søndag 12. oktober 2014

Fra en drøm..

Det hender at det dukker opp skriblerier fra lenge lenge siden. Som denne:

DRØM


«Jeg så deg, og jeg hatet deg, mens jeg elsket deg.. mer enn jeg noengang har elsket.
Og jeg visste at så lenge vi ikke tok på hverandre ville vi alltid hate. Grensen er så ufattelig skjør, den som står der og bevrer mellom hat og dyp og inderlig kjærlighet.


Du var så gammel. Hvit i håret og rynkete, med bittert drag.. Hvis jeg aldri hadde sett deg før, og skulle gjettet alderen din, ville jeg svart «nærmere hundre» eller noe sånt.


Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det, men en impuls fikk meg til å vrenge genseren opp under haka, og legge mitt bryst mot ditt. Fra det øyeblikket var vi fortapt i hverandre. Vi ble siamesiske tvillinger som ikke noen kirurgi verden kunne få gjort noe med. Vi delte hjerte.


Jeg svinset rundt i verden, du kjørte rundt i elektrisk rullestol og gjorde små ærender. Jeg hadde et liv i tillegg.. Du VAR et liv bare ved å våkne hver morgen.


Tiden var døgnvill, og vi ble både eldre og yngre. Bortsett fra når jeg krøp ned under skinnfellen din om kvelden og la brystet mitt tett inntil ditt. Da stoppet tiden.»


Jeg var en slags slave på en gård. Storbonden elsket å skremme meg med oksene. Og i år hadde vi 3 stykker av dem som skulle ut på beite. Som vanlig stod jeg på trappa – gjemt litt forsiktig bak døra når ham kom kjørende med hestekjerra – den store med høye høye vegger. Som vanlig visste jeg at han hadde storoksen i den. De tre kalvene kom i en egen.


Storbonden stoppet på tunet, hoppet av vogna og stormet mot trappa mens han gauket: «Jeg HAR noe til deg her, Runa! Ta imot da!!» Ansiktet hans var vrengt av vellyst over å kunne skremme livskiten av meg. Han kastet en bylt mot meg og jeg falt sammen i fosterstilling mens jeg beskyttet ansiktet med armene.


Det var 2 små sorte hundevalper. Hele tunet var fullt av folk som stod å skrattet av min frykt.
Jeg tok valpene i armene mine, og elsket dem øyeblikkelig, mens sinnet boblet i meg. Jeg var sint fordi to sånne små vakre og uskyldige skapninger ble brukt til å nøre opp under et menneskes angst og redsel. Det stod en traust kar på tunet og lo sammen med de andre. Ingen sa Storbonden imot.


«Om natten smøg jeg ned til deg, og ble hel igjen.»


På gården har vi en container på utsiden. Skal vi flytte?? Jeg tror kanskje det.
Sønnen til storbonden kommer med et lass av tresko, av alle ting. Han vil at vi skal kaste dem i containeren vår. Den trauste fra Tunet sa ham ikke imot, og jeg kjente at det var urettferdig.


«Jeg tok med meg urettferdigheten hjem til deg i kveld. Vi gikk en tur i sentrum. Stoppet ved et konditori. Snakket med en dame. Hun hadde pels. En hvit lang pels. Jeg ble litt nervøs av henne, men du holdt meg trygt i hånda, og klemte et par ganger ekstra. «Jeg passer på deg», sa du med hånda di.. Og jeg kjente at det var sant.»


«Det var jeg som skulle ta de tre små-oksene til beite. «Jeg vil ha med mamma'n» sa jeg - «.. da følger de henne, også går alt kjempelett.. la meg slippe å være aleine med 3 viltre og vårkåte oksekalver i skogen..» Men min ide var ikke god nok. Som vanlig. «Du greier det nok. Alle andre greier det jo..» Den trauste var akkurat så mild i målet at jeg ble redd..


Det har tydeligvis gått en stund. Han Trauste og jeg står ute på jordet, ved noen høystakker. Sønnen til storbonden kommer selvsikkert mot oss. «Vi har noe melkeslagg dere skal kvitte oss med». Akkurat det sa han. VI har noe melkeslagg DERE skal kvitte oss med. Akkurat den setningen provoserte meg noe voldsomt, og jeg sa til ham at vi faktisk var på flyttefot, og at containeren var full. Han fikk finne noen andre..
Sønnen til storbonden kikket på meg som om jeg skulle ha kommet fra en annen planet. Jeg ble nervøs og tørket hendene iherdig på forkleet jeg hadde over stakken.
Den trauste bare nikket og sa at vi skulle få gjort det så fort som mulig.


Det er noe hvitt og seigt som lukter død og fordervelse.


Jeg kjente jeg ble full av handlekraft. Den handlkraften som dukker opp når jeg blir irritert og forbanna NOK. Ringte til sønnen til Anne. Han kjører traktor. Heldigvis var han i det lune hjørnet og sa seg villig til å komme med en gang.


«Her krysses mine to verdener. Jeg ber traktorsønn om å kjøre forsiktig i kongensgate – for det går så mange ledninger tvers over. Han ler og sier at han vet at han må kjøre kirkegata siden han skal ha skuffen høyt. Jeg står og ser at skuffen fylles med tresko og melkeslagg ute på gården, også står jeg plutselig i kongensgate – på utsiden av leiligeheten til den gamle kjærligheten – og ser hvordan han svinger ut i kirkegata. Jeg løper bort til krysset og ser etter ham. Han kjører ned kirkegata og svinger inn torggata. Jeg løpet etter til jeg ser hvordan han svinger ned jernbanealleen. Jeg ser at han er stolt, men ensom – og blir fylt til randen med takknemmelighet over at han finnes.


«Jeg er gravid!» Jeg er fylt til randen med glede over å fortelle deg det. Vi ligger under skinnfellen din – bryst mot bryst.. Du reiser deg brått. «Jeg vil ikke ha ditt barn. Jeg vil ikke ha barn i det hele tatt!» Idyllen er brutt, og jeg hater deg igjen, men jeg savner deg mens jeg hater deg. Du blir plutselig til en ung mann, og jeg ser hvordan du står opp, kler på deg. Bestemt og innbitt. Jeg gråter. Du er på vei ut, jeg følger etter. Trygler og ber. Glede og sorg. Ser hvordan du svinger ut av gårdsrommet, tar til høyre, krysser kirkegata og treffer damen i pels på utsiden av Dressmann. Hun tar deg i armen, smiler strålende og dere forsvinner bort i gatetunet»



«Even  tar ikke telefonen. Jeg vet ikke hvor han er!» Søster Tiril er full av sorg i stemmen. Jeg vet hvor han er. «Jeg skal finne ham, Tiril. Han er snart hjemme igjen..»


Even sitter på trappa til kontorbygget på Jotun. Han er grå i ansiktet og helt livløs i øynene.
Han har ryggen tett inntil døra, bena er bøye og armene har han knytt fast rundt knærne.


«Kom ned til meg» Jeg står i bunnen av trappa og ser opp på ham. Ingen reaksjon.
«Petter’n kommer ikke tilbake, Even. Kom ned hit og sørg skikkelig. Jeg har nøkkelen!» Jeg dinglet en stor nøkkel foran meg. Da ble Even endelig rasende. Jeg visste det ville komme og stod som en påle. Han raste og gråt. Gjøv løs på meg, slo meg i bakken, bokset meg i magen. Jeg kjente livet der inne døde, men det gjorde ingenting. Det viktigste nå er at Even kommer tilbake til livet. Tilslutt tillater han at jeg trøster ham. Han gråter på skulderen min. Hele kroppen hans rister, mens jeg står der og er stor og sterk for ham. Jeg leier ham hjem til Søss Tiril igjen. Hun står på trappa og tar i mot ham med kjærlighet i blikket, og jeg vet at alt er i orden med dem.


«Jeg sitter i senga vår. Jeg elsker deg og hater deg. Og du er ikke her. Jeg er helt alene, og det er i orden.....»

tirsdag 29. april 2014

Din FJOTT!!

Jeg dropper small-talk i dag!

Jeg er nemlig lei meg og litt forbanna..



Dette er et par med Horndykkere som bygger seg reir oppe ved Sorgenfri. De er det eneste paret i Fredrikstad i følge folk som har mye mer greie på fugl enn meg. (Arrester meg gjerne hvis jeg skriver noe feil - jeg blir jo bare GLAD hvis det er flere av dem..)

Etter at jeg kutta ut livet som asfaltbonde i Sandefjord, har jeg fått andefugleinfluensa.. Jeg vet hvor redene rundt vollane ligger, jeg går forbi hver dag, og følger med. Og siden jeg har smitta Stig med denne AF-influensaen.. ( eller hvem som smitta hvem er jeg litt usikker på her), så ville vi rett og slett opp og se på Horndykkerne. (På god avstand da, man holder avstand til fuglene, spesielt på denne tiden av året. De skal få bygge reder og hekke i fred.) Uansett:  For et vakkert sted!! Hadde det ikke vært for de FJOTTENE som like gjerne har kjørt bulldosere opp dit og skjøvet fyllmasse og leire UT I DAMMEN! Hele den ene siden er jo rasert!! Og når jeg leser litt rundt, så har jeg skjønt det sånn at det er planer om å bygge der.. Koselig det - jeg liker byutvikling jeg, og folk har ikke vondt av å bo i nærheten av en dam med fulger av ymse slag, men hvor er hensynet hen?

"Jammen, det er jo bare fugl - og det er en drøss av dem.." kan det hende du tenker.. Da vil jeg si følgende: "Jammen, du er jo bare en FJOTT, og selv om det er en drøss FJOTTER her i verden, så kjøper ikke jeg nabotomta hos deg, graver ut hagan min og fyller opp DIN hage med MIN drit!"

Jeg antar at jeg ikke er den første som har reagert på det sørgelige synet.. og det må være en FJOTT som har gjort det - helt klart.. Det hadde unektelig vært mye gøyere hvis det var ett par med FJOTTER i hele Fredrikstad, så kunne vi alle gått på oppdagelsesferd for å finne dem og se på mens de bygger hus og føder og... -og kanskje fylle hagen deres med leire?? 

*pjuh*

Jeg fikk forresten endelig tatt bilde av en av Toppdykkerne som holder til her. På det meste har jeg sett tre par, men nå om dagen er det bare ett par tror jeg.. 

Jorunn arresterer seg selv: 
(Bare en liten time etter at jeg skrev og publiserte dette - var jeg ute og gikk "runda mi", og da møtte jeg på ett par til med toppdykkere og jommen i meg dukket det ikke opp et par med Horndykker DER også..så da er det TO par rundt her nå da.. )  *ferdig med selvarrestering*

De kommer jo ikke bort og logrer for å få brød sånn som Stokkendene gjør, så jeg måtte smøre meg med solfaktor 15, like stor dose tålmodighet og utstyre meg med en kikkert og et kamera.  Etter 40 minutter kom den nærme nok til at jeg kunne bruke kikkerten som "linse" og få tatt et bilde hvor det synes at det ER en Toppdykker.  




Dessuten er det kommet andunger nå.. Ååå DE er søte!! Og si gjerne at StokkandMor ser kjedelig ut i fjærstasen, men hun er en kamuflert tiger når det gjelder. 

Hun og ni små gul/brune kyllinger svømte rundt i et område med mye siv. Utfordringen der var at DER holder et svanepar til - og Svanefar er ikke akkurat vennlig innstilt om dagen. 

Hver gang han nærmet seg - pilte ungene inn i sivet, og Andemor stilte seg åpen til hugg for å avlede.  I et lite øyeblikk der kom han nok litt for nærme en av de små nøstene, for jaggu blåste "Mor" seg opp til det dobbelte og fløy på den store svanen så fjæra føyk.

Når vi kom så langt så hadde jeg ikke lyst til å hente opp noe kamera for å vise andre hva jeg har sett - jeg hadde mer enn nok med å bare stå helt helt stille og følge med på kampen.

Etter en stund gav han opp, strakk seg opp så lang og vakker han var, med vingene rett ut.. (Der ser nesten ut som om de står på halefjæra i vannet).. kom med en lyd som var alt annet enn pen, og svømte majestetisk ut av sivet. Igjen lå Andemor og kalte på ungene sine.. en etter en kom de snikende ut av sivet. De var 9 stykker når jeg så dem først, og når jeg gikk var det 5 som hadde dukket opp igjen. Regner med at resten kom svinsende etterhvert. 

Sånn går nå dagene. Masse musikk inni hodet, et musikalsk teaterstykke tar form, og rusleturer ute i stillheten innimellom. 

Har jeg nevnt litt sånn tilfeldig i et bisetning at det er premiere på Hankø Fjordhotell den 17. juli???  ;)






fredag 28. mars 2014

Når man bare ser seg litt rundt...

... kan man f.eks oppdage en benk som denne:

(Den står på utsiden av lokalene til Husfliden i Gamlebyen.)

Eller - som i dag, når jeg gikk til butikken  :


(noe sier meg at Husfliden har hatt en finger med på denne også..)

Kanon med vondt i halsen, og som må ha på skjerf.. sjarmerende! 

Jeg har også sett og hørt årets første Humle på morgenkvisten. På vei til butikken hilste jeg også på en Toppdykker, Hr og Fru Svane, et par Sothøner, en flokk med Kaier og en bataljon ender. 

Det blei ikke noe bilde av dem, for jeg øver meg rett og slett på å ikke ta bilder av alt jeg ser, men heller bruke øynene og SE på det.

Det er ikke få opplevelser jeg har hatt de siste ti åra, som jeg ikke har opplevd i det hele tatt fordi jeg har vært mer opptatt av om det er blitt skarpe nok bilder, eller om motivet er bra nok, eller om det er noe motiv å ta bilde av i det hele tatt. 

*Jeg har rett og slett tatt bilder for å vise andre hva jeg egentlig ikke har sett overhodet.

 Dermed ble det ikke noe bilde av den lille sjarmisen av en Toppdykker, den som ser ut som en miniatyrsvane i fasongen, men med en utrolig stolt og kvikk holdning. Kol-svart lang og tynn hals, med en fargerik pryd på hodet..  Plutselig dykker den og forsvinner en god stund før den plutselig skvetter opp igjen et helt annet sted. Ufattelig kul fugl.

Heller ikke av Sothønene.. De små svarte og hvite fuglene som minner meg om litt stressa tjenestepiker fra 30-tallet. Dessuten høres de ut som en 17-mai-tute når de gir lyd fra seg.

Jeg lot rett og slett telefonen ligge nederst i ei lomme i sekken, og stoppet heller opp og VAR DER!! Det var deilig, og det er altfor lenge siden sist. 

Jaggu skal jeg gjøre det mer....

torsdag 27. mars 2014

Det er lov å være sur!

I dag er jeg litt SUR.. eller - kanskje ikke sur heller.. Mer Frustrert ala Sitron.

Jeg har to føtter som skriker og roper etter å få være uten strømper. Som i hele dagen, hele døgnet i flere uker i strekk. Til tross for å være svært så nyvasket har jeg altså sure tær!

(Høyre fot: "Øy, slipp meg UT herifra!" 
Venstre fot: "Øy, det er for kaldt - putt meg inn igjen!!")


Skittentøyskurven min har vært full siden i går, og står nuh å svaier ved siden av vaskemaskina mens den bedriver fyllekrangel: " Du sa'a at det skulle bli SOL i dag du, og at du skulle vaske sengeklær og..."

Jeg har lyst til dra til byen å kjøpe meg en vid og lang olabukse, men har en rygg som nekter meg å gå med høye hæler - ihvertfall på brostein... eller nå om dagen - overalt, egentlig. Og jeg bare NEKTER å dra på meg åletrange bukser for så å ikle meg mine smekre lilla joggesko i størrelse stor. Mine lilla joggesko forlanger beinvidde på buksene, og jeg krangler ikke om det. Er vel heller helt enig. (Hvis føttene mine nå hadde fått vilja si, og det var varmt nok, ville jeg tatt på meg sandalene.. men sandaler MED sokker til åletrange olabukser er heller ikke noe alternativ i dag!)

Og skal jeg dra på meg en schtøgg joggebukse med tilhørende lilla store joggesko og dra på biblioteket for å låne en bok eller sju?  - Neitsjh - for tenk atte jeg har ikke lyst til det heller. 

Det er for varmt for termodress og turstøvler, og det er for kaldt til alt annet jeg har her.

Og SKAL jeg fyre i ovnen?  Det er egentlig for kaldt til å la det være, men samtidig er sjansen svært stor for at jeg plutselig har putta inn en kubbe for mye og må gå her i shorts og t-skjorte med tjukke sokker. (Det er da kaldt på gulvet fremdeles).


Dette er nok bare en "sånn" dag, og det må det jo få lov til å være syns jeg. (Jeg har forresten en Basilikum på kjøkkenet som nekter å visne. Det er noe mystisk med kjøkkenvinduet mitt, for jeg har aldri i mitt lange liv noengang klart å holde liv i en Basilikum noe særlig lenger enn 12 timer. Så når det tidligere var et hjertesukk at den visna for meg hele tiden, er det nå et hjertesukk at den står der og strutter!)


 Tulipanene er fine enda, da - det skal de ha!


Nei, dette er nok bare en sånn dag, ja.. lurer på om den går over hvis jeg spiser 4 brødskiver med Nutella???

*gått på kjøkkenet*




***

onsdag 26. mars 2014

Klart som krystallkule!

I taket over spisestua, har vi en gammel og stilfull krystallkrone. Ikke at vi har kjøpt den selv, men den bodde her i leiligheten fra før når vi kom, og den kler veldig veldig godt å henge i et 400 år gammelt bygg, så den får henge og være et fascinerende lyspunkt.


Først tenkte jeg at en sånn lampe var veldig lite meg, men det tok ikke lang tid før vi ble litt sånn "bestiser" nesten. Jeg får ikke sett meg helt mett på den, på fargespillet, på detaljene.
Også har den jo tilført hverdagen vår litt "magi", for i midten der henger det en vas-ekte krystallkule!


Og det er jo med vår krystallkule som med krystallkuler generelt - dessverre får jeg nesten si; - det du ser gjennom den, ser du opp ned. Du ser et nøyaktig speilbilde av den plassen du er på, bare at alt er på hodet. og kanskje er det sånn da, at man må se livet sitt litt opp-ned av og til? Kanskje det dukker opp detaljer som du aldri har sett før, men som har vært der hele tiden? 
"Et krystallklart gjenbruk."
 Jeg liker den tanken.

Uansett er det morro å ta bilde av den - samme hva som er i midten.



tirsdag 25. mars 2014

Å se vannet...

Sist gang jeg bodde sånn at jeg kunne se vann og båter fra stuevinduet mitt, var jeg 13 år og bodde på Huvik i Sandefjord. Det er greit, det var trangt, vi var 3 jenter som delte rom, og badet var oransje  med skråtak og hadde byens minste varmtvanns-tank hengende på veggen. Utgangsdøra hadde glipe hvor det snødde inn om vinteren og før vi fikk vedovn ned i stua, hendte det at hele familien plutselig bodde på barnerommet oppe for i det hele tatt å ikke fryse skvett i hjel på vinteren. Tv-signalene fikk vi inn via en kabel som hang mellom husene. Den ble revet ned titt og ofte av vind og snø. Da var det å bruke tv-ledningen som antenne og mens mamma gikk rundt med armene og ledningen i været, satt pappa og sa "Jah - DER!" når hun gikk på det punktet hvor vi fikk inn NRK i svart/hvitt.

Men vi hadde utsikt over indre Sandefjordsfjorden og havna. To store vinduer i stua/spisestua vendte den veien og vi hadde lys og panoramautsikt. Og vi hadde Framnæs Mek Værksted rett på nedsiden. Det var ikke sjeldent jeg åpnet vinduet på soverommet og stakk hodet ut så langt jeg turde for å sniklytte på alle glosene arbeiderne lira av seg der nede. På kvelden var det som om de stod rett under vinduet mitt, og det er det jeg skylder på når jeg seinere har hørt at jeg av og til ordlegger meg som en bryggesjauer. De lengste og mest saftige kom som oftest rett etter ett smertebrøl av noe slag.

Store plattformer, ferjer og tankbåter var "hagen" min, og hvis aggregatene på kaia av en eller annen grunn skulle stoppe opp om natta, hendte det at jeg våknet og var skrekkslagen av stillheten.

I 1986 var det slutt på Framnæs Mek.V.  Men da hadde vi flytta. Oppover i området - til et hus med boltreplass i massevis, men med utsikt ut på en trøtt vei, noen lyktestolper og naboens hus og hekk.

Så kommer det en endeløs rekke av flytting for min del. Hit og dit. Fra den ene enden av byen til den andre, men aldri mer hadde jeg utsikt til vannet.. før nå..



Det er ikke en fjord, det er i munningen av en elv, men det er vann, og det er slepebåter, små ferjer og gleden var stor da jeg tidlig en morgen satt her og gjespet over kaffekoppen og jeg hørte en lyd jeg kjente, men som jeg hadde glemt hva var.. DER kommer det en lastebåt oppover elva. En SVÆR lastebåt. Det føltes som om den aldri tok helt slutt, og jeg hadde plutselig ikke lyst til at den skulle ta slutt heller. Det ble noe euforisk og frydefullt over å ha de tre stuevinduene mine fylt til randen av en lastebåt.

Selvfølgelig dro den seg oppover elva, men nå vet jeg jo at de dukker opp her av og til.. tidlig på morgenen eller seint på kvelden. Det er ikke mindre majestetisk når det er mørkt ute, og man plutselig ser et opplyst fartøy som siger forbi, så stort at du en stund ikke ser noe annet.

Det tok meg 2 ekteskap og 11 flyttelass og et bytte av både by og fylke for å komme til en sted hvor jeg igjen ser vannet fra stuevinduet. 

Jeg kjenner i røttene mine, at HER vil jeg bli så lenge som overhode mulig... 

onsdag 19. mars 2014

"Å lyspære eller ikke lyspære - eller rett og slett bare en langreist lyspære?"

Ok - i dag ble en sånn dag som er typisk meg, og som jeg til tross for alt fram og tilbake bare digger!!

Jeg har jakta på lyspærer i dag. En meningsløs jakt som jeg i utgangspunktet var nesten helt sikker på at jeg ville komme tomhendt hjem fra, men som jeg ikke klarte å la være til tross osv..

Lyset i ventilatoren vår er nemlig gåent. Begge to.. De fleste vil nikke og være enige i at det å lage mat på en mørk komfyr kan være som risikosport å regne, så det er en sånn detalj jeg bare MÅ fikse. 

Jeg tar ut de lyspærene som allerede står i ventilatoren og rusler opp på elektriker'n rett oppi gata her.. vi kikker og måler og blir enige om lyspærer som er like til den jeg har fra før..

Ventilatorpære til høyre, ny pære til venstre..

Når jeg kom hjem og skulle sette i de nye pærene, viste det seg at de nyinnkjøpte er for korte i "lortefallet".. vi snakker et par millimeter, og i min ivrighet etter å få lys over stekeplatene målte jeg diameter på pæra og ikke lengden på duppedingsene som henger under.. Ergo - de passer IKKE.

Ok - Jorunn tar med gammel lyspære på bytur.. Først opp på Claes Olsson.. der står det en kar fra før og leiter etter pærer. Han hører vel den litt irriterte mumlinga mi der jeg saumfarer hyllene og blir nok nysgjerrig.. Jeg trooor ikke jeg gjetter feil hvis jeg sier at han kjører motorsykkel av type Harley Davidson. (Hvis han IKKE kjører en Harley, er det ihvertfall litt snedig å kle seg i Harley-jakke, bukse, vest osv..) Uansett sykkel eller bil - dette var en svært hjelpsom og koselig fyr - og når jeg lufta min frustrasjon over å ikke finne en lik lyspære og fnyser ut at jeg sansynligvis må helt til Ikea for å finne den rette pæra. (Jada - vi har Ikea-kjøkken).. "Så dumt at du ikke sa det i går, da.. jeg var jo på Ikea i går, jeg.." , sa denne koselige fyren, akkurat som om vi hadde kjent hverandre lenge lenge. Jeg reagerte ikke på uttalelsen heller, for jeg svarte bare; "Åja - nei DET var leit. - typisk..!" (Vi så hverandre første gang for sånn ca 10 minutter siden, lissom..)

Etter 3 ansatte og et søk på nett, ble jeg henvist ned til en el-butikk litt nedover i byen. Jeg rusla i vei, og krysset fingre for at jeg ville få napp. Neida - de hadde ikke en akkurat sånn.. " Men ta å ring til Philips du - det er jo de som har laga pæra og de kan sikkert fortelle deg hvor du finner dem.." 
Da ser jeg jo at det står noe skrevet med mikroskrift på sokkelen.. 
"Eh.. du har ikke tilfeldigvis en lupe?", spør jeg.. ".. (Jeg hadde ikke nubbesjans til å se hva som stod - det så ut som morsetegn for mine øyne).. "Eh - nei, men hva med å gå over DIT", ler han og peker på en optiker som lå på andre sia av veien. JA, god ide.. jeg tar med meg lyspæra over veien og går inn til optikeren.

"Heisann - jeg lurer på noe, lissom.. Kan du være så utrolig snill å forstørre opp denne skrifta for meg på et eller annet vis? Jeg behøver artikkelnummeret, forstår du.. "

Veldig blid og veldig søt jente tar lyspæra og LESER DET SOM STÅR DER UTEN Å MYSE ENGANG!
"Vær så snill å si at du har på deg spesial-linser??", trygler jeg..
Hun ler og rister på hodet, mens hun skriver ned på en lapp det jeg behøver å vite.. Når det er gjort og jeg sier tusen takk og du er snill og helt sikkert ikke 40 år enda, og du kan bare grue deg og sånn, sier hun litt forsiktig; "Eh.. du kunne ikke tenkt deg en time hos optiker, da??"
Jeg lover å komme innom når jeg bare har fått tak i den dumme pæra jeg leiter så veldig etter, og så rusler jeg ut med en lysegrå sky over hodet..

Jeg finner fram nummeret til Philips og ringer inn, lirer av meg en lang regle med artikkelnr og alt som måtte behøves å vite om en lyspære.. Svar: "Nei, DEN får du bare kjøpt der du kjøpte ventilatoren, den er spesiallaget til akkurat det formålet.." Ergo - jeg må på IKEA! (Og det visste jeg jo egentlig...)

Som flaks er, så har jeg noen venner som skal på Ikea på fredag - og gjett hvem som skal være med å kjøpe lyspærer for et par år??  

Jeg glemte å kjøpe klesklyper når jeg først var i byen da.. men DET får jeg ihvertfall på nærbutikken her.. 

"Du får'e ikke morro'ære enn du lagær'e sjæl"


Syns nesten de blei litt fine til slutt jeg da.. det meste ser jo bra ut på bilde, så lenge man tar bilde fra den rette vinkelen.. *kniser*