Sammen

Jeg så sola stå opp i dag

Tenk, jeg så den og du så det samme som jeg

Men du var langt langt borte, et helt annet sted.

Vil vi treffes før sola går ned?

Jeg gikk ute i regnet i dag

Tenk, jeg gikk der og nynnet ei vise til deg

Og fra langt langt borte bak verden et sted

Skrev du teksten før sola gikk ned.

Vi så sola gå ned i dag

Tenk, du så det – og jeg så det sammen med deg

Så nærme som milevis unna kan bli

Kom vi sammen i en melodi..

November

Ensomheten er min himmel
mitt helvete
mitt alt
Jeg kan ikke dele den smerten jeg kjenner
November har reist seg og talt.

Men går du forbi
og ser lys i et vindu
Og en skygge av det du kjente før
Så send meg en tanke og kjærlige minner
eller kom inn og bank på min dør.

Jeg vil høre det banke
der jeg dvaler i skumring
Og jeg vil smile med sløret blikk
Jeg finnes jo der inne
som barn, som ungdom
et menneske en kvinne
Og jeg hørte deg banke før du gikk

Tradisjonen tro..

" Å ligge på rygg i en blomstereng. Omgitt av blåklokker, prestekrager, smørblomster og forglemmegei. Å bare ligge der og se på skyene som driver forbi. En blir til en hest, en blir til en krokodille før den sakte endrer form og blir til gamle tante Karin fra hundre år tilbake.
Man er passe varm, passe mett passe trøtt. Skal jeg fortelle dere en sannhet? Det var ALDRI sånn, og det blir sansynligvis aldri sånn heller!
Men det er slik vi husker det. Og slik vi forteller om det. Og alle nikker og smiler gjenkjennende. Nei, vet dere hva? Det klødde over hele kroppen, jeg greide aldri å finne noe fasong på noe sky - for øynene ble fulle av tårer pga det skarpe lyset. Og som om ikke DET var nok - så var det ei bie som på død og liv skulle meske seg med en blomst som vokste rett ved siden av hodet mitt. Det endte rett og slett med at jeg reiste meg i vill fart og stormet ut av denne såkalte idyllen mens jeg hylte som en gris. Jaggu sa jeg sommerminne, jah!"

Tre par øyne ser skrått på meg under løftede øyebryn. Jeg tar en slurk kaffe og slurper kraftig for å understreke ironien i det hele. Jentene har vært ute til lunch sammen, og vi har vært igjennom standardrunden med unger, sykdom, Ikea, Stresset arbeidssituasjon og uforstående menn som ikke lenger er romantiske med mindre de er hovne mellom beina.

Jeg fikk et akutt behov for å snakke om noe helt annet - derfor den voldsomme monologen med dertil tilhørende slurpelyd.

Det var helt stille rundt bordet i nesten ett minutt, til Stine trakk på skuldrene og sa: "Nei, hva sier du, skulle vi gå ut og ta en røyk???"
Selvfølgelig sa jeg ja til det. Det var også en del av tradisjonen. I det vi reiser oss merker jeg hvordan de to andre endelig puster ut, og roen senker seg atter over bordet.

"MÅ du???" spurte Stine meg når vi hadde fått rigga oss til på utsiden med røyk og pledd og det som må til for å fa tatt seg en røyk på cafè i januar...
Jeg bare nikker til svar..

Blomsterprinsessen

Det var en gang for lenge lenge siden, ved byen Horten , at en konge bodde alene med sin datter Benedikte. Dronningen døde under fødselen, så Kongen og prinsesse Benedikte hadde bare hverandre i mange år.

Når Prinsessen fylte 15 år greide hun å overtale sin far til å ta seg en ny kone, for hun syns det var vondt å se at han skulle bli gammel alene.

Det gjorde han, men den nye dronningen var like utspekulert som hun var vakker, og hun ble hver dag minnet på at hun ikke var kongens største kjærlighet i livet når hun så prinsessen som var en tro kopi av sin døde mor.

Dermed la hun en plan for hvordan hun skulle kvitte seg med prinsessen uten å drepe henne..

Den nye dronningen greide å overtale sin make om at det var på tide at prinsesse Benedikte skulle reise ut og styre sitt eget kongerike, når hun ble seksten år.

Og hun ordnet det også slik at Kongen gav prinsessen en bit av sitt eget land som hun skulle disponere.

Det kongen IKKE visste, var at dette landet var helt øde og at det eneste som vokste der var grantrær.  (På den tiden eide konger så store landområder at han ikke helt greide å holde styr på hva som var hva, så han valgte å stole på sin nye kone.)

Dronningen lot bygge en enkel trone midt inne i skogen, og dit ut fraktet hun prinsessen, slapp henne av, og forlot henne.

Til Kongen sa hun at det ble bygd et flott slott der, med mange tjenere og at hans datter nå levde slik som en ekte kongsdatter burde. Og Kongen slo seg til ro med det.

En gang i uken lot dronningen som om hun reiste på besøk til prinsessen og kom hjem igjen med flotte gaver og varme hilsener til Kongen.

I virkeligheten satt prinsessen der ute i skogen helt alene, og det eneste dronningen  gjorde var å sett dit en kurv med mat en gang i uken.

Den stakkars prinsesse Benedikte gråt seg i søvn hver kveld, mens hun tryglet og ba gode makter om styrke og hjelp til å holde ut.

Den syvende natten hadde hun en slik merkelig drøm. Hun drømte at hun var omgitt av nydelige rosa blomster og at de trøstet henne og holdt henne med selskap.

Den neste morgenen var hun merkelig lykkelig når hun våknet, og når hun trådde ned fra tronen sin for å strekke litt på beina, kunne hun se at noen små grønne spirer vokste rundt stolen hennes.

Hun undret seg over dette, for de hadde ikke vært der kvelden før.

I løpet av bare noen dager hadde spirene blitt til vakre grønne planter, og prinsessen kunne se flere knopper.  Etter enda syv dager, eksploderte knoppene og ble til nøyaktig de samme rosa blomstene som hun hadde sett i drømmen.

Hun stelte dem og snakket med dem. Passet på at de fikk både lys og vann. Og blomstene lyttet til historiene og sangene hennes. De ble hennes aller beste venner.

Dronningen på sin side fortsatte å sette ut mat en gang i uken, og fortalte fremdeles kongen historier om hvor fint og flott alt var med hans datter. Han slo seg til ro med det, men samtidig begynte han å snakke om at han også gjerne ville besøke henne. Dronningen benyttet seg av all sin skjønnhet og kvinnelist for å holde ham fra det, og hun lykkes…en god stund.

Så en dag, mens prinsesse Benedikte satt hos de kjære blomstene sine og sang en vise om lengsel etter faren, kom det en jeger forbi. Han hørte den vakre sangen og gikk nærmere for å se hvem det var. Der midt inne i skogen satt det en vakker jente på en trone omgitt av nydelige rosa blomster og sang. Han forstod raskt at hun måtte være en prinsesse for hun bar en krone på hodet, og i hånden holdt hun et septer av en blomst.

Han nærmet seg forsiktig for ikke å skremme henne, og plystret en tone som for å si hei.

Hun kikket forskrekket på ham og så ut som om hun hadde tenkt til å flykte inn i skogen.

Men blomstene hvisket henne at han ikke var farlig så hun ble sittende stille.

Han spurte selvfølgelig hva hun gjorde der dypt inne i skogen, og hun fortalte ham hele historien. De snakket sammen en stund, og jegeren tilbød seg å hjelpe henne tilbake til farens slott. Men prinsessen var blitt så knyttet til blomstene sine at hun ikke greide å reise fra dem med en gang. Han bad henne om å tenke på saken og lovet at han skulle komme tilbake en annen dag.

I flere dager kom jegeren på besøk til prinsessen og etter en stund var de begge dypt forelsket i hverandre.

Prinsessen gikk med på flytte hjem til jegerens hytte som lå under en dags marsj derifra, mot at hun kunne besøke blomstene sine så ofte hun bare ønsket. Det syns jegeren var rimelig, og han tok med seg prinsessen hjem.

Når 6 måneder var gått, var kongen så fra seg av lengsel etter datteren at han bestemte seg for å reise ut og besøke henne tross dronningens protester. Og jo mer dronningen protesterte og smisket for å få ham fra det, jo mer mistenkelig syns han at alt var.

Dronningen på sin side var begynt å tro at prinsessen var død av sorg, for de siste kurvene hun hadde satt ut til henne hadde stått urørt. Tilslutt beordret hun en av sine trofaste tjenere til å reise ut og lete etter prinsessens døde kropp. Det hun ikke visste var at kongen fulgte etter tjeneren ut i skogen. Han grep tak i tjeneren og forlangte å få vite hva som var på gang, og tjeneren sa sannheten mot at Kongen skulle skåne ham

Kongen ble selvfølgelig rasende og veldig trist og bestemte seg for å lete hele skogen rundt til han fant sin elskede datter.

Tjeneren ble med ham, og etter en god stund kom de over en lysning i skogen. Der så de tronen til prinsessen og alle blomstene, men ikke prinsessen selv. Kongen bestemte så at de skulle vente der i tilfelle hun ville dukke opp igjen. Da det hadde gått tre dager, hørte plutselig kongen at det knaket i noen greiner i det prinsessen kom ut av skogen for å stelle blomstene sine.

De ble begge fra seg av lykke over å treffe hverandre igjen, og de var begge enige om at dronningen måtte straffes for sine onde handlinger.

Men prinsessen ville ikke tilbake til slottet igjen. Hun trivdes så godt med sin nye tilværelse. Dessuten ville hun ikke reise fra blomstene som hadde hjulpet henne gjennom en ensom og vanskelig tid. Kongen forstod prinsessens følelser selv om det var med tungt hjerte han dro hjem til slottet sitt uten henne.

Dronningen på sin side hadde forstått at hun ville bli avslørt og reist fra kongeriket før hennes mann kom hjem igjen. Hvor hun reiste vites ikke.

Den kvelden når prinsesse Benedikte kom hjem til hytta hvor hun og jegeren bodde, fortalte hun ham alt som hadde skjedd og hvorfor hun ikke ville reise tilbake til farens slott..

”Disse blomstene har betydd mye for oss begge”, sa han. ”De bør vel få et navn??”

- ”De skal hete Hortensia”, svarte prinsessen, ”etter byen som er bygget rundt min fars slott.”

Og slik ble det til at blomstene fikk navnet de bærer den dag i dag. Og hvis du engang skulle vandre i skogene rundt Horten, er det ikke umulig at du kommer til en lysning hvor prinsessens trone fremdeles står, omgitt av Hortensiaer.

Jorunn Westeraas 27/1-2004

Antivater

Jeg oppdaget med skrekk og gru at utemøblene våre står i vater, og det vil jeg ikke ha noe av.  Jeg vil sige ned i hjørnet på hammocken når jeg skal sitte og nye ettermiddagskaffen min.  Og jeg vil at du elegant skal falle over meg når du setter deg ved siden av.  Nei, nei, nei - allting er for rett.  Nå skal jeg hente hammer og spiker, litt grus og noen belegningssteiner, så skal vi se å få skakket opp denne uteplassen litt.
Jeg liker følelsen av å måtte jakte på kaffekoppen der den seiler nedover bordet.  Og jeg føler en seier hver gang jeg får tak i en kjekspakke før den deiser i bakken.  Når jeg våkner på morran helt i bunnen av senga mi, vet jeg at jeg har hatt en avslappende natts søvn.  Jeg liker luksusen over å slippe å bekymre meg over om sausen dekker hele middagstallerkenen min når jeg spiser, for ved ved vårt kjøkken glir den langsomt ned og samler seg i en liten dam ved vannglasset. 
- Vil du ha sugerør forresten??

1.Januar 2040

"Mamma, mamma, posten har vært her!!"
Greger kommer løpende inn på kjøkkenet med 4 brev. Et til dem hver. Kinnene hans blusser av iver og han står omtrent og spurter på stedet hvil..
"Åpne da, Mamma, åpne!!"

Mamma sukker litt tungt. "Vi tar det over fellesfrokosten, vennen min.. alle bør være her og åpne samtidig, syns du ikke??"
Greger er enig, men allikevel ikke. Dette er jo nesten viktigere enn Julaften, men bare nesten..

Han løper fra rom til rom i huset og vekker Pappa og Elise. "Våkne, våkne! Brevene er her. Stå opp da!!"
Han er 7 år og skjønner ikke helt vitsen med å sove lenge. Elise er 12 og selv om hun liker å sove litt lenger enn til klokka åtte når hun har fri, så er hun fremdeles  nysgjerrig nok til å dra kroppen ut av senga. Pappa gidder nesten ikke å bevege på øyelokket engang. "Pappaaaaa!" maser Greger. "Stå opp daaa! Vi får jo ikke åpna brevene før du kommer ned!! Pappaaaa!" Han drar i dyna og kiler pappa under føttene. Men pappa bare knurrer iltert og krøller seg sammen til en ball.

Greger går ned og sier det til Mamma. Mamma går opp med bestemte skritt. "Kjære deg, dette er en viktig dag for ungene. Stå opp nå da - så blir vi ferdig med det!"   15 minutter seinere kommer pappa ned. Mamma har dekket spisebordet med den fine serviset. På hver tallerken ligger den en konvolutt merket med et navn og logoen til Folkeregisteret. De åpner brevene mens de spiser. Greger får åpne først. Han sitter med tungespissen ut av munnen der hvor fortennene egentlig skulle ha vært. Han skal bli 8 år i år og venter veldig på at de nye tennene skal vokse ut. Med det blonde håret og de brune øynene ser han nesten ut som en engel der han sitter, hadde det ikke vært for snørret som bobler ut i tide og utide.

Øyenene hans farer over alle bokstavene. Han kan lese, men det som står av bokstaver er ikke så viktig. Det er tallene som er det vesentlige her...  Han rynker brynene. "4.februar" leser han. "Er det lenge til, Mamma??"
"Nei, vennen min, det er bare noen uker til." Mamma rufser ham i luggen.
Han spreller med beina og et stort smil brer seg i ansiktet hans. I år behøver han ikke å vente så lenge. Han har bursdag tidlig i år. Han setter i et krigshyl og løper en runde i huset med brevet løftet over hodet.
Mamma og pappa ler litt. Elise sitter og fikler med brevet sitt. "Min tur nå vel..."
"Værsågod Elise", sier pappa.

Hun åpner det med en kjapp bevegelse. River det ut av konvolutten. Som Greger leser hun ikke alt som står, det er datoen som er viktig. "Hæ??? November!!!! Har jeg ikke bursdag før i November??!!! Aaargh, da blir jeg en av de yngste i klasse i år igjen!!!"
Hun begraver hodet i hendene så mamma må redde håret hennes fra å havne i sjokoladepålegget.
"Noen må ha bursdag på høsten også vettu", sier pappa diplomatisk. Men både han og mamma vet at dagen hennes er ødelagt. Sansynligvis hele våren hennes. Hun har gledet seg til å bli tenåring helt siden hun feiret 12 års dagen sin i fjor - den syvende Oktober.

"Du da Konemor", sier pappa. Mamma åpner forsiktig og tar brevet sakte ut. Hun har krysset alt hun eier og har av armer og bein for at datoen hennes ikke er i den uka som kommer. Det er greit å ha litt tid å forberede seg på.  Hun setter i en latter. "17 mai", ler hun.." Jeg blir 40 år på 17 mai!"
"Ja, da glemmer vi ihvertfall ikke å heise flagget for deg i år", sier pappa tørt. Han har et par ubehagelige minner av å ikke ha sett på kalenderen og glemme flaggheisen. Det har resultert i et par tusen kroner i bot opp gjennom årene.

Så er det pappas tur. Han leser alltid brevet høyt. Selv om det står det samme hvert år, bortsett fra datoen da, så leser han det. :

 Til Tobias Stensen.
Etter loven om fødselsdag § 4.3, femte ledd, har Folkeregisteret i Frognes den glede å informere Dem om at Deres bursdag i  2040 er lagt til den 14. juli.

Vi håper De får en fortreffelig feiring, og minner samtidig på flagg-plikten.
Flagget heises klokken 08:00, og tas ned igjen senest klokken 21:00.
Overholdes ikke denne, ilegges De en bot på kroner 700,- jmfr § 4.8, tredje ledd.

Med vennlig hilsen
Frognes Folkeregister
Laura Lund
Avdelingsleder

"Jaja, vi har jo vært heldige i år da. Litt spredt og ingen på samme dag. Også min bursdag midt i ferien da gitt." Han humrer fornøyd, fyller seg en kaffekopp og går ut på trappa for å ta en røyk.

Mamma finner fram den store kalenderen som skal henge på kjøkkenveggen ved siden av kjøleskapet og med en tjukk tusj, skriver hun inn alle bursdagene.

Greger løper fremdeles rundt og jubler, Elise sitter og sturer over pc'n. Sansynligvis har hun en drøss med venninner på msn, og det er det store samtaleemnet i dag. NÅR fikk du bursdagen din???
Glemt er julegaver og Godt nytt år.

Mamma rydder opp etter frokosten. Hun priser seg lykkelig for at den første feiringen ikke er før om fire og en halv uke. Den eldste søsteren hennes ringte for et par år siden. Sånn i sjutiden på morgenen ringte hun i vill panikk. Mannen hennes hadde fått 50 års dag den 2. januar. Et helt døgn hadde hun på seg til å rigge istand til lag.  Det blei mye armer og bein og ville tilstander, men de gjorde et skippertak hele slekta og fikk det til.
Hun vet inderlig godt at det neste år kan være deres familie som står der, så de fleste er flinke til å hjelpe hverandre når det blir sånn.
De mest ivrige og pliktoppfyllende har faktisk alt klart til bursdagfeiring allerede 31. desember. Sånn i tilfelle de skulle være av den lille promillen av befolkningen som faktisk får tildelt den 1. januar. "Pappa blir 50 når Elise blir 20... det året bør jeg kanskje vurdere å ha en nødløsning klar.." tenker mamma.

Men det er lenge til. Hun fyller en kopp kaffe til seg selv, tar på seg ullkåpa og går ut på trappa hun også.
Hos naboen har det vært flaggheis.. Hun grøsser og setter seg tett inntil pappa. "Det blir et godt år i år."

Det er de helt enige om.






.

Havmannen

Hun traff en "havmann"
og kjente at det begynte å
rykke i finnene
som hun tålmodig har skviset
ned i et par bukser.

Slik som Japanske kvinner
i århundre har surret føttene sine
Møysommelig, med smerte i munnvikene
mens de har skapt seg om til
misfostre som andre nøt synet av..
-eller var det tanken på
at de enten måtte sitte der til pynt
eller stavre rundt - bevegelseshemmede??

Hun traff en Havmann
og det begynte å bli vanskelig
å bare trekke luft gjennom gjellene
som hun besluttsomt har
gjemt bak en manke av hår...
Hun traff en Havmann
Han kom litt brått på
-kan du si
Selv om hun har sett ham i drømmene sine
mange ganger.
Hun traff en Havmann
og hun gråt
De salte tårene smøg seg
inn i de tørre gjellene
og vekket lengselen etter HAVET.
Hun reiste ut til sjøen..
Stakk hånden prøvende i det
kalde, salte vannet.
Føttene verket
Gjellene pep...
Men slik de japanske kvinnene
tilslutt glemmer hvordan man danser,
hadde denne kvinnen glemt
hvordan man svømmer..
Hun traff en Havmann
og lengtet etter ham,
men visste ikke hvordan hun skulle komme ut dit..
Tilslutt var gjellene så fulle av tårer
at lungene nektet å puste noe mer...
Hun kastet seg ut i havet
i ren desperasjon..

I hennes INDRE, satt en japansk kvinne
og surret løs føttene sine.
Og som skrek av smerte når blodet igjen fosser ut i tærne. Slik som Hun vil skrike når vannet treffer huden
og fyller et tomrom.

Hun trakk pusten i korte drag
panikk
Først etter en stund skjønte hun
at hun ikke ville drukne
men bli liggende på havbunnen - i livet.
Hun så opp mot solen
Og ble glad som et barn når hun skjønte at man faktisk kunne SE rett på solen fra under vann.
Det gjorde ikke vondt i det hele tatt.
Viftet forsiktig med bena - men ingenting lystret

Den Japanske kvinnen ligger på gulvet
Hun har prøvd å ta noen skritt
men smerten ble for stor..
Hun karrer seg opp på alle fire og krabber
desperat mot døra.

HUN får revet av seg buksene
tar tak i det hun finner av
steiner, tang og planter
og drar seg sakte ut mot dypet..
HUN møtte en Havmann
Han kom litt brått på
kan du trygt si
Og slik som den Japanske kvinnen igjen er ute under solen
-med skrubbsår på knærne
Er HUN om ikke annet i vannet…

Ruskevær

Den første høststormen slår inn mot den lille kystbyen. De som har mulighet til det holder seg hjemme. Koker kakao, tar fram strikketøy, baker kaker. Politiet oppfordrer folk til å være forsiktig med å oppholde seg utendørs hvis ikke de er helt nødt, og ber alle om å tjore løse gjenstander. Det er meldt opp til orkan i kastene denne gangen.

Byen forvandles ganske raskt til en spøkelsesby. Bare en og annen kommunebil trosser været. De som kjører vannpumper rundt for å redde kjellerne til innbyggerne  som bor nærmest sjøen.

Det bekymrer meg lite. Det lille huset mitt ligger ved en liten høyde inntil en skog - rett i nærheten av vannet. Vinden kommer fra sørvest,  og det betyr at tomta mi ligger i le. Jeg har mindre sol på sommeren, men mer le hele høsten og vinteren.

Vinden øker i styrke, og jeg vet at strømmen straks vil bli brutt.  Det er en del av syklusen det - at trær faller i kastene. Og akkurat som at damer på død og liv skal ut med paraply i vinden, enda de VET  at den vrenger seg etter et halvt minutt - så setter de mat i ovnen mens de venter på at strømmen skal gå. Kanskje er det en form for kontroll? Jeg aner ikke.

Har ingen planer om å holde meg inne - enda.

Det er jo nede på brygga det er deilig å være når det blåser. Først kommer man til fiskebrygga, der hvor alle hobbyfiskerne har skøytene sine. Der myldrer det av mannfolk i oransje regndresser og sydvester. De haler og drar i tauverk og båter. Alle hjelper alle og har bare ett mål for øyet - å sikre båtene før moroa starter. Det legges ut alt de eier og har av fendere og det finnes ikke noe mitt og ditt der nede. Jeg holder meg litt på avstand og lar meg fascinere av kommandoene de roper til hverandre. En båtplass er tom. Det betyr at Frank fremdeles er utpå. Jeg håper han kommer inn snart.  Ikke fordi jeg kjenner han noe særlig - jeg kjenner jo ingen . Liker det best sånn. Men jeg vet jo at han har familie og venner her. Det sitter nok noen hjemme og er rimelig nervøse akkurat nå.

Rett på bortsiden ligger fritidsbåtene. Det er ikke så mange av dem som ligger ute på denne tiden, men det er et par stykker. Blant annet et drog av en seilbåt. Eierne er noen hyttefolk fra Asker. Og jeg tipper at de har reist til Spania for lengst.  Det blir spennende å se om den overlever.

Så kommer en molo, og så kommer den lange stranda. Det er dit jeg skal.

Det er på grunn av denne stranda at jeg i det hele tatt har bosatt meg her. Mitt paradis på jord, men bare fra skolestart til feriestart hvert år. 20 august  til 10 juni. Da er det nesten bare jeg som bruker den.

Jeg setter meg med ryggen godt inntil en stor stein som ligger sånn cirka på midten.

Første gang jeg kom hit var i forbindelse med en hyttetur. Jeg var 18 år, ung, fri og på hyttetur med folk jeg nesten ikke kjente. Det var den berømte venninna som var hysterisk kåt på en fyr med familiehytte her. Jeg  blei med som sikkerhetsventil/førstehjelp, og siden de to bare hadde sex og resten av kompisene hans var en gjeng med testosteron på fylla over en ustemt gitar, så….. Jeg gikk MYE tur den uka for å si det sånn.

Som sagt - det var November den gangen, og en storm ute i Skagerak presset store, late dønninger innover mot land. Jeg satt meg ned ved den samme steinen - den gangen som i dag , og henfalt til en meditativ sinnstilstand ved synet av de perfekte bølgene som sakte sèg innover  for så å reise seg når de traff grunna, og så få den perfekte bua på toppen før de smalt ned i sanda. Jeg hadde aldri verken sett eller hørt så perfekte bølger tidligere.

Der  satt jeg, og der blei jeg til en halvfull fyr med 80-talls skulderputer i  dressjakka, oppbretta  501 Levis bukse og barføtt i seiler sko.. (joda - det var November), med en kvart flaske hårspray i luggen kom sjanglende og fortalte at Stine var fra seg av redsel fordi jeg hadde vært borte i 6 timer.

Når vi kom tilbake til hytta hørte jeg fort at Mr Fantastisk var i full gang med å trøste henne, så jeg bare spiste en kald pizzabit og krøyp ned i soveposen. Der sovnet jeg som en unge.

Det er 26 år siden nå. Tenke seg til at det tok meg hele 24 år å komme meg tilbake hit. Jeg ER virkelig treg i avtrekkeren noen ganger. Men det er jo den samme gamle historien; "Livet kom bare og tok meg."

Stine gikk lei av Mr Fantastisk og ville " for alt i verden IKKE tilbake til det forferdelige stedet hvor vi var på den vanvittig KJIPE hytteturen" [Sitat Stine nøyaktig 6 mnd etterpå], og siden jeg ikke foretok meg noe som helst uten Stine, så blei det nå på den måten. Jeg har nok tydeligvis alltid vært sånn.

Telefonen durer i lomma mi og rykker meg ut av mimringa. "Hei, Bente-vennen. Er du kommet vel  fram til pappa? Jada, jeg VET at du er 18 år og at du greier å kjøre 2 mil uten problemer, men sånn er  det bare å ha mamma gener. Dessuten så blåser det på en måte..  (kort latter).. Ja, jeg er på stranda. Neida, jeg går ikke for nærme vannet.  Ja, jeg har regntøy på meg. Nei, Balder er hjemme. Han blir jo så himla klissvåt og jeg er ikke på humør til å måtte vaske ham når jeg kommer hjem. Hvordan er vinden hos dere? Har pappa rydda inn hagemøblene??  (enda en kort latter).. Neida - jeg veeet. Det er ikke mitt problem. Glad i deg Hjertet mitt, takk for at du ringte. Vi sees plutselig. Suss og klem til deg også." *klikk*

Vinden tar seg opp nå, og til min lettelse ser jeg skøyta til Frank brøyte seg  vei mot brygga. Her jeg sitter, nesten i le inntil den iskalde men akk så trygge steinen, ser det ikke ut som om båten hans kommer seg av flekken. Bølgene kaster den hit og dit, og baugen forsvinner helt under det grå og hissige vannet av og til. Men centimeter for centimeter kryper den innover.

Fremdeles er det noen måker ute og prøver seg opp mot vinden. Mellom kastene kan jeg nesten se at de krummer nakken og gir jernet, men så kommer det ei kule og det virker som om en usynlig hånd griper tak i dem og kaster dem inn mot land igjen. Jeg innbilder meg at det må kile noe voldsomt i magen, og tar meg i å knise litt på deres vegne.

Lyden av en storm er mektig. Den minner meg om lyden av godstogene som kom dundrende forbi husveggen min der jeg bodde tidligere. Det føles som om naturen brøler et eller annet budskap til meg, og jeg klarer ikke å motstå fristelsen, så jeg brøler tilbake: "Jeg er her!" brøler jeg.. " men jeg skjønner ikke bæret av hva du sier!!!"  Det er godt å brøle med vinden. Jeg tenker meg at vi roper  en duett.

Snart kan jeg ikke brøle mer, for hvis jeg åpner munnen får jeg ikke puste, og det er ikke mye lyd som kommer ut mellom sammenbitte tenner. Det regner ikke, men jeg er klissvåt. Det er sjøvann som blir blåst innover. Leppene mine smaker salt, og denne gangen er det ikke på grunn av tårer.

Jeg har brukt mye tid på gråte de siste årene . Utover. Før det, gråt jeg innover. Nesten hver dag gråt jeg innover mens øynene gjorde seg så uttrykksløse som overhode mulig.

Nå om dagen er jeg for det meste sammen med Balder, men jeg føler meg ikke ensom lenger. Herregud hvor ensom jeg var. Balder gir meg ikke dårlig samvittighet for å gråte. Han bare legger et stort, lysebrunt og loddent hode i fanget mitt og maser på meg til jeg begynner å klø ham litt. Og jeg klør bak ørene og jeg smeiker og nynner og  gråter - til det ikke er mer tårer igjen.

Balder gir meg ikke dårlig samvittighet for å sette grenser heller.

Jeg må tvinge tankene mine ut av selvmedlidenheten. Det er jo ikke sånn lenger. Jeg legger hendene foran ansiktet - ikke for å gjemme meg, men for i det hele tatt klare å ta et par skikkelige magadrag av stormen.

Måkene har gitt opp nå, og det betyr at jeg også skal bane meg vei hjemover. Jeg har kjent magien, kraften, råskapen, kompromissløsheten - og jeg har pustet den inn. Latt meg smitte.

I det jeg reiser meg opp blir jeg nesten blåst overende og stabber bredbeint bort fra stranden. Jeg ler og svetter meg hjemover. Løfter armen til hilsen mot de av fiskerne som fremdeles passer fortøyningene.

De har forbarmet seg over seilbåten også, ser jeg - så den overlever nok. Lurer på om eierne overhode tar seg brydderiet med å takke disse snille mannfolka noen gang??

For dem er bare båten en dum båt. Som  koster penger og stell og som er et gedigent statussymbol. For fiskerne her ute er den livet. Den betyr litt sårt trengt ekstrainntekt til sykler og ipoder og skolebøker og busskort og og og.. Listen er lang..  Samtidig som jeg har dyp respekt for en sånn snillhet og omtanke for fremmede, så skulle jeg ønske at de lot driten synke et år.  Men jeg skjønner jo - at egentlig driter de i eierne. Det er båten de bryr seg om.. Tanken får meg til å smile - igjen…

Jeg tenker på at en real storm er et perfekt og mektig samspill. Vinden og Havet mot resten av verden. Det er som om de av og til bare MÅ bryske seg litt og vise oss hvem som egentlig har siste ordet.

Jeg ramler klissvåt inn døra hjemme. Balder er overlykkelig for å se meg. Jeg har jo trossalt vært borte i litt over en HEL time. Jeg  får viklet av meg søkkvåte klær,  og bruker hoftene for å holde hunden unna. Våte hender  i masse pels blir fort våte hender MED masse pels.

Tar meg en lang velfortjent dusj mens jeg hører hvordan vinden brysker seg mot trærne og husveggene.

Koker meg en stor kopp med te, tenner et kubbelys i stua og sitter der i kosedressen og nyter kvelden. Balder legger hodet i fanget mitt..

Bølgene har renset meg. Stormen har blåst forurensa luft ut av meg, og erstattet den med sunn og forfriskende sjøluft.

Jeg sitter en stund, og så er det tid for natta.

"God natt hjemmet mitt - takk for i dag også!"

Det er fint å kunne ha det siste ordet hver kveld…

Siste ordet, ja. Hver kveld tror jeg at jeg får siste ordet.

-"God natt, Balder"

"Boff!"

"Balder daa, ti stille med deg!", refser jeg kjærlig.

Da ser han lurt på meg med de store brune øynene sine, sukker tungt og legger hodet på labbene.

Bente sov inne hos meg en natt hun hadde mye på hjertet, og på morgenen fortalte hun lattermildt at Balder, så fort jeg kom med det første snorket, hadde løftet på det ene øret, gløttet på meg med ett øye og boffet ned i hundesengen. Nesten som en hvisken.

"Dere er som et gammelt ektepar", lo hun.

Jeg prøver å skjule at jeg grøsser av sammenligningen… Men så ser jeg på Balder.. Lenge… og sier: "Jeg er glad deg var deg jeg endte opp med…."

Tett inntil!

Når hverdagen puster oss tungt i nakken

Og høststormen brysker seg - vakker , men vill

Nå høstløvet faller som snøfnugg på bakken
-Det er da vi ligger tett inntil.

Vi ligger der stille i vennskapets navn

For begge har tapt i trygghetens spill

Det stiller en hunger, det lindrer et savn,

Der vi sovner - tett inntil..

Og fremtiden ligger så langt der fremme

Vi duver i nåtid, en berøring så mild

Det gode skal huskes, alt trist kan vi glemme

Når vi puster i takt - og ligger tett inntil….

Da gikk jeg...

Jeg gav deg hjertet mitt.

"Vær så god",  sa jeg og leverte det på et fat av Snøfnuggsobsidian.

Du kastet deg over det som en utsulta jerv og prøvde å rive det i fillebiter.

Så kikket du skrått på meg for å se om det gjorde vondt.

Men ordene mine fikk du aldri…

Jeg gav deg sjela mi.

"Vær så god", sa jeg og leverte den pent innpakket i glansbilder.

Du stappet alt inn i munnen og svelget den før jeg fikk sukk for meg.

Så kikket du skrått på meg - denne gangen med et omsorgsfullt smil - for å se om det gjorde vondt.

Men ordene mine fikk du aldri..

Jeg gav deg kroppen min.

"Vær så god", sa jeg og kastet den i armene dine..

Du  begjærte den og brukte den, til du blei lei og kastet den i veggen, hoppet på den og låste den ned i nattbordsskuffen.

Så kikket du skrått på meg for å se om jeg nøt dette like heftig som du..

Men ordene mine fikk du aldri..

"Gi meg ordene dine!!"

Jeg ristet taust på hodet.

"Jeg har ikke hatt deg før jeg har hatt ALT - gi meg ordene dine!!"

Kravet falt som tusenvis av piskeslag mot en hudløs rygg..

Da gikk jeg….

Vis meg hva du bærer, og jeg skal si deg hvem du er...

I morges hørte jeg et leven uten like ute i gården her, og når jeg kikket ut - så jeg en skjære som sloss med en knusktørr gren fra et av frukttrærne.  Da kom jeg plutselig på en fantastisk uttalelse jeg leste på Facebook her en dag.

Det var snakk om at det var et sikkert vårtegn når Herr Skjære begynte å fly rundt med kvister i nebbet - for da signaliserte han til alle Frk Skjærer at han var klar som å bygge bo og hipp hurra og bare kom og jeg er single og...
Utifra den uttalelsen endte det opp med  at det ville sett merkelig ut hvis single menn begynte å gå rundt i byen med planker under armen, for å signalisere at de var klare... Jeg lo godt den dagen, også tenkte jeg ikke noe særlig mer på det..

Men såå begynte kværna å gå.. For det er jo egentlig helt GENIALT!! Jeg mener.. Hva skal man med match.com og alle andre sjekkesteder som blir brukt for å leite opp single menn i det ganske land??  Mannfolka kan bare begynne å rusle rundt i byen med en eller annen form for materiale under armen. Så kan damene bare plukke seg ut en de syns at kanskje skulle passe til deres behov. Vil du ha murhus?? Javel - så ta kontakt med en fyr som drasser rundt på en lecablokk..
Vil du ha et ekslusivt liv? Ja, da velger du IKKE han som bærer på billig panel fra Maxbo! Og ihvertfall IKKE han som enten bærer på en teltstang eller en busk!

Er du glad i å reise og kunne tenke deg å bo i bushen for en periode? Ja, da tar du kontakt med han som bærer på bambus. Du kan være ganske sikker på at han har passet i den ene lomma og mastercardet i den andre..
Bærer han på et respatex-bord, kan du være ganske sikker på at du ender opp i en campingvogn. (Hvis han samtidig går i grilldress, er det så godt som 100% sikkert!)

Og en ting er helt sikkert - finner du en som bærer på trommestikker, så er det nesten det samme hva slags hus han bygger, for han kommer aldri til å være hjemme i helgene uansett.

Hva sier dere gutter - tar dere utfordringen???  *ler*

Jomfruburet

Ok - ny fase i livet - ny historie å skrive - og ny leilighet.. Eller, nytt HUS faktisk. Selv om det nok er det minste huset jeg har sett.. Eller, jeg har faktisk sett ett som er mindre, men det var lekestua til ei barndomsvenninne av meg.

Hadde jeg vært målbevisst nå, hadde jeg laget en drøss med innlegg om hvordan man innreder 36 kvadrat mest mulig praktisk for en voksen og en nesten-ungdom, men kjenner jeg meg selv rett, hopper jeg hit og dit og bort og fram i historien, så det blir uansett ikke noe informative greier..

Det viktigste er at vi har hvert vårt soverom, bad/dusj/vaskerom og GangStueKjøkken.

Alt vi behøver for å ha et helt greit liv. Og jeg liker jo smått.. Ei venninne og jeg greide å dele en leilighet på 23 kvadrat når vi var helt i begynnelsen av 20 åra. Det største rommer der var badet, og vi kunne sitte i stolen foran tv'n og snu pannekakene i stekepanna samtidig.

Jeg sov i en sånn yberliten Ikea-seng med skuff, og hun lå på gulvet på madrass. Og da var det rommet helt smekk fullt. Egentlig var det ikke noe soverom der, men han som eide leiligheten hadde bygget inn en lite sovealkove, og der inne var telefonkontakten også (fra den tia det var stue), så telefonen stod på nattbordet mitt.. Tidlig en morgen, mens vi lå og snorket og sov etter en sansynlig festlig natt, ringte det.. Venninna mi - som da sov med hodet INNI nattbordet nesten, skvatt til, reiste seg rett opp, dro med seg nattbordet i farta[med hodet for sikkerhets skyld] , telefonen føyk veggimellom og dro med seg en stålampe (av alle ting) mens hun hylte: "HVEM SKØYT????! "

- Det er telefonen, snøvlet jeg..

"HVOR ER'n?!!", hylte hun...

Og det visste vi jo ikke lenger. Jeg lå jo begravd under en stålampe og noe klær og hun satt med kul i panna og telefonen lå inni en krok under noe puter og et nattbord.

Hvem som ringte fikk vi aldri vite..

Såå trangt er det heldigvis ikke her.. Men smått er det.. Smått og godt!

:O)