertfall nå som jeg venter så fælt.. Sammen med hundretusenvis - jah - millionvis av mennesker på jorda, sitter jeg og venter på Våren..

Også tenker jeg at det hadde vært fint og usedvanlig morro å få vært en tegneseriefigur for en dag. Bare gå besjerk lissom. (Jaada - jeg vet at man ikke skal bruke lissom og liksom i en setning - men akkurat nå har jeg ikke gramatikk-genet mitt aktivert.. *smiler* )

Litt Donald kunne jeg godt tenkt meg å være akkurat nå. Litt sånn naivt yber-forbanna for nesten ingenting, få en sort sky over hodet og rive av seg fjær og lue og hoppe opp og ned og lire av seg regler som overhode ingen egentlig tar på alvor.

Sloss litt med en fetter, kanskje.. få ut litt steam. Uten å få blåmerker eller skader som varer mer enn sånn ca 10 minutter eller noe.

Eller kanskje Snurre Sprett. Være en seriøs pain in the ass for noen. Komme overraskende på venner og kjente ut av nøkkelhullet, eller bosette meg i en postkasse bare for å se trynet på postmannen når han kommer. OG ete gulerøtter da. MASSE gulerøtter.

Så kunne jeg ut av det blå bare dukke opp i alskens debattprogram på TV, og svare på absolutt ALLE spørsmål jeg får med: "Spis mer gulerøtter!"

Og hvis jeg får spørsmålet: "Hvorfor tenker du deg at Gulerøtter skal være løsningen på akkurat dette problemet?", ville jeg svart: "Fordi det er sunt!".. og så ville jeg slengt to usedvanlig store føtter opp på bordet, og dratt enda en oransje bukett av favorittsnopet ut av innerlomma mi og hogd inn..

Eller jeg ville svart: "Fordi det er oransje"... eller "Fordi den har en grønn dusk i den ene enden!" eller..


Også kunne jeg henvist til Elmer som fagperson, og han ville selvfølgelig vært helt enig med meg..

Og snipp snapp snute - fred på jord og mange arbeidsledige optikere..


Nei, jeg får nok bare fortsette ventingen min...
- så gir det seg nok når det går over.....

lørdag 7. mars 2009

En gard-kjerrings bekjennelse..

"Ola Olsen hadde en gååård - iiihaaa ihhhaaa åååååhhh"

Ok, jeg heter ikke Ola Olsen i det hele tatt, og jeg er en av de mest stillesittende mennesker jeg kjenner, ihvertfall av de som er på min egen alder, men nå har jeg egen hage med roser og urter, en hel bondegård hvor jeg driver å jakter på et esel som eter opp maisen min - et halvt gjerde jeg sparer penger til å gjøre komplett - jeg har et kjempeakvarium med masse rar fisk i, epletrær, sitrontrær, potetåker, rismark, You name it - I'm doing it!!

En liten periode der hadde jeg også en egen leilighet i cyber-space, hvor jeg jobbet et par minutter om dagen på en fabrikk mot en grei lønn - og jeg greide jo bare ikke å la være, men jeg MÅTTE inn på cyber-baren og sjenke denne figuren min snydens - bare for å se hva som skjedde.. *ler*

Og det som skjedde var at skjermen min faktisk ble dosen og alt gikk i bølger, og jeg satt i sofaen og følte meg fullere og fullere.. skumle greier..

"Hva gjør du, kjæresten?", spør Mannen i mitt liv..
"Akkurat nå høster jeg potetene mine, vennen..", svarer jeg..

Også sitter han selvfølgelig å lurer på hvordan jeg har samvittighet til å la alle blomstene våre her hjemme tørke ut og nesten dø stadig vekk, når jeg hver dag løper rundt på en gård og høster tomater og vanner blomster og mater fisker og skremmer haier og tar bilder av rådyr eller vaskebjørner eller.. På facebook, selvfølgelig.. men det har dere sikker skjønt allerede..

Jeg rekker jo sjeldent å snakke med folk der inne da..ironisk nok.

Også ramler man jo over en masse masse tester der inne. Noen komplett idiotiske og andre med litt snedige utfall - alt ettersom hva man svarer, selvfølgelig.

Hvis jeg skulle tatt alle alvorlig, ville jeg hett Gerd Margit, lignet på Barbie med bolleklipp og vært en reinkarnasjon av Van Gogh! vært NESTEN gal og NESTEN kristen, og overhode ikke gjort meg som lastebilsjåfør..


En liten snedig en jeg snublet over tidligere i dag var faktisk en boost for selvtilitten min da:
Train Horns

Created by Train Horns



Jeg hørte lyden!!! YES! Kroppen min er snart 40, men ørene er tydeligvis sånn midt på 20-tallet et sted. Må huske å skrive det på donorkortet mitt.. :o))

Og med tanke på at jeg har sitti i midt i et korps og blåst i flere timer hver uke sånn ca siden jeg var 8, og det er en rimelig høy desibel på gang av og til.. (Se det - nå ramla jeg inn i janitsjar-miljøet igjen).. så er det jo tilnærmet et mirakel at jeg hører noe i det hele tatt...

Jeg skulle gjerne sitti her og skribla og tenkt litt høyt mye lenger, men jeg må tilbake på gården og høste pæretreet... dessuten skal jeg redde litt mer regnskog før jeg går og legger meg..

Det er nemlig utrolig travelt å sitte helt stille....

onsdag 4. mars 2009

Dagens flørt!

Av og til er det jo litt deilig å bli flørta litt med.. Ihvertfall når det er en sånn fyr som dette:








mandag 2. mars 2009

lørdag 28. februar 2009

Fredagens latterkule

"Vet du - nå var jeg så BLOND at jeg kjente at det gjorde VONDT i håret"

(Sitat venninne mens vi sitter i bilen på jakt etter en parkeringplass, og ingen av oss egentlig skjønner om vi svinger til høyre eller venster, og vi begge egentlig har glemt hvor vi skulle..)

fredag 27. februar 2009

Runa river trapper

Jeg står der med ei svææær sinna slegge. Den er tung, jah - så tung at jeg må bruke litt krefter bare for å holde den mens den hviler mot bakken.
Det står en trapp på tomta vår. Den gikk opp til det som var utedoen før i tia. Den har stått der og provosert meg i et par år nå, for den går jo ikke til noe sted. Bare rett inn i en vegg.
Utedoen er jo forlengst borte.
Jeg bruker all min kraft - løfter den så høyt jeg bare kan over hodet - og smeller den ned i det øverste trappetrinnet. Sement og småstein flyr rundt ørene mine.. Det knaser i stein og jeg ser den første store sprekka spre seg fra der hvor slegga traff.

Jeg ser for meg hånlige skolevenninner og uforstående lærere der jeg hamrer i vei. Jeg knuser alle minnene av dem, og det er DEILIG!
Svetten renner av meg. Gradestokken nærmer seg 30 + for jeg står midt i solsteika. Svend ser litt bekymret på meg og lurer meg inn i skyggen hver halvtime for å drikke vann. Snille mannen.

Så gyver jeg løs igjen. jeg ser kjærester fra hundre år tilbake - smerter - lengsler, utroskap, løgner, og sist men ikke minst - min forbannede grenseløshet..

Denne trappa skal VEKK! Her skal jeg lage et nydelig blomsterbed og plante dusin på dusin med vakre stokkroser i alle farger. Plassen er helt perfekt til det. Det er langt opp til nærmeste vindu og sola steker her nesten hele dagen. Jorda under er dyp nok også - pluss at den gamle utedoen har gjort sitt til at jorda rundt dette området er veldig bra...
Etter å ha hamret løs en stund, må jeg plukke unna steiner. De peneste sparer jeg til blomsterbedet. De store og mer uhåndterlige slenger jeg i en krok på tomta.. De skal få bli en steinrøys..Et slags monument over alt jeg er og har vært sint på - og som jeg nå forhåpentligvis skal greie å gjøre meg ferdig med.

3000 øyne stirrer skrekkslagne på meg. Det har likegjerne vært en kjempestor maurtue inni denne trappa.. Et par maur kaster seg over hendende mine og gjør sitt ytterste for å forsvaret livet sitt -hjemmet sitt.. Men akk o ve - en maur er så liten - og jeg er så fryktelig stor..
Jeg føler meg som King Kong der jeg bare blåser disse "krigerne" av armene mine og fortsetter jobben..
Jeg hamrer løs på saksbehandlere i kommune, A-etat, missunnelige kolleger. Jeg hamrer løs på min vanvittige evne til å ikke greie å bestemme meg for hva jeg vil bli når jeg blir stor.. Hm.. Enda nå vet jeg det jo endelig - tilslutt..
Jeg banker opp Sceneskrekken min – Sjenansen - frykten.

Og etter hvert som de gamle minnene slår sprekker og faller fra hverandre, bærer jeg dem andektig bort til Monumentet og gir slipp.
Etter hvert må jeg gi etter for varmen og sola.
Setter meg ned i skyggen og betrakter verket mitt.. Det er noen kjempesteiner i midten der som Svend må hjelpe meg med. Sterke, snille, tålmodige Svend, som ikke aner noe om hva han egentlig gjør for meg..

Runa river trapper - endelig.

onsdag 25. februar 2009

Musikk fra gamle da'er..

Jeg husker ikke for mitt bare liv hvordan den plata havna hjemme hos oss, og enda mindre husker jeg hvem som sørget for at den havna der.. Jeg vet bare at jeg i slutten av ten-åra hang meg helt opp i ei skive av Meri Wilson..

Sikkert fordi teksten på den ene låta passer perfekt til framføring i festlig lag og fordi kompet kunne bestå av min ny-innlærte "tappert forsøk på blues riff"...

Uansett - jeg fant den på youtube.. og i sånne øyeblikk så kjenner jeg at jeg DIGGER Youtube..




Det kuleste er jo da at det er laget en slags "oppfølger", som nok passer bedre i 2009

:o)


mandag 23. februar 2009

Vista og jeg...

Windows Vista og jeg har røket rimelig uklar. Jeg ante meg at det ville komme når jeg fikk meg ny datamaskin her for noen uker siden, og jeg skjønte at det var Vista som regjerte der...

Det tok nøyaktig 20 minutter før den første feil-meldinga føyk over skjermen..

Desperat meg stod nede i datasjappa morgenen etter. "GI MEG XP!"

Man skulle tro det var noe helt annet jeg stod der og higet etter enn et stakkars operatør-program.. Men sånn har JEG det da! *ler*

Jeg vil IKKE ha Vista - og jeg vil ikke ha Itunes.

3 ganger måtte jeg innstallere operatørsystemet før alt ville leke meg med og XP hadde gjort det hjemmekoselig. Tidligere hadde jeg Itunes, og siden jeg var så smart at jeg plutselig ikke ville ha noe med det å gjøre i det hele tatt, satt jeg plutselig med 400 totalt ubrukelige filer..

(Jeg skal love at de positive affirmasjonene jeg skryter av til stadighet lå laaaaaaaaangt inne.)

Bare tanken på den dumme klokka som dukker opp på skrivebordet gjør meg svart i blikket og pulsen stiger faretruende mot 100...

Ihvertfall... jeg bunkra meg med en ny pakke tobakk, 2 liter kaffe og et par munkholm, og forbannet meg på at jeg ikke hadde planer om å rikke meg av flekken før det meste var på plass. Det blei maraton-natt for min del...

(Back up tok jeg jo ikke før den gamle maskina "brant seg", og jeg med nød og neppe fikk ut det mest viktige.. Det havner også på lista over ting jeg ALDRI gjør igjen.. Hm.. når jeg tenker over det er den lista blitt grådig lang etter at jeg ble data-freak jaggu!)

Ihvertfall - med litt "pust uuuuuuuuuuuuut - og pust iiiiiiiiiiiiinn", 4 runder rundt stuebordet og 30 rullings, fant jeg de mp3 filene jeg så sårt hadde forvilla inn i hastverks-back-up'en, de fleste bildene .. Joda - jeg satt her samme kvelden jeg hadde levert fra meg det gamle vraket - blid og fornøyd fordi vi tross alt hadde greid å få skvisa ut de viktigste filene.. såååå kom jeg på den stakkars lille mappa... den med 543 bilder i.... den som het KODAK (Hadde den enda hett noe fullstendig ulogisk noe, så - men neeeeeeeeeeida - KODAK! )


Så der stod jeg da og peste: "Måååå haaaa XP!!" og " Væææææær sååååååå sniiiiiiiiilll og siiiiiii aaaaaaat dere ikke har kasta hardisken min enda.. værsjåværsjåvæææærsjåsnill???"

Men det hadde de jo gjort da. Det er jo vanlig skikk og bruk det - at de tar et skrujern og kjører gjennom gamle hardisker sånn at de ikke kan bli missbrukt av noen på miljøstasjonen.. Nuvel - en god rutine er det - men ikke akkurat DA og ikke akkurat for MEG..

Jeg måtte bare leve med at jeg hadde 543 bilder for lite...

Nå har jeg ihvertfall XP og de bildene jeg har, og den musikken jeg har og skal ha og...
Så får jeg telefon av en kompis som trengte hjelp til å få brent noe musikk over på cd.

Først prøvde jeg å guide ham på telefonen, men når jeg skjønte at han var overlykkelig bare han greide å slå på maskina og sende en mail... av og til fikk han til å sende vedlegg også... så skjønte jeg at jeg ikke ville få sove den natta med mindre jeg dro hjem til ham og bare fikset det i en fei..

Jeg kysset på mann og Tullerusk - sa "straks tilbake", og kjørte traktor-subaru'n min hjem til ham... Slo på data'n... VISTA.. Det bare lyyyste mot meg på skjermen, og jeg kjente en akkutt trang til å tverrsnu i døra og skylde på akutt emfysem eller noe..

Jeg trakk pusten dyypt og sa ; "Det er bare helt nødt til å skje MAGISKE ting i livet mitt - og helst nå akkurat nuh - i kveld..."

- åpnet windows player - klikket på brenn... alt gikk greit.. satt inn tom plate i brenner'n.. Så kom beskjeden: "Stasjon F: er tom - sett inn plate.. avbryt eller ikke avbryt bla bla bla"

"Her skal det for #¤%#¤%&#¤%& ikke avbrytes noe som ¤%"#%"#¤% helst brølte jeg - BRENN den plata NÅ, ellers så skal jeg gi den en magi som smelter hovedkortet ditt!!!!"

Åpnet spilleren - smalt den inn igjen.. Og DER begynte den å brenne. Konfigurerte fil og fortalte meg at det gikk så og så mange prosenter framover... samtidig som den dumme maskina fortsatte å fortelle meg at det IKKE var noe plate i stasjon F: og at jeg måtte enten sette inn en cd eller avbryte!

Da skjønte jeg vel i og for seg at Vista bare et stor i kjeften, og at den sier en ting og gjør noe helt annet..

Jeg brant nå ihvertfall 3 plater mens "Du har ikke satt noe plate inn i stasjon F: " stod og blinket mot meg på skjermen..

Jeg må jo si at jeg skjønner de som leverer fra seg hele greia fordi blodtrykket er på evig oppadgående eller de får magesår og det som værre er...

Ihvertfall... Siden jeg følte meg litt oppessen i Vista-krigen, så tilbød jeg meg å sende en mail med et vedlegg han ikke har fått sendt fordi han stadig vekk får beskjed om at et eller annet ikke snakker samme språk og er på kollisjonskurs og og og...

Jeg åpnet mailkontoen hans - la til vedlegget (et word-dokument), klikket SEND og voila!!"Dette dokumentet er ikke kompatibelt med Word... bla bla bla -stod det.."

"Det driter jeg i", svarte jeg... trykket send igjen og Mail og vedlegg og hele balletten forsvant elegant ut i eteren og havnet akkurat der den skulle...

Igjen - den sier en ting, og gjør noe helt annet.. Minner meg om en X faktisk! :o)

Samme for meg akkurat nå, kjenner jeg - for jeg tok en krig mot Vista og JEG vant!!!

Det tok i underkant av 40 minutter, så var jeg på vei hjem igjen... og jeg har da ikke noe personlig forhold til tekniske duppeditter jeg, vel... *ler*

Neitsjh - jeg har full kontroll.. og jeg vant - jeg vant - jeg vant - jeg vant.......

mandag 5. januar 2009

Nytt år, nye oppgaver..

Så har vi bikka 2009, og første øvelse etter juleferien er ikke langt unna. Bare en dag faktisk..

Ambis'en har vi lagt igjen i godteri og julemat, og litt støv er det blitt på notene. Men pytt man skal jo ha litt ferie også..

Denne seinvinteren blir travel for mitt vedkommende. Først har vi Barnas Nyttårskonsert på Hjertnes den 1.februar. Det blir et kjempekult prosjekt med musikk og teater og dans, AV barn - FOR barn. Gleder meg veldig til å være med på det.

Hele foreningen er representert. Aspirantene skal synge, Juniorkorpset skal spille sammen med Hovedkorpset - og foreldrekorpset skal spille i foyaeen mens gjestene kommer.

Siden jeg ikke har magemål, og elsker å spille, så har jeg tilbudt meg å spille litt overalt, så det blir litt hit og dit og opp og ned for min del, men det blir bare morro..

I forkant av sånne litt store konserter, så blir det naturligvis litt ekstraøvelser og sånn, og det kalles for Seminar. Det betyr at ungene treffes en helg, og spiller i noen timer både lørdag og søndag, i tillegg til de faste øvelsene hver uke.

Av og til når vi har mulighet til det, overnatter vi også, og det er stor stas for de fleste.

I slutten av Februar går den store årlige Veterankorpskonserten av stabelen på SVGS, og det er jo også noe å forberede seg til..

Og før vi vet ordet av det, så er marsj-sesongen i gang. Janitsjarparaden i begynnelsen av Mai, og 17 mai, og en konkurranse for Juniorkorps også avslutter vi med en festival for barna.

Det er godt å ha noe å henge fingrene i nå på den mørke årstiden, selv om jeg nok misunner de med små intsrumenter som kan putte dem i en sekk og bære dem på ryggen.

For ikke å snakke om slagverkerne, som har to trommestikker, en kølle eller to og en øvelsespad å dra på. *smiler*

Ihvertfall - det blir sommer og varmt og lyst og lang ferie igjen før vi får sukk for oss.. Men før vi kommer så langt - så har vi mange koselige, litt utfordrende, underholdene, litt kjedelige men akk så innholdrike timer foran oss..

Og det greier jeg fint å sitte her og være litt glad for kjenner jeg...