Det heter seg at man sjelden ser at tiden går. I hvertfall IMENS den går. Selvfølgelig kan du sette deg ned og nistirre på en klokke for å være med viserne inn i fremtiden. Eller du kan hver dag følge sola i sin vandring fra øst til vest.
Men som oftest gjør vi jo ikke det. Vi jobber, leser, skriver, vasker, spiser, sover, ser på tv. Vi har fokuset på helt andre ting helt til vi plutselig ser på klokka og utbryter: "Åj - er klokka SÅ mye allerede???!"
I natt var jeg et med tiden i noen timer. Den tiden som ikke mennesker rår over, den tiden vi ikke KAN rå over. Jeg var våken - lys våken. Og for at ikke min molefunkne jakt på en god liggestilling skulle vekke min bedre halvdel, stod jeg opp og pakket meg inn i noen tepper på sofaen.
I enden av sofaen vår er det et vindu med noen sprosser. 12 små ruter har det. Og på den skyfrie vårhimmelen var det en stjerne som fanget oppmerksomheten min. Jeg lå der, helt stille, og lot meg fascinere av dens vandring gjennom rutene. Og jeg tenkte; "Dette er tiden", og jeg følte meg utrolig rik som kunne ligge sånn og være i den. Ikke leve gjennom den eller til tross for den, men rett og slett i den...
Helt lydløst vandret den over nattehimmelen uten noe tikk takk, uten å streve. Selvfølgelig vet jeg at det var JEG som var i bevegelse. Hele jordkloden faktisk. Men akkurat i den timen, hvor jeg kunne følge den spessielle stjernen mied øynene, var ikke de faktiske detaljene så viktige.
Pus merket seg stemningen, for hun kom smygende opp til meg, la seg mellom knærne mine og kikket ut vinduet mens hun mol stille.
En time lå vi sånn, pus og jeg.
Først sovnet hun, så forsvant jeg også inn i drømmeland.
Selvfølgelig er jeg trøtt. Hvem ville ikke vært det etter 3 timers vettug søvn?
Men jeg har satt inn en vakker time i minnebanken....
