Tradisjonen tro spilte hovedkorpset i kirken på julaften.. Og tradisjonen tro, ble korpset delt opp i ett litt mindre korps. Dels fordi kirken er ganske liten og korpset ble akkurat litt for stort, og dels for at man skulle "slippe unna" med annenhvert år.
Ett år havna jeg i spillegruppa sammen med korpsets EMIL i lønneberga.
Og tradisjonen tro - sovnet organisten under prekenen. (Det kan jeg faktisk skjønne, for det var en laaaaaaaang preken av en prest som bare elsket å høre seg selv messe ivei..)..
Og tradisjonen tro, så våknet nå lissom organisten på mystisk vis akkurat i rett tid til å spille salmen som skulle synges rett etter prekenen. Slik var det - hvert år. Jul ut og jul inn.. Helt til "Emil" satt ved siden av orgelet og funderte på om det gikk ann å lage litt liv i gudstjenesten...
I det han hørte at organisten snorket lavt - så nappet han ut kontakten til orgelet..
Prekenen nærmet seg slutten, og organisten rykket til - tradisjonen tro - gjorde seg klar og hamret fingrene ned på orgelet.. og ikke en LYD kom ut av instrumentet.
Den eneste lyden i hele kirken var på dette tidspunkt 25 fortvilte ungdommer som gjorde et tappert forsøk på å IKKE skratte høyt. Noen kamuflerte det bak host, og andre kom med hulk som om de gråt. "Emil" satt helt uanfektet og bare NØT sitt nyopprettede evangelium, og det var vel siste året han var med og spilte i kirken på julaften tror jeg..
Jeg husker ikke resten av gudstjensten.. men det er ikke så nøye heller.
lørdag 20. desember 2008
Så blei det jul...
Og alle hjerter sukket dypt - dog kanskje ikke av lykke - når dirigenten dro fram de berømte "Grønne heftene"..
I praksis betyr det JULESANGER.
Julesanger er vakre å høre på, men akk o ve så kjedelige å spille.
Det er kanskje en av de største utfordringene man har som voksenperson i et korp..
I juniorkorpset kom dirigenten med julesanger allerede i oktober, og jeg heldigvis hadde hun putta inn en runde med Rudolf er Rød på nesen og en låt fra filmen Hjemme Alene
Jeg mener, vi går i butikker og hører julesvisker i butikker og heiser og på radio og gurimalla. Men INGENTING slår følelsen av å stå i Glade Jul og Nå Går Vi rundt - fra midten av oktober, ivrig framført av små iherdige barn..
Med en gang skal jeg love at det ikke er særlig julestemning, men etterhvert - når de får øvd en stund, så blir det reint så koselig.
For ikke å snakke om når vi kommer til Juleavslutningen, og de spiller og blåser, og jeg griner fordi en saksofonjente spiller solo og alt er så vakkert.
Og aspirantene fremfører Bjelleklang og viser en fantastisk fremgang på bare 2 måneder...
DA blir det jul - og DA står jeg med en følelse av komplett lykke, fordi jeg vet at det er helt helt år til neste gang..
:o)
I praksis betyr det JULESANGER.
Julesanger er vakre å høre på, men akk o ve så kjedelige å spille.
Det er kanskje en av de største utfordringene man har som voksenperson i et korp..
I juniorkorpset kom dirigenten med julesanger allerede i oktober, og jeg heldigvis hadde hun putta inn en runde med Rudolf er Rød på nesen og en låt fra filmen Hjemme Alene
Jeg mener, vi går i butikker og hører julesvisker i butikker og heiser og på radio og gurimalla. Men INGENTING slår følelsen av å stå i Glade Jul og Nå Går Vi rundt - fra midten av oktober, ivrig framført av små iherdige barn..
Med en gang skal jeg love at det ikke er særlig julestemning, men etterhvert - når de får øvd en stund, så blir det reint så koselig.
For ikke å snakke om når vi kommer til Juleavslutningen, og de spiller og blåser, og jeg griner fordi en saksofonjente spiller solo og alt er så vakkert.
Og aspirantene fremfører Bjelleklang og viser en fantastisk fremgang på bare 2 måneder...
DA blir det jul - og DA står jeg med en følelse av komplett lykke, fordi jeg vet at det er helt helt år til neste gang..
:o)
torsdag 27. november 2008
Mamma - jeg vil SLUTTE!!!
Det er ikke få ganger datteren min har smelt med døra og hylt: «Jeg vil IKKE spille mer. Tuba'n er TEIT! Det er så kjeeedelig!!!» Også har jeg mått være grusom Mamma og sagt at hun ikke får lov av meg å slutte før hun har spilt ferdig en sesong (f.eks)... også går det kanskje bare 2 uker, og så kommer hun gledesstrålende hjem fra øvelse og har hatt det så gøy at det er jo nesten ikke til å fatte!
Etter som tiden har gått, så har jeg funnet nye grenser. Først måtte hun spille til hun hadde prøvd seg et år i juniorkorpset med uniform og greier. Så måtte hun holde ut til over 17 mai. (Det året hadde vi den kaldeste 17 mai jeg kan huske. Med regn og vind og akk o ve.. Da holdt det hardt å få henne til å holde ut Petter Wessel-festivalen i Larvik i Juni..) Nå ligger limiten på at hun skal prøve seg ett år i hovedkorpset før hun bestemmer seg.. Men i løpet av de 3 årene hun har vært med, så har seminarene, konsertene, festivalene, konkurranser, vennskap med de andre ungene, mestring, oppturer og nedturer blitt så verdifullt for henne, at hun har sluttet å ville slutte.
Dels så skjønner jeg jo godt at foreldre blir utslitte av å si nei og være sta når ungene kommer til sånne øyeblikk. Men allikevell så tenker jeg som så, at ungene faktisk har utrolig godt av å stå fast litt, og få kjenne på det at det faktisk løsner og at det ordner seg til slutt.
Det er en egenskap vi som voksne må stå i stadig vekk, så det skader jo ikke å «øve» seg fra man er barn.
Også er det faktisk ikke sånn at man mååå være utrolig flink og skjønne alt og greie alt og være best og og og for å trives i et skolekorps. Det er rom til alle, for akkurat som at alle de forskjellige instrumentene er like viktige i helheten, er alle barna like viktige. Uansett prestasjon eller ikke.
Jeg har selv en mor som nekta meg å slutte, og det er jeg utrolig takknemlig for i dag – for jeg har mange av mitt livs opplevelser og mange mange gode venner i korpset.
Og jeg har lært utholdenhet, disiplin, konkurranseinstinkt og samarbeid.
Det er egenskaper jeg gjerne deler med datteren min...
Etter som tiden har gått, så har jeg funnet nye grenser. Først måtte hun spille til hun hadde prøvd seg et år i juniorkorpset med uniform og greier. Så måtte hun holde ut til over 17 mai. (Det året hadde vi den kaldeste 17 mai jeg kan huske. Med regn og vind og akk o ve.. Da holdt det hardt å få henne til å holde ut Petter Wessel-festivalen i Larvik i Juni..) Nå ligger limiten på at hun skal prøve seg ett år i hovedkorpset før hun bestemmer seg.. Men i løpet av de 3 årene hun har vært med, så har seminarene, konsertene, festivalene, konkurranser, vennskap med de andre ungene, mestring, oppturer og nedturer blitt så verdifullt for henne, at hun har sluttet å ville slutte.
Dels så skjønner jeg jo godt at foreldre blir utslitte av å si nei og være sta når ungene kommer til sånne øyeblikk. Men allikevell så tenker jeg som så, at ungene faktisk har utrolig godt av å stå fast litt, og få kjenne på det at det faktisk løsner og at det ordner seg til slutt.
Det er en egenskap vi som voksne må stå i stadig vekk, så det skader jo ikke å «øve» seg fra man er barn.
Også er det faktisk ikke sånn at man mååå være utrolig flink og skjønne alt og greie alt og være best og og og for å trives i et skolekorps. Det er rom til alle, for akkurat som at alle de forskjellige instrumentene er like viktige i helheten, er alle barna like viktige. Uansett prestasjon eller ikke.
Jeg har selv en mor som nekta meg å slutte, og det er jeg utrolig takknemlig for i dag – for jeg har mange av mitt livs opplevelser og mange mange gode venner i korpset.
Og jeg har lært utholdenhet, disiplin, konkurranseinstinkt og samarbeid.
Det er egenskaper jeg gjerne deler med datteren min...
Fra Danskebåten til Fader Jakob
Den første lyden som kommer ut av instrumentet med en gang ungene har fått det, er IKKE den lyden man forbinder med musikk. Det ligner vel egentlig på en blanding av fløyta til Danskebåten og en okse i brunst eller noe sånt.
De blåser gjerne til de blir lille i hodet, og fingrene trykker ned klaffer og ventiler i et vilt tempo og helt uten mål og mening.
Allerede da hender det faktisk at foreldre mister motet. De aner rett og slett ikke om de skal orke å utsette seg for «bråket». Ungene på sin side elsker å lage masse lyd, så de kan jo holde på i timesvis uten nevneverdige problemer.
Heldigvis får ungene en instruktør ganske kjapt, som har som oppgave å lære ungene å håndtere instrumenetet sånn at det kan komme melodier ut av det og ikke bare LYD.
De skal lære hvordan de skal ha leppene, hvordan de skal puste. De skal lære seg de forskjellige grepene, hva notene heter, hvor lenge hver tone skal blåses osv osv osv. Det er en massiv informasjonsmengde som barna skal ta imot og håndtere.. Og vet dere hva som er så fantastisk?? De greier det!!
Det er bare vår voksne hjerne som er så fylt til randen av plikter og regnskap og matlagning og «hvem skal ha julaften hjemme i år», og bursdager og møter og reiser og husvask og og og og – at vi syns det er vanskelig å lære nye ting.
Ungene elsker det!! Jeg har holdt på som instruktør i ganske mange år nå, og det uttrykket ungene får i fjeset når de skjønner at de mestrer alle knottene og de svarte prikkene som danser rundt på noen streker [notene]... og det de ser med øynene faktisk lar seg føre over til LYD. En lyd som de kontrollerer og som DE bestemmer over.. Hadde jeg hatt kamera med meg hver time, så hadde jeg hatt masse fantastiske bilder å vise fram.
Så går det en stund. Og det blir litt vanskeligere. Notene går litt fortere, det dukker opp nye utfordringer i forhold til at de skal lære seg å lese mer og mer informasjon som står på notearkene. Også mister mange litt motet. Jeg mener, de ville jo spille i korps, få uniform og medaljer og gå midt i gata på 17 mai, også må de sitte og terpe og terpe på ting de ikke får til?? Hvem som helst kan jo bli svett av mindre.
Men det er bare en liten stund, for plutselig er det som om det løsner, også skjønner de alt sammen, og de får igjen dette gledesstrålende fjeset som varmer langt inn i hjerterota.
Jeg husker den første apsirantøvelsen jeg var med på. Der satt det 20 håpefulle barn med instrumenter i alle former og varianter.. Dirigenten telte til 4 også kom det en kakefoni av en lyd som ikke ligner noe annet jeg noengang har hørt. Hvorpå han sa: «Åj – så fin lyd dere lager!»
Og ungene strålte mens jeg satt med fingrene i ørene.
Ukene gikk, og den kakefoniske lyden endret kanskje litt karakter innimellom der, men dog – det var ikke noe gjenkjennelig... Så plutselig en torsdag hørte jeg konturene av Fader Jakob.
Ungene strålte, jeg strålte og det føltes nesten som om vi alle vant i lotto der et øyeblikk. Derifra gikk det raskere. Et par uker etter, greide de å spille tostemt, og Fader Jakob var et faktum.
- og det var den kuleste utgaven av Fader Jakob jeg noengang hadde hørt.
onsdag 5. november 2008
Begynnelsen
Det heter seg at noen fødes under en Lykkestjerne.
Jeg ble født under en G-nøkkel... i 1971.
Ett år seinere begynte den eldste søsteren min i Framnes Musikkorps. 3 år seinere, begynte den mellomste søsteren min, og så var Mamma en av de damene som var i komiteer og i Damegruppa. Og jeg hang på slep. Først i sportsvogn, så stabbet jeg etter på egne ben. Jeg begynte nok å marsjere før jeg begynte å gå.
Jeg verket etter å få bli så stor at jeg også kunne få instrument og uniform - for ikke å snakke om MEDALJER da. Disse blanke merkene i alle farger og fasonger som blinket fasinerende og klirret lystig på brystene til de større ungene. Jo eldre man var, jo fler medaljer hadde man. Og stjernene man fikk sydd på jakke-ermene. Og TRON. Tron som spilte tuba sammen med StoreSøss Torill, og som var den kjekkeste gutten jeg noengang hadde sett i mitt 6 år gamle liv.
Jeg husker forventningen i magen der jeg stod i veikanten sammen med Pappa. Først kom flagget -så kom fana med duskebærere på størrelse med megselv. Så kom MellomSøss Marit blant drilljentene, deretter korpset med dirigenten.
Trommemarsjen bevret i magen min, og klok av skade stappet jeg fingrene in i ørene når trommerekka dundret forbi. Og sååå kom Tubaene. Og Tron.
Og han smilte lurt, sånn som en tenåring gjør til ei lita jente som står i veikanten med fingrene godt planta i ørene og store hjerter i øya. Og StoreSøss Torill himlet med sine øyne - akkurat sånn som en storesøster skal.
Tilslutt kom Mamma. Hun gikk bakerst sammen med noen andre damer og plukket opp trommestikker, drillstaver, luer, noter og andre ting som kan finne på å falle av en musikant i fart..
Jeg smiler for megselv her jeg sitter og mimrer. Akkurat som jeg gråt når Tron plutselig var 18 år og for gammel for skolekorpset, så han sluttet. Også FØR jeg i det hele tatt rakk å få instrument da gitt..
Så blei jeg endelig 8 år og klar for notekurs. Det var alvorlige greier den gangen. Teoriprøve på slutten av kurset til og med.
Vi hadde en sånn tjukk bok med en haug av oppgaver i. Og alle uttrykkene da. Lento, Largo, Dolce, Tenuto, Staccato, Cresendo og Decresendo.
Jeg pleide å leke Italiener for megselv, og da bablet jeg ivei lange setninger som direkte oversatt kunne vært noe sånt som: " Mykt sterkt rask svakere sterkere kort!!" Ikke akkurat nok til å overleve særlig lenge i Italia, men plenty nok for å underholde meg.
Det hendte også at jeg lagde lange arier av dem også. Man hadde da sett opera på TV hjemme på søndags ettermiddagene, og "sssååååsssteennnnuuuuuuuttttåååå" var et perfekt ord å dra ut i det vide og det brede - tonsatt i en noget mystisk variant.
Teoriprøven gikk bra og jeg fikk instrument. Saksofon.
Instrumentet var nå en ting - nå husker jeg ikke lenger hva jeg ønsket meg engang - men LÆREREN min da! Han var sønnen til Frøkna mi på skolen, og bare DET var jo til å få stjerner i øynene av. Jeg mener, Frøken Ragnhild var jo den kjæreste jeg hadde nest etter mamma - også fikk jeg sønnen hennes som lærer på saksofon. Og ikke nok med dèt - han kjørte VOLVO!
Det skal ikke mer til før en snart 9 åring er totalt forgapt i både instrument og lærer. Jeg øvde som besatt, og jeg tror jeg ble flink ganske så fort. Vi spilte duetter og sånn han og jeg. Han på en Tenorsaxofon med litt dyp og melankolsk lyd, og jeg på min altsax.
Og så kom jeg til partier jeg ikke greide, eller sleit veldig med. Da var jeg ikke værre enn at jeg brøt sammen i krampegråt og forbannet instrumentet, notene, notestativet, lærer'n, korpset, mamma, skolen, klasserommet og og og og.. Også dro jeg hjem og erklærte at jeg nå hadde sluttet i korpset - også sa mamma tvert NEI, også gikk det noen uker, også greide jeg det plutselig, og såå var alt det dumme glemt og Korps var Kult - igjen...
Det er snart 30 år siden. Altsaksofonen min har vokst og blitt til en Tenorsaksofon med melankolsk lyd, JEG er lærer'n til verdens skjønneste saksofon- jenter og -gutter. Har selv en ti år gammel datter som spiller TUBA (av alle ting), er i komiteen, er med på øvelsene og håper å trekke på meg en uniform igjen på vårparten.
Og Tron? Han kjekke tuba-gutten som ble drivkraften bak det hele?
Han er gift med MellomSøss Marit han.. Hun med klarinett og drillstav..
*smiler*
Jeg ble født under en G-nøkkel... i 1971.
Ett år seinere begynte den eldste søsteren min i Framnes Musikkorps. 3 år seinere, begynte den mellomste søsteren min, og så var Mamma en av de damene som var i komiteer og i Damegruppa. Og jeg hang på slep. Først i sportsvogn, så stabbet jeg etter på egne ben. Jeg begynte nok å marsjere før jeg begynte å gå.
Jeg verket etter å få bli så stor at jeg også kunne få instrument og uniform - for ikke å snakke om MEDALJER da. Disse blanke merkene i alle farger og fasonger som blinket fasinerende og klirret lystig på brystene til de større ungene. Jo eldre man var, jo fler medaljer hadde man. Og stjernene man fikk sydd på jakke-ermene. Og TRON. Tron som spilte tuba sammen med StoreSøss Torill, og som var den kjekkeste gutten jeg noengang hadde sett i mitt 6 år gamle liv.
Jeg husker forventningen i magen der jeg stod i veikanten sammen med Pappa. Først kom flagget -så kom fana med duskebærere på størrelse med megselv. Så kom MellomSøss Marit blant drilljentene, deretter korpset med dirigenten.
Trommemarsjen bevret i magen min, og klok av skade stappet jeg fingrene in i ørene når trommerekka dundret forbi. Og sååå kom Tubaene. Og Tron.
Og han smilte lurt, sånn som en tenåring gjør til ei lita jente som står i veikanten med fingrene godt planta i ørene og store hjerter i øya. Og StoreSøss Torill himlet med sine øyne - akkurat sånn som en storesøster skal.
Tilslutt kom Mamma. Hun gikk bakerst sammen med noen andre damer og plukket opp trommestikker, drillstaver, luer, noter og andre ting som kan finne på å falle av en musikant i fart..
Jeg smiler for megselv her jeg sitter og mimrer. Akkurat som jeg gråt når Tron plutselig var 18 år og for gammel for skolekorpset, så han sluttet. Også FØR jeg i det hele tatt rakk å få instrument da gitt..
Så blei jeg endelig 8 år og klar for notekurs. Det var alvorlige greier den gangen. Teoriprøve på slutten av kurset til og med.
Vi hadde en sånn tjukk bok med en haug av oppgaver i. Og alle uttrykkene da. Lento, Largo, Dolce, Tenuto, Staccato, Cresendo og Decresendo.
Jeg pleide å leke Italiener for megselv, og da bablet jeg ivei lange setninger som direkte oversatt kunne vært noe sånt som: " Mykt sterkt rask svakere sterkere kort!!" Ikke akkurat nok til å overleve særlig lenge i Italia, men plenty nok for å underholde meg.
Det hendte også at jeg lagde lange arier av dem også. Man hadde da sett opera på TV hjemme på søndags ettermiddagene, og "sssååååsssteennnnuuuuuuuttttåååå" var et perfekt ord å dra ut i det vide og det brede - tonsatt i en noget mystisk variant.
Teoriprøven gikk bra og jeg fikk instrument. Saksofon.
Instrumentet var nå en ting - nå husker jeg ikke lenger hva jeg ønsket meg engang - men LÆREREN min da! Han var sønnen til Frøkna mi på skolen, og bare DET var jo til å få stjerner i øynene av. Jeg mener, Frøken Ragnhild var jo den kjæreste jeg hadde nest etter mamma - også fikk jeg sønnen hennes som lærer på saksofon. Og ikke nok med dèt - han kjørte VOLVO!
Det skal ikke mer til før en snart 9 åring er totalt forgapt i både instrument og lærer. Jeg øvde som besatt, og jeg tror jeg ble flink ganske så fort. Vi spilte duetter og sånn han og jeg. Han på en Tenorsaxofon med litt dyp og melankolsk lyd, og jeg på min altsax.
Og så kom jeg til partier jeg ikke greide, eller sleit veldig med. Da var jeg ikke værre enn at jeg brøt sammen i krampegråt og forbannet instrumentet, notene, notestativet, lærer'n, korpset, mamma, skolen, klasserommet og og og og.. Også dro jeg hjem og erklærte at jeg nå hadde sluttet i korpset - også sa mamma tvert NEI, også gikk det noen uker, også greide jeg det plutselig, og såå var alt det dumme glemt og Korps var Kult - igjen...
Det er snart 30 år siden. Altsaksofonen min har vokst og blitt til en Tenorsaksofon med melankolsk lyd, JEG er lærer'n til verdens skjønneste saksofon- jenter og -gutter. Har selv en ti år gammel datter som spiller TUBA (av alle ting), er i komiteen, er med på øvelsene og håper å trekke på meg en uniform igjen på vårparten.
Og Tron? Han kjekke tuba-gutten som ble drivkraften bak det hele?
Han er gift med MellomSøss Marit han.. Hun med klarinett og drillstav..
*smiler*
Abonner på:
Innlegg (Atom)