De må være ukuelige optimister, tenker jeg meg - også skulle jeg plutselig ønske at jeg også var ei sånn ei - som går med paraply i stiv kuling. For etter et par minutter bare, er jo hele greia vrengt, og ender i en eller annen offentlig søppelkasse i sentrum. Men det gjør ingenting, for man har da ørten paraplyer hjemme..
Også skulle jeg ønske at jeg kunne løpe i regnværet.. sånn skyndte meg lissom - for å ikke bli så våt.. Problemet er bare det at jeg VET at man faktisk blir mindre våt av å gå helt rolig. (Det er faktisk forsket på) :O) Men det ser nå veldig "regnværs-riktig" ut da.. Å løpe i regnvær, med jakkekragen godt trukket opp over ørene. Også må man ha et irritert/fortvila uttrykk i ansiktet.
Også ønsker jeg meg kanskje at jeg skulle være hysterisk bekymra for hva regnvær gjør med håret mitt??? Eller nei, forresten.. det ønsker jeg meg ikke i det hele tatt.. Det er det nemlig liten vits i.. Håret mitt er masse og bølgete uansett vær og fukt.... (Bortsett fra når jeg har feber og er sjuk da - for da har jeg ikke en eneste krøll igjen.. bare en teit verv som gjør at alt håret elegant legger seg i en uregjerlig bue mot venstre... men det har jo overhode ikke noe med saken å gjøre - *ler* )
Også tenker jeg at det ser veldig "normalt" ut - å ville være førstemann inn i en heis.
Har dere lagt merke til at de aller fleste står sånn og tripper mens de venter på heisen? Førstemann inn.. Hadde det stått en kø av folk på utsiden og man måtte ha venta et kvarter på neste heis, så hadde jeg faktisk forstått det.. Men når vi er 2 stykker som står og venter på en heis og den ene av oss stiller seg opp som om hun stod på startstreken til 60 meter'n. Også vet jeg at hun skal opp i 4 etasje, og jeg skal i 2 etasje.. Og at uansett hvordan vi vrir og vrenger på det - så vil jeg komme ut av heisen hele 2 etasjer før henne...
Der står hun da - med brukket paraply og hår som ligger klistra inntil hodet. Søkkvåt er hun..
Men jaggu ser hun mer effektiv ut enn meg.
Den absolutt beste heis-opplevelsen jeg har.. ( I regnvær vel og merke) - var en dag JEG skulle opp i en 4. etasje og en mann skulle - tja - jeg aner ikke hvor han egentlig skulle jeg.. samme kan det være.. han skulle inn i heisen. Enda ett tilfelle av vrengt-paraply-klissvåt-i-håret-med-bistert uttrykk i ansiktet - og startstrekpositur..
*PLING* Heisen kommer og han gjør seg klar til å stupe inn over "målstreken".. Og DER står det en gammel mann. Midt i heisen, med sånne gå-staver. Nordic skiing heter det vel..
Den gamle mannen går så fort han kan mot åpningen.. ( Noe som ikke er så veldig fort for oss som ikke er blitt såå gamle enda ) - også spør han meg forsiktig om hvor han ER..
Mann med vrengt paraply osv ser fortvila på meg. Skal jeg virkelig stå der midt i ei heisdør og snakke med en gammel mann som ikke vet hvor han ER? Hvordan skal han få tatt heisen uten å vente da?? Han fnyser høylytt og stormer mot trappa. [Og der ble han jaggu SVETT i tillegg til våt, stressa og med vrengt paraply. 3 - 0 til meg og den gamle mannen, tenker jeg da...]
For å gjøre en lang historie kort..( hm.. en historie som egentlig burde ha VÆRT veldig kort, men som plutselig inkluderte en ganske så dement gammel mann som hadde greid å gå seg bort i en heis - og som trodde at ALLE etasjene var 4 etasje. Om som til stadighet prøvde å gå ut av heisen mens den var i fart, sånn at han utløste det som var av sensorer i døra - mens stavene hans veivet rundt oss inni heisen.. Ihvertfall.. Etter å ha tviholdt på ham i 2 etasjer og tolket ham dithen at han faktisk skulle til tannlegen, OG fått leid ham inn dit han skulle.. ).. så kom jeg meg endelig dit jeg skulle... Og dere kan jo tenke dere hvem som stod og venta på heisen og skulle NED igjen når vi endelig kom oss helt opp?? *ler*
Nei, gå sakte, bli våt i håret og se folk i øya, sier jeg bare.. Man vet jo aldri...
