Fra en drøm..

Det hender at det dukker opp skriblerier fra lenge lenge siden. Som denne:

DRØM

«Jeg så deg, og jeg hatet deg, mens jeg elsket deg.. mer enn jeg noengang har elsket.

Og jeg visste at så lenge vi ikke tok på hverandre ville vi alltid hate. Grensen er så ufattelig skjør, den som står der og bevrer mellom hat og dyp og inderlig kjærlighet.

Du var så gammel. Hvit i håret og rynkete, med bittert drag.. Hvis jeg aldri hadde sett deg før, og skulle gjettet alderen din, ville jeg svart «nærmere hundre» eller noe sånt.

Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det, men en impuls fikk meg til å vrenge genseren opp under haka, og legge mitt bryst mot ditt. Fra det øyeblikket var vi fortapt i hverandre. Vi ble siamesiske tvillinger som ikke noen kirurgi verden kunne få gjort noe med. Vi delte hjerte.

Jeg svinset rundt i verden, du kjørte rundt i elektrisk rullestol og gjorde små ærender. Jeg hadde et liv i tillegg.. Du VAR et liv bare ved å våkne hver morgen.

Tiden var døgnvill, og vi ble både eldre og yngre. Bortsett fra når jeg krøp ned under skinnfellen din om kvelden og la brystet mitt tett inntil ditt. Da stoppet tiden.»

Jeg var en slags slave på en gård. Storbonden elsket å skremme meg med oksene. Og i år hadde vi 3 stykker av dem som skulle ut på beite. Som vanlig stod jeg på trappa – gjemt litt forsiktig bak døra når ham kom kjørende med hestekjerra – den store med høye høye vegger. Som vanlig visste jeg at han hadde storoksen i den. De tre kalvene kom i en egen.

Storbonden stoppet på tunet, hoppet av vogna og stormet mot trappa mens han gauket: «Jeg HAR noe til deg her, Runa! Ta imot da!!» Ansiktet hans var vrengt av vellyst over å kunne skremme livskiten av meg. Han kastet en bylt mot meg og jeg falt sammen i fosterstilling mens jeg beskyttet ansiktet med armene.

Det var 2 små sorte hundevalper. Hele tunet var fullt av folk som stod å skrattet av min frykt.

Jeg tok valpene i armene mine, og elsket dem øyeblikkelig, mens sinnet boblet i meg. Jeg var sint fordi to sånne små vakre og uskyldige skapninger ble brukt til å nøre opp under et menneskes angst og redsel. Det stod en traust kar på tunet og lo sammen med de andre. Ingen sa Storbonden imot.

«Om natten smøg jeg ned til deg, og ble hel igjen.»

På gården har vi en container på utsiden. Skal vi flytte?? Jeg tror kanskje det.

Sønnen til storbonden kommer med et lass av tresko, av alle ting. Han vil at vi skal kaste dem i containeren vår. Den trauste fra Tunet sa ham ikke imot, og jeg kjente at det var urettferdig.

«Jeg tok med meg urettferdigheten hjem til deg i kveld. Vi gikk en tur i sentrum. Stoppet ved et konditori. Snakket med en dame. Hun hadde pels. En hvit lang pels. Jeg ble litt nervøs av henne, men du holdt meg trygt i hånda, og klemte et par ganger ekstra. «Jeg passer på deg», sa du med hånda di.. Og jeg kjente at det var sant.»

«Det var jeg som skulle ta de tre små-oksene til beite. «Jeg vil ha med mamma'n» sa jeg - «.. da følger de henne, også går alt kjempelett.. la meg slippe å være aleine med 3 viltre og vårkåte oksekalver i skogen..» Men min ide var ikke god nok. Som vanlig. «Du greier det nok. Alle andre greier det jo..» Den trauste var akkurat så mild i målet at jeg ble redd..

Det har tydeligvis gått en stund. Han Trauste og jeg står ute på jordet, ved noen høystakker. Sønnen til storbonden kommer selvsikkert mot oss. «Vi har noe melkeslagg dere skal kvitte oss med». Akkurat det sa han. VI har noe melkeslagg DERE skal kvitte oss med. Akkurat den setningen provoserte meg noe voldsomt, og jeg sa til ham at vi faktisk var på flyttefot, og at containeren var full. Han fikk finne noen andre..

Sønnen til storbonden kikket på meg som om jeg skulle ha kommet fra en annen planet. Jeg ble nervøs og tørket hendene iherdig på forkleet jeg hadde over stakken.

Den trauste bare nikket og sa at vi skulle få gjort det så fort som mulig.

Det er noe hvitt og seigt som lukter død og fordervelse.

Jeg kjente jeg ble full av handlekraft. Den handlkraften som dukker opp når jeg blir irritert og forbanna NOK. Ringte til sønnen til Anne. Han kjører traktor. Heldigvis var han i det lune hjørnet og sa seg villig til å komme med en gang.

«Her krysses mine to verdener. Jeg ber traktorsønn om å kjøre forsiktig i kongensgate – for det går så mange ledninger tvers over. Han ler og sier at han vet at han må kjøre kirkegata siden han skal ha skuffen høyt. Jeg står og ser at skuffen fylles med tresko og melkeslagg ute på gården, også står jeg plutselig i kongensgate – på utsiden av leiligeheten til den gamle kjærligheten – og ser hvordan han svinger ut i kirkegata. Jeg løper bort til krysset og ser etter ham. Han kjører ned kirkegata og svinger inn torggata. Jeg løpet etter til jeg ser hvordan han svinger ned jernbanealleen. Jeg ser at han er stolt, men ensom – og blir fylt til randen med takknemmelighet over at han finnes.

«Jeg er gravid!» Jeg er fylt til randen med glede over å fortelle deg det. Vi ligger under skinnfellen din – bryst mot bryst.. Du reiser deg brått. «Jeg vil ikke ha ditt barn. Jeg vil ikke ha barn i det hele tatt!» Idyllen er brutt, og jeg hater deg igjen, men jeg savner deg mens jeg hater deg. Du blir plutselig til en ung mann, og jeg ser hvordan du står opp, kler på deg. Bestemt og innbitt. Jeg gråter. Du er på vei ut, jeg følger etter. Trygler og ber. Glede og sorg. Ser hvordan du svinger ut av gårdsrommet, tar til høyre, krysser kirkegata og treffer damen i pels på utsiden av Dressmann. Hun tar deg i armen, smiler strålende og dere forsvinner bort i gatetunet»

«Even  tar ikke telefonen. Jeg vet ikke hvor han er!» Søster Tiril er full av sorg i stemmen. Jeg vet hvor han er. «Jeg skal finne ham, Tiril. Han er snart hjemme igjen..»

Even sitter på trappa til kontorbygget på Jotun. Han er grå i ansiktet og helt livløs i øynene.

Han har ryggen tett inntil døra, bena er bøye og armene har han knytt fast rundt knærne.

«Kom ned til meg» Jeg står i bunnen av trappa og ser opp på ham. Ingen reaksjon.

«Petter’n kommer ikke tilbake, Even. Kom ned hit og sørg skikkelig. Jeg har nøkkelen!» Jeg dinglet en stor nøkkel foran meg. Da ble Even endelig rasende. Jeg visste det ville komme og stod som en påle. Han raste og gråt. Gjøv løs på meg, slo meg i bakken, bokset meg i magen. Jeg kjente livet der inne døde, men det gjorde ingenting. Det viktigste nå er at Even kommer tilbake til livet. Tilslutt tillater han at jeg trøster ham. Han gråter på skulderen min. Hele kroppen hans rister, mens jeg står der og er stor og sterk for ham. Jeg leier ham hjem til Søss Tiril igjen. Hun står på trappa og tar i mot ham med kjærlighet i blikket, og jeg vet at alt er i orden med dem.

«Jeg sitter i senga vår. Jeg elsker deg og hater deg. Og du er ikke her. Jeg er helt alene, og det er i orden.....»

Din FJOTT!!

Jeg dropper small-talk i dag!

Jeg er nemlig lei meg og litt forbanna..

Dette er et par med Horndykkere som bygger seg reir oppe ved Sorgenfri. De er det eneste paret i Fredrikstad i følge folk som har mye mer greie på fugl enn meg. (Arrester meg gjerne hvis jeg skriver noe feil - jeg blir jo bare GLAD hvis det er flere av dem..)

Etter at jeg kutta ut livet som asfaltbonde i Sandefjord, har jeg fått andefugleinfluensa.. Jeg vet hvor redene rundt vollane ligger, jeg går forbi hver dag, og følger med. Og siden jeg har smitta Stig med denne AF-influensaen.. ( eller hvem som smitta hvem er jeg litt usikker på her), så ville vi rett og slett opp og se på Horndykkerne. (På god avstand da, man holder avstand til fuglene, spesielt på denne tiden av året. De skal få bygge reder og hekke i fred.) Uansett:  For et vakkert sted!! Hadde det ikke vært for de FJOTTENE som like gjerne har kjørt bulldosere opp dit og skjøvet fyllmasse og leire UT I DAMMEN! Hele den ene siden er jo rasert!! Og når jeg leser litt rundt, så har jeg skjønt det sånn at det er planer om å bygge der.. Koselig det - jeg liker byutvikling jeg, og folk har ikke vondt av å bo i nærheten av en dam med fulger av ymse slag, men hvor er hensynet hen?

"Jammen, det er jo bare fugl - og det er en drøss av dem.." kan det hende du tenker.. Da vil jeg si følgende: "Jammen, du er jo bare en FJOTT, og selv om det er en drøss FJOTTER her i verden, så kjøper ikke jeg nabotomta hos deg, graver ut hagan min og fyller opp DIN hage med MIN drit!"

Jeg antar at jeg ikke er den første som har reagert på det sørgelige synet.. og det må være en FJOTT som har gjort det - helt klart.. Det hadde unektelig vært mye gøyere hvis det var ett par med FJOTTER i hele Fredrikstad, så kunne vi alle gått på oppdagelsesferd for å finne dem og se på mens de bygger hus og føder og... -og kanskje fylle hagen deres med leire?? 

*pjuh*

Jeg fikk forresten endelig tatt bilde av en av Toppdykkerne som holder til her. På det meste har jeg sett tre par, men nå om dagen er det bare ett par tror jeg.. 

Jorunn arresterer seg selv: 
(Bare en liten time etter at jeg skrev og publiserte dette - var jeg ute og gikk "runda mi", og da møtte jeg på ett par til med toppdykkere og jommen i meg dukket det ikke opp et par med Horndykker DER også..så da er det TO par rundt her nå da.. )  *ferdig med selvarrestering*

De kommer jo ikke bort og logrer for å få brød sånn som Stokkendene gjør, så jeg måtte smøre meg med solfaktor 15, like stor dose tålmodighet og utstyre meg med en kikkert og et kamera.  Etter 40 minutter kom den nærme nok til at jeg kunne bruke kikkerten som "linse" og få tatt et bilde hvor det synes at det ER en Toppdykker.  

Dessuten er det kommet andunger nå.. Ååå DE er søte!! Og si gjerne at StokkandMor ser kjedelig ut i fjærstasen, men hun er en kamuflert tiger når det gjelder. 

Hun og ni små gul/brune kyllinger svømte rundt i et område med mye siv. Utfordringen der var at DER holder et svanepar til - og Svanefar er ikke akkurat vennlig innstilt om dagen. 

Hver gang han nærmet seg - pilte ungene inn i sivet, og Andemor stilte seg åpen til hugg for å avlede.  I et lite øyeblikk der kom han nok litt for nærme en av de små nøstene, for jaggu blåste "Mor" seg opp til det dobbelte og fløy på den store svanen så fjæra føyk.

Når vi kom så langt så hadde jeg ikke lyst til å hente opp noe kamera for å vise andre hva jeg har sett - jeg hadde mer enn nok med å bare stå helt helt stille og følge med på kampen.

Etter en stund gav han opp, strakk seg opp så lang og vakker han var, med vingene rett ut.. (Der ser nesten ut som om de står på halefjæra i vannet).. kom med en lyd som var alt annet enn pen, og svømte majestetisk ut av sivet. Igjen lå Andemor og kalte på ungene sine.. en etter en kom de snikende ut av sivet. De var 9 stykker når jeg så dem først, og når jeg gikk var det 5 som hadde dukket opp igjen. Regner med at resten kom svinsende etterhvert. 

Sånn går nå dagene. Masse musikk inni hodet, et musikalsk teaterstykke tar form, og rusleturer ute i stillheten innimellom. 

Har jeg nevnt litt sånn tilfeldig i et bisetning at det er premiere på Hankø Fjordhotell den 17. juli???  ;)

Når man bare ser seg litt rundt...

... kan man f.eks oppdage en benk som denne:

(Den står på utsiden av lokalene til Husfliden i Gamlebyen.)

Eller - som i dag, når jeg gikk til butikken  :

(noe sier meg at Husfliden har hatt en finger med på denne også..)

Kanon med vondt i halsen, og som må ha på skjerf.. sjarmerende! 

Jeg har også sett og hørt årets første Humle på morgenkvisten. På vei til butikken hilste jeg også på en Toppdykker, Hr og Fru Svane, et par Sothøner, en flokk med Kaier og en bataljon ender. 

Det blei ikke noe bilde av dem, for jeg øver meg rett og slett på å ikke ta bilder av alt jeg ser, men heller bruke øynene og SE på det.

Det er ikke få opplevelser jeg har hatt de siste ti åra, som jeg ikke har opplevd i det hele tatt fordi jeg har vært mer opptatt av om det er blitt skarpe nok bilder, eller om motivet er bra nok, eller om det er noe motiv å ta bilde av i det hele tatt. 

*Jeg har rett og slett tatt bilder for å vise andre hva jeg egentlig ikke har sett overhodet.

 Dermed ble det ikke noe bilde av den lille sjarmisen av en Toppdykker, den som ser ut som en miniatyrsvane i fasongen, men med en utrolig stolt og kvikk holdning. Kol-svart lang og tynn hals, med en fargerik pryd på hodet..  Plutselig dykker den og forsvinner en god stund før den plutselig skvetter opp igjen et helt annet sted. Ufattelig kul fugl.

Heller ikke av Sothønene.. De små svarte og hvite fuglene som minner meg om litt stressa tjenestepiker fra 30-tallet. Dessuten høres de ut som en 17-mai-tute når de gir lyd fra seg.

Jeg lot rett og slett telefonen ligge nederst i ei lomme i sekken, og stoppet heller opp og VAR DER!! Det var deilig, og det er altfor lenge siden sist. 

Jaggu skal jeg gjøre det mer....

Det er lov å være sur!

I dag er jeg litt SUR.. eller - kanskje ikke sur heller.. Mer Frustrert ala Sitron.

Jeg har to føtter som skriker og roper etter å få være uten strømper. Som i hele dagen, hele døgnet i flere uker i strekk. Til tross for å være svært så nyvasket har jeg altså sure tær!

(Høyre fot: "Øy, slipp meg UT herifra!" 

Venstre fot: "Øy, det er for kaldt - putt meg inn igjen!!")

Skittentøyskurven min har vært full siden i går, og står nuh å svaier ved siden av vaskemaskina mens den bedriver fyllekrangel: " Du sa'a at det skulle bli SOL i dag du, og at du skulle vaske sengeklær og..."

Jeg har lyst til dra til byen å kjøpe meg en vid og lang olabukse, men har en rygg som nekter meg å gå med høye hæler - ihvertfall på brostein... eller nå om dagen - overalt, egentlig. Og jeg bare NEKTER å dra på meg åletrange bukser for så å ikle meg mine smekre lilla joggesko i størrelse stor. Mine lilla joggesko forlanger beinvidde på buksene, og jeg krangler ikke om det. Er vel heller helt enig. (Hvis føttene mine nå hadde fått vilja si, og det var varmt nok, ville jeg tatt på meg sandalene.. men sandaler MED sokker til åletrange olabukser er heller ikke noe alternativ i dag!)

Og skal jeg dra på meg en schtøgg joggebukse med tilhørende lilla store joggesko og dra på biblioteket for å låne en bok eller sju?  - Neitsjh - for tenk atte jeg har ikke lyst til det heller. 

Det er for varmt for termodress og turstøvler, og det er for kaldt til alt annet jeg har her.

Og SKAL jeg fyre i ovnen?  Det er egentlig for kaldt til å la det være, men samtidig er sjansen svært stor for at jeg plutselig har putta inn en kubbe for mye og må gå her i shorts og t-skjorte med tjukke sokker. (Det er da kaldt på gulvet fremdeles).

Dette er nok bare en "sånn" dag, og det må det jo få lov til å være syns jeg. (Jeg har forresten en Basilikum på kjøkkenet som nekter å visne. Det er noe mystisk med kjøkkenvinduet mitt, for jeg har aldri i mitt lange liv noengang klart å holde liv i en Basilikum noe særlig lenger enn 12 timer. Så når det tidligere var et hjertesukk at den visna for meg hele tiden, er det nå et hjertesukk at den står der og strutter!)


 Tulipanene er fine enda, da - det skal de ha!

Nei, dette er nok bare en sånn dag, ja.. lurer på om den går over hvis jeg spiser 4 brødskiver med Nutella???

*gått på kjøkkenet*

***

Klart som krystallkule!

I taket over spisestua, har vi en gammel og stilfull krystallkrone. Ikke at vi har kjøpt den selv, men den bodde her i leiligheten fra før når vi kom, og den kler veldig veldig godt å henge i et 400 år gammelt bygg, så den får henge og være et fascinerende lyspunkt.

Først tenkte jeg at en sånn lampe var veldig lite meg, men det tok ikke lang tid før vi ble litt sånn "bestiser" nesten. Jeg får ikke sett meg helt mett på den, på fargespillet, på detaljene.

Også har den jo tilført hverdagen vår litt "magi", for i midten der henger det en vas-ekte krystallkule!

Og det er jo med vår krystallkule som med krystallkuler generelt - dessverre får jeg nesten si; - det du ser gjennom den, ser du opp ned. Du ser et nøyaktig speilbilde av den plassen du er på, bare at alt er på hodet. og kanskje er det sånn da, at man må se livet sitt litt opp-ned av og til? Kanskje det dukker opp detaljer som du aldri har sett før, men som har vært der hele tiden? 

"Et krystallklart gjenbruk."

 Jeg liker den tanken.

Uansett er det morro å ta bilde av den - samme hva som er i midten.

Å se vannet...

Sist gang jeg bodde sånn at jeg kunne se vann og båter fra stuevinduet mitt, var jeg 13 år og bodde på Huvik i Sandefjord. Det er greit, det var trangt, vi var 3 jenter som delte rom, og badet var oransje  med skråtak og hadde byens minste varmtvanns-tank hengende på veggen. Utgangsdøra hadde glipe hvor det snødde inn om vinteren og før vi fikk vedovn ned i stua, hendte det at hele familien plutselig bodde på barnerommet oppe for i det hele tatt å ikke fryse skvett i hjel på vinteren. Tv-signalene fikk vi inn via en kabel som hang mellom husene. Den ble revet ned titt og ofte av vind og snø. Da var det å bruke tv-ledningen som antenne og mens mamma gikk rundt med armene og ledningen i været, satt pappa og sa "Jah - DER!" når hun gikk på det punktet hvor vi fikk inn NRK i svart/hvitt.

Men vi hadde utsikt over indre Sandefjordsfjorden og havna. To store vinduer i stua/spisestua vendte den veien og vi hadde lys og panoramautsikt. Og vi hadde Framnæs Mek Værksted rett på nedsiden. Det var ikke sjeldent jeg åpnet vinduet på soverommet og stakk hodet ut så langt jeg turde for å sniklytte på alle glosene arbeiderne lira av seg der nede. På kvelden var det som om de stod rett under vinduet mitt, og det er det jeg skylder på når jeg seinere har hørt at jeg av og til ordlegger meg som en bryggesjauer. De lengste og mest saftige kom som oftest rett etter ett smertebrøl av noe slag.

Store plattformer, ferjer og tankbåter var "hagen" min, og hvis aggregatene på kaia av en eller annen grunn skulle stoppe opp om natta, hendte det at jeg våknet og var skrekkslagen av stillheten.

I 1986 var det slutt på Framnæs Mek.V.  Men da hadde vi flytta. Oppover i området - til et hus med boltreplass i massevis, men med utsikt ut på en trøtt vei, noen lyktestolper og naboens hus og hekk.

Så kommer det en endeløs rekke av flytting for min del. Hit og dit. Fra den ene enden av byen til den andre, men aldri mer hadde jeg utsikt til vannet.. før nå..

Det er ikke en fjord, det er i munningen av en elv, men det er vann, og det er slepebåter, små ferjer og gleden var stor da jeg tidlig en morgen satt her og gjespet over kaffekoppen og jeg hørte en lyd jeg kjente, men som jeg hadde glemt hva var.. DER kommer det en lastebåt oppover elva. En SVÆR lastebåt. Det føltes som om den aldri tok helt slutt, og jeg hadde plutselig ikke lyst til at den skulle ta slutt heller. Det ble noe euforisk og frydefullt over å ha de tre stuevinduene mine fylt til randen av en lastebåt.

Selvfølgelig dro den seg oppover elva, men nå vet jeg jo at de dukker opp her av og til.. tidlig på morgenen eller seint på kvelden. Det er ikke mindre majestetisk når det er mørkt ute, og man plutselig ser et opplyst fartøy som siger forbi, så stort at du en stund ikke ser noe annet.

Det tok meg 2 ekteskap og 11 flyttelass og et bytte av både by og fylke for å komme til en sted hvor jeg igjen ser vannet fra stuevinduet. 

Jeg kjenner i røttene mine, at HER vil jeg bli så lenge som overhode mulig... 

"Å lyspære eller ikke lyspære - eller rett og slett bare en langreist lyspære?"

Ok - i dag ble en sånn dag som er typisk meg, og som jeg til tross for alt fram og tilbake bare digger!!

Jeg har jakta på lyspærer i dag. En meningsløs jakt som jeg i utgangspunktet var nesten helt sikker på at jeg ville komme tomhendt hjem fra, men som jeg ikke klarte å la være til tross osv..

Lyset i ventilatoren vår er nemlig gåent. Begge to.. De fleste vil nikke og være enige i at det å lage mat på en mørk komfyr kan være som risikosport å regne, så det er en sånn detalj jeg bare MÅ fikse. 

Jeg tar ut de lyspærene som allerede står i ventilatoren og rusler opp på elektriker'n rett oppi gata her.. vi kikker og måler og blir enige om lyspærer som er like til den jeg har fra før..

Ventilatorpære til høyre, ny pære til venstre..

Når jeg kom hjem og skulle sette i de nye pærene, viste det seg at de nyinnkjøpte er for korte i "lortefallet".. vi snakker et par millimeter, og i min ivrighet etter å få lys over stekeplatene målte jeg diameter på pæra og ikke lengden på duppedingsene som henger under.. Ergo - de passer IKKE.

Ok - Jorunn tar med gammel lyspære på bytur.. Først opp på Claes Olsson.. der står det en kar fra før og leiter etter pærer. Han hører vel den litt irriterte mumlinga mi der jeg saumfarer hyllene og blir nok nysgjerrig.. Jeg trooor ikke jeg gjetter feil hvis jeg sier at han kjører motorsykkel av type Harley Davidson. (Hvis han IKKE kjører en Harley, er det ihvertfall litt snedig å kle seg i Harley-jakke, bukse, vest osv..) Uansett sykkel eller bil - dette var en svært hjelpsom og koselig fyr - og når jeg lufta min frustrasjon over å ikke finne en lik lyspære og fnyser ut at jeg sansynligvis må helt til Ikea for å finne den rette pæra. (Jada - vi har Ikea-kjøkken).. "Så dumt at du ikke sa det i går, da.. jeg var jo på Ikea i går, jeg.." , sa denne koselige fyren, akkurat som om vi hadde kjent hverandre lenge lenge. Jeg reagerte ikke på uttalelsen heller, for jeg svarte bare; "Åja - nei DET var leit. - typisk..!" (Vi så hverandre første gang for sånn ca 10 minutter siden, lissom..)

Etter 3 ansatte og et søk på nett, ble jeg henvist ned til en el-butikk litt nedover i byen. Jeg rusla i vei, og krysset fingre for at jeg ville få napp. Neida - de hadde ikke en akkurat sånn.. " Men ta å ring til Philips du - det er jo de som har laga pæra og de kan sikkert fortelle deg hvor du finner dem.." 

Da ser jeg jo at det står noe skrevet med mikroskrift på sokkelen.. 

"Eh.. du har ikke tilfeldigvis en lupe?", spør jeg.. ".. (Jeg hadde ikke nubbesjans til å se hva som stod - det så ut som morsetegn for mine øyne).. "Eh - nei, men hva med å gå over DIT", ler han og peker på en optiker som lå på andre sia av veien. JA, god ide.. jeg tar med meg lyspæra over veien og går inn til optikeren.

"Heisann - jeg lurer på noe, lissom.. Kan du være så utrolig snill å forstørre opp denne skrifta for meg på et eller annet vis? Jeg behøver artikkelnummeret, forstår du.. "

Veldig blid og veldig søt jente tar lyspæra og LESER DET SOM STÅR DER UTEN Å MYSE ENGANG!

"Vær så snill å si at du har på deg spesial-linser??", trygler jeg..

Hun ler og rister på hodet, mens hun skriver ned på en lapp det jeg behøver å vite.. Når det er gjort og jeg sier tusen takk og du er snill og helt sikkert ikke 40 år enda, og du kan bare grue deg og sånn, sier hun litt forsiktig; "Eh.. du kunne ikke tenkt deg en time hos optiker, da??"

Jeg lover å komme innom når jeg bare har fått tak i den dumme pæra jeg leiter så veldig etter, og så rusler jeg ut med en lysegrå sky over hodet..

Jeg finner fram nummeret til Philips og ringer inn, lirer av meg en lang regle med artikkelnr og alt som måtte behøves å vite om en lyspære.. Svar: "Nei, DEN får du bare kjøpt der du kjøpte ventilatoren, den er spesiallaget til akkurat det formålet.." Ergo - jeg må på IKEA! (Og det visste jeg jo egentlig...)

Som flaks er, så har jeg noen venner som skal på Ikea på fredag - og gjett hvem som skal være med å kjøpe lyspærer for et par år??  

Jeg glemte å kjøpe klesklyper når jeg først var i byen da.. men DET får jeg ihvertfall på nærbutikken her.. 

"Du får'e ikke morro'ære enn du lagær'e sjæl"

Syns nesten de blei litt fine til slutt jeg da.. det meste ser jo bra ut på bilde, så lenge man tar bilde fra den rette vinkelen.. *kniser*

Jeg væ'tta katta jeg..

I dag blir det et bildeløst blogginnlegg.. 

Jeg sitter fast.. og jeg HATER å sitte fast.. Det er en melodi som bare ikke VIL bli født, og jeg må velge å prioritere bort denne melodien akkurat i dag, og heller jobbe med en annen - det er bare at melodien og jeg er akkurat like sta, så da sitter vi her da - og skuler på hverandre. 

Uansett - det er SOL ute, så jeg lira av meg en regle som ikke egner seg på trykk , fylte meg en stor kopp med kaffe og satt meg ut i den fantastiske bakhagen vi har fått oss her i Gamlebyen. Ruller meg en røyk og løfter ansiktet mot sola.

DA kommer det en katt. En helt svart ekte "Heksekatt" smygende bort til meg. Den mjauer litt sånn "heiiii" til meg og snuser på bena mine.. Deretter tråkker den på telefonen, velter askebegeret og gnir seg vilt inntil den andre stolen vi har satt ut der. Så setter den seg og stirrer på meg. Jeg sitter musestille og smiler litt for meg selv, for det er tydelig at det å være sta er noe som ligger i lufta i dag.. "Jasså du, " sier jeg - "du er selskapssyk i dag?".. Det er den.. Ikke sånn å forstå at den vil opp på fanget eller bli klappet, men katten tar fart og hopper opp på skuldrene og hodet mitt. DER setter den seg. 

Så sitter jeg der da - med en helsvart "heksekatt" på hodet, og føler meg som Udyret fra Disneyfilmen. Selvfølgelig ler jeg litt, og selvfølgelig kommer det IKKE noe bilde av hendelsen. Det er rett og slett umulig å ta en selfie av seg selv med en tilfeldig forbipasserende katt oppå hodet! 

Det må ha sett rimelig kårni ut. Halv-sur komponist med rullings i munnvika som sitter der i strålende sol med en katt på hodet. 

Heldigvis kom det en katt til, og da forsvant det et par kg fra skuldrene mine (bokstavelig talt). Det er måte på hvor lenge man kan sitte med en fullvoksen katt på hodet før det blir ubehagelig. Og NEIDA, jeg er ikke typen til å riste den av meg. Jeg er altfor nysgjerrig til det. For jeg lurte selvfølgelig på hva den ville oppå der, og hvor lenge den hadde planer om å sitte der osv osv osv- også lurte jeg jo veldig på hva jeg ville tenkt hvis jeg så denne scenen utspille seg fra en vindu i et av husene.

Ikke at det hjalp noe særlig musikalsk da - jeg står fremdeles fast.. Men jeg fikk om ikke annet noe å knise litt av - og det er jo aldri feil..

Hurra det er vår.. (så kort resyme som jeg bare klarer)

1. Husjh bort og ut og ferdig med Februar.
Jeg har feiret mesteparten av februar med prolaps/falsk isjas/et eller annet ufattelig irriterende.

2. Jeg ble den 3. mars en 16-års-mamma. Tullerusk er 16 år og jeg er både lykkelig for at hun blir eldre og livredd fordi jeg ikke kan kontrollere hvert eneste skritt hun tar eller valg hun gjør her i verden. (Det er godt man har vondt et eller annet sted hele tiden, sånn at jeg blir mer opptatt av DET - sånn egentlig..)

3. Jeg har vært på Ball i finstas og det hele. Folk som kjenner meg godt, vet at jeg stort sett aldri drar i noe finstas som helst, annet enn når jeg gifter meg.. ( Jada, jeg VET  - det høres ut som om jeg gifter meg til stadighet, og det har jeg jo i og for seg gjort også.. men denne gangen var jeg uskyldig. Jeg dro i finstasen UTEN å si Ja til noe som helst)

Før jeg dro i finstasen, så jeg sånn ut:

("Hjeeeeeeeeeeeelp - BALL= Polynese!! ")

Jeg kaller en spade for en spade:
Jorunn + finstas + en GammelDansk for nervene + champagne + rødvin til maten = sovna fra hele polynesen.

Jeg har rett og slett ikke kropp eller sjel til utagerende finstasing og fire retters fantastisk middag! ( Det var helt utrolig god mat - slette tid.. DEN fikk jeg med meg, serru.. *knis* )

Dog har jeg bestemt meg for å gi det en sjanse til, så vi prøver igjen seinere.. kanskje man opparbeider seg en utholdenhetstræl av noe slag? Ikke godt å si.. sånt vet man jo ikke før man har prøvd. 

Det jeg HAR sjel til, er det "nye" livet mitt her i Gamlebyen. 

Jeg er en asfaltbonde fra Sandefjord. Sandefjord har ikke noe elv, og ingen broer. De har i og for seg ikke  Nord Europas eldste og best bevarte festningsby heller.  Men de har jo andre fantastiske ting å by på.. det er bare at nå bor jeg ikke der lenger - jeg bor i Nord Europas best bevarte festningsbyer, i et bygg fra 1600-isj-tallet.. (Jeg har ikke rukket å sette meg inn i historien til huset her enda..lover å gjøre det etterhvert)..

Fra asfaltbonde og en blandingsarkitektur man kan grine av.. (Jada - jeg syns de som har ansvaret for det, har rasert Sandefjord Sentrum.. jeg GRÅT når dere rev Teaterlokalet f.eks. ALT er blitt legoblokker der, jo.. nok om det - måtte bare...), ser jeg nå ut stuevinduet mitt og ut over elva. Der hvor småferjene går i skytteltrafikk. (Byferje heter det kanskje.. man får med seg sykkel over også..) En som tøffer tur retur tvers over her.. Den går kontinuerlig og fram til ett på natta.. også er det en som går nedover elva, innom Kråkerøy, Sentrum og Gressvik, før den snur og kommer tilbake samme veien. Den går på formiddagen hver dag hele uka. 

Så i dag f.eks - tok jeg ferja til Kråkerøy og handlet på ICA. Hadde en halvtime å gjøre unna butikken på, så ruslet jeg ned og tok ferja tilbake igjen..  Ikke koster det noe heller.. GRATIS ferje.. Sukk, det er mange kommuner som har noe å lære av Fredrikstad, kjenner jeg.. 

I hvert fall da.. i stedenfor asfalt og eksos hadde jeg denne utsikten mens jeg venta på ferja hjem igjen..

Jeg feiret med å kjøpe tulipaner.. så nå har jeg klart å få det meste av favoritt-tingene mine med på ETT bilde..

Blomster, kaffe, frukt, peis og te-lys. Mmm.. Jeg mangler to favoritter da. Stig og Ida. De kommer jo etterhvert. Stig allerede i ettermiddag, og Ida om en ukes tid.

"Nei altså, blir'e værre så, så væit jæ'kke å hæle!"

Februar, februar - jeg prøver virkelig å like deg..

... men det går særs dårlig!

Februar for meg er ikke en måned, det er en tilstand. En tilstand av intens lengting etter å ha på seg mindre klær når man skal ut. Jeg trenger ikke så veldig mange færre plagg egentlig, så lenge ull og termodress får ligge igjen hjemme - eller enda bedre, at ull og termodress er pakket ned i en pappeske for "oversomring". 
Skjerf er på en måte greit en stund til. Skjerf er koselig, syns jeg. Skjerf kan jeg finne på å vikle rundt meg hele året, for å markere for meg selv at "nåå koser jeg meg". 

Men ellers, selv om SvampeBob-lua mi og jeg har hatt det særs koselig i vinterhalvåret, så lengter jeg etter å gå ut alene. 

Eller - jeg bare tulla.. jeg har ikke lyst til å gå ut i dette med eller uten noen, hvis jeg skal være helt ærlig.

Tror jeg tuller meg inn i det største skjerfet jeg har, jeg.. og sitter her i en krok og er like grå inni hodet som været er på utsiden.. også venter jeg på våren da.. sammen med 3 millioner andre nordmenn  (eller noe sånt)

Februar er en utholdenhetsprøve og Mars er en luring.. så da gjør jeg som Bjørnstjerne Bjørnson og velger meg April:

JEG VELGER MEG APRIL

Jeg velger meg april
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.

Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,-
i den blir somren til!

Bjørnstjerne Bjørnsson

Snø snø snø snø

Jeg var på utsiden her for litt siden og da snødde det sånne kjempeflak som man bare MÅ smile av.

Jada - jeg VET - det legger seg i hauger rundt i verden og så må folk ut og måke fram biler og kjøre på vinterføre og være nervøse og anspente og få kink i hele kroppen.. 
(Da tar dere bare en tur til Bjølstadklinikken etterpå da, vettø, så blir dere fiksa i en fei.. )  *ok - det var dagens reklame.. den ENESTE - jeg lover! *

Se knoppene allerede har begynt å trasse så smått.. langt langt der inne ligger de og bare venter på den rette dagen. Hvis knopper kunne ha snakket, hadde jeg mer enn gjerne tatt et tålmodighetskurs av dem.

Men det er udiskutabelt vakkert å se på. Når det kommer sånne snøfall, går jeg alltid ut, strekker ansiktet opp mot himmelen og prøver å fange noen av dem med munnen.  Det må være verdens enkleste måte å føle seg 30 år yngre på i en fei. Mye billigere enn alskens kremer og kosttilskudd, men det er klart - så fort man kommer inn igjen og ser seg i et speil, så er den magien brutt, og realitetene kommer sigende (bokstavelig talt) under øya.

Uansett da, så er dette vakre eventyr-snø-været helt perfekt å sitte inne og lage musikk i...

Gjesping..

Jeg er i overkant god på gjesping.. det har jeg vært de siste 10 åra.
Tenk om det kunne vært en egenskap folk satt pris på da.. 
"Nei, Jorunn vettu - hu som er så ufattelig flink til å gjespe.. du veit..GjespeJorunn.."
"Ååå jaaa, GjespeJorunn, ja - selvfølgelig.. jeg lurer på hvordan hun er blitt så god på det.. naturtalent, kanskje??"

Også så kunne jeg reist rundt og holdt foredrag om at det er viktig å øve mye for å bli en god gjesper.

"Det er viktig å praktisere Gjesping for å ikke å miste teken", kunne jeg sagt.. Også kunne jeg dirigert en stor forsamling mens vi alle gjespet så stort vi bare klarte. SamGjesping.. Mm.. Det hadde vært noe..

Jeg tror faktisk jeg kan alle mulige måter å gjespe på.. Du har en veldig tydelig gjesp. Den hvor du gaper så høyt du kan mens man trekker pusten dypt dypt og så lager en lyd når du puster ut igjen. Den typen gjesp blir toppet av at man strekker armene enten rett opp i været eller så langt ut til siden som man klarer.

Så har man den diskrete gjespen som man skjuler enten i håndflata eller med håndbaken.. av og til løfter man jakkeslaget og gjesper nedi der og i enkelte tilfeller i innsiden av albuen. Den er som oftest lydløs, men ikke alltid..

Også har man det hemmelige gjespen. Der hvor man gjesper med ørene, nesten. Man skiller tennene mens leppene er samlet, puster inn og fører underkjeven i en bue mens man forsøker å se ut som om man tenker en eller annen dyp tanke. 

Det er noe drit at jeg får tårer i øya når jeg gjesper bare. Uansett hvor kamuflert og diskret jeg prøver å være, så må jeg opp og tørke bort en dråpe eller to..
(Det er IKKE en fordel hvis man f.eks sitter i et møte - det er jo da man som oftest bruker øre-teknikken. Noen sier noe som er festlig akkurat i det jeg må gjespe f.eks.. Jeg praktiserer en elegant hemmelig-gjesp, men får tårer i øynene, så det ser ut som om jeg akkurat har hørt noe fryktelig trist.. ikke nødvendigvis et pluss i boka til meg, der..)

 Tullerrusk sa det så ufattelig kult når hun var veldig liten; " Mamma - du gjePser så du får vann i øya!!"  Og hun sa det med en sånn frydefull overraskelse i stemmen, akkurat som om det var det kuleste hun hadde sett på lenge.. 

Jeg har tenkt den tanken noen ganger.. at hvis vi leker at jeg er et romvesen nå da, også kommer jeg til jorda. Hvis det første jeg møtte var et menneske som virkelig gjorde en superGJESP, er sjansen stor for at jeg enten hadde trukket til våpen, eller rømt planeten igjen så fort som rå er. Vi ser jo ikke rektig kloke ut når vi holder på med det der..

Er du ikke enig??

Nei da såh.. *kniser*

*GJEEEEEESP*

NSB og jeg..

I dag har jeg brukt mesteparten av formiddagen til å stirre ut av et togvindu, og høre på utallige rare telefonsamtaler. Det er utrolig hva vi snakker om, egentlig. 

( Et snøfnugg prøvde tappert å haike... det gikk ikke særlig bra..)

Ikke i den forstand at jeg har sitti og lytta intenst for å høre noe som helst, men folk snakker HØYT i telefonen.. 

Det begynte på jernbanestasjonen i Fredrikstad.  Der fikk jeg innføring i en konflikt mellom arbeidsgiver og arbeidstaker via et menneske som tydeligvis har greie på jus OG som tok feil pille i går kveld. Vedkommende trodde h*n tok en sinkpille, men så var det en koffeinpille og dermed satt h*n oppe halve natta og leste Norges Lover. 

En bit forbi Moss - på toget, satt det en fyr og snakket relativt høyt på et fremmed språk. Jeg velger å ikke prøve å gjette hva slags språk engang, for det har jeg overhode ingen kunnskap om, men det var ikke et språk jeg forstod i hvert fall.. Jeg var helt sikker på at han - etter tonefallet å dømme - satt og kranglet med noen i den andre enden.. men så kikket jeg på ham, og han satt og smilte, og da hørte jeg at det var et barn han snakket med.  Jeg gikk straks i skammekroken hva fantasi angår.

Så dukket det opp en svensk stemme i kupeen.. Svensk er et vakkert og lyrisk språk, spør du meg. Jeg fikk ikke med meg et skvatt av hva som ble sagt - som sagt - jeg LYTTET ikke, jeg bare tok inn naturlig lyd, men etter "kosepraten" som gikk tidligere på turen, som jeg trodde var en krangel osv.. - var dette som en vakker vise om høsten.  Jeg lar meg stadig fascinere over hvordan ørene sender bilder opp til hjernen, hvis man sitter sånn og bare lar det skje...

Så kom det en samtale som er så TYPISK. "Hellåu! Æjm in Nårvaj rait nåu, and ui hæv tu meters åff snåu here. " - også en typisk "snakkes seinere i kveld da"-samtale for resten.. Men hallo?? *ler* Vi gjør det der alle sammen, og det er så morsomt.. for nesten alle jeg snakker med har 2 meter snø.. Jeg har sett bilde fra Tromsø når de hadde 2 meter snø, og jeg tror de aller færreste faktisk aner noe om hvor mye snø det egentlig ER..  Men vi har nå det da - og i hvert fall når vi snakker med folk som bor i land hvor snø er en saga blott, og som syns 12 varmegrader er kaldt nok i massevis..   Prøv å legg merke til det engang.. det er 2 meter som er greia vår.. morsomt..

(dette er lissom 2 meter snø... jeg håper Tromsøværingene får seg en god latter)

Trygt ankommet på Oslo S, hadde jeg en halvtime å fylle med et eller annet, så jeg satt meg på en cafe... Det var det fler som hadde gjort. Blant annet en liten trio av strikkende damer. DER hadde de strikke-treffet sitt da.. Det må være det mest ukarismatiske stedet i hele norge å ha en strikkeDate på.  Hvis jeg smaker på ordet StrikkeTreff/Date (stryk det som ikke passer), så ser jeg for meg kakao m/krem, et par vafler, en litt lun plass med små vinduer kanskje.. en radio som står på P1+ i bakgrunnen..   Disse satt i et åpent cafe-landskap helt oppunder taket på Oslo S, omkranset av mennesker som enten snakket i telefonen, sjekket noe på en pad, pod eller pc, så på film.. på en pad, pod eller pc - og i bakgrunnen hørte jeg: 

" Tog fra Lillehammer som går videre til Larvik rute R10, er ventet inn på spor 5 om 10 minutter.!! Tog FRA Larvik som skal videre TIL Lillehammer er 10 - 15 minutter forsinket på grunn av signalfeil ved Stokke. Det var tog FRA Larvik som skulle... osv osv osv..  " 

Igjen må jeg gå litt i skammekroken fordi jeg muligens setter litt for mange kriterier for at noe skal bli koselig og gjennomførbart... De koste seg disse damene, der de satt og snakket om livet, sikkert, mens de tryllet fram fargerike og varme plagg som helst sikkert kommer til å glede en eller annen fremtidig eier.

***

Vel over på Vestfoldbanen - ja, det toget som gikk til Larvik FRA Lillhammer og som ikke var forsinket p g a signalfeil osv, hadde jeg kosta på meg en plass i Comfort-vogna. Der sitter det folk som er på jobb på en eller annen måte. Og DER er det masse kryptiske telefonsamtaler. For de aller aller fleste har jo en viss ide om at en togkupe ikke er synonymt for privat, så de modererer seg veldig. Og arrester meg hvis jeg tar feil, men jeg tror jaggu de blir så kryptiske noen ganger at de som sitter i andre enden av telefonen ikke skjønner bæret av hva som egentlig blir sagt de heller.  Hvor ble det av; "Jeg sitter på toget jeg, kan jeg ringe deg opp om en stund? "..  

Innerst inne syns jeg at alle de som har kjørt tog sammen med meg i dag, skal fortsette å være akkurat sånn som de er.  Det er jo noe av det som gjør det så utrolig flott å reise med tog, og faktisk noe av det som gjør at min 3 timer lange togtur var unnagjort på en Schvupp! 

Nuh - er det Sandefjord og Snuppelupp som gjelder. Hun har fått mammans-spaghetti&kjøttdeig-middag, og nå sitter vi bare og nyter å være under samme tak. Men om 4 minutter - DA må jeg bare finne meg i å sitte helt musestille og ikke "mase" altså - for da er klokka 20:00 og Norske Talenter går på TV2.

Jeg er lydig sånn... det er jo så mye gøy å tenke på om dagen, atte..

*Tjobing!*

Babbel

I dag er hjernen så full at den oppleves som tom. Dessuten måtte jeg ta meg sammen for ikke å synge det jeg skulle si når jeg ringte Ragn Sells før i dag. Den neste som sier til meg at det å lage musikk er som å kose seg med et strikketøy mens man ser på tv, får et par never med iskald snø ned i nakken. Hvis jeg skal sammenligne med noe, tror jeg skriftlig eksamen i matte eller naturfag er ganske nærme. I hvertfall når det gjelder tankekraft og konsentrasjon. Men dette er morro som i MORRO! (Det vil jeg vel ikke kunne si om eksamen )

-og eksamen varer ikke i 3 mnd heller..

Skulle du møte på meg en dag, og jeg glemmer meg og synger til deg i stedet for å snakke, så IKKE ring etter sykebil..- det er forbigående, og helt ufarlig..

Trallallalaaa fra meg.

Ny onsdag, ny kaffe...

Siden jeg har en fantastisk handlekraftig kjæreste/forlovede/snart gift me'n, så slapp SvampeBob og jeg m/tilbehør å ta en buss, så en buss til, for så å avtale bilhenting på Karlshus, vente en time, ny buss for deretter å ha en times behandling hos Monica på Bjølstadklinikken. Avslutningsvis en tur på butikken og såååå endelig en buss TIL for å komme meg hjem.

I stedet ble det SvampeBob, meg m.m og èn buss. Deretter Cafe FABEL, før Bjølstad osv. Ufattelig lettvint plutselig.

Cafe Fabel er utrolig stilig. Den ene veggen er bokhyller og bøker. (Noe som er logisk med tanke på at den ligger i litteraturhuset). Passe stort, passe lyd, og noen gedigne rekesmørbrød som jeg gleder meg til å kaste meg over en annen dag.. men.. kaffen var bedre der jeg var forrige gang.. (Smaskens Bar). Og nå var det jo kaffen jeg var på jakt etter da.. Bortsett fra det? 

"I'll be back!!"

Alt er relativt

 Bukowski: "Øy, Jorunn, vi er enige om at snø egentlig er veldig veldig kaldt vann, er vi ikke det???"

Jorunn: "Eh.. Jooo.. sånn kan man vel også beskrive det.."

Bukowski: "Og du påstår fremdeles at jeg ikke kan svømme???"

I rest my case..

Flink, lat og utålmodig?

I mitt forløpig bil-løse liv, er jeg av og til på oppdagelsesreise. I dag f.eks har jeg lufta termodressen og lua med refleksen i form av SvampeBob. Dressen, lua og jeg tok med en ryggsekk og tok først bussen ned til jernbanen og så toget til Halden. Når ei voksen dame kommer i blå termodress som er cella med refleks og har en like blå hjemmestrikka lue med SvampeBob på, og da i tillegg med ryggsekk på ryggen, og viser fram en honnørbillett, er det ikke en bussjåfør eller konduktør som rynker på bryna..
 (Noe sier meg at jeg har vært litt av et syn)  Ikke for det, jeg har alle beviser i orden jeg altså, så jeg har ikke lurt noen - bare så det er sagt.. 

Nuvel - etter en kjempekoselig sammenkomst med en kjær venninne jeg ikke møter ofte nok, ble jeg enig med meg selv om at det var lurt å gjøre unna litt mat-handling, siden jeg nå engang var ute av leiligheten OG fordi jeg nettopp med tanke på at jeg kunne få handla litt, ruslet rundt med en tom ransel på ryggen.(Man har prøvd å bære handleposer tidligere med varierende resultat på godt og vondt )

Jeg skulle ha kaffe, Wasa Mineral Knekkebrød og en liten kalkunfilet. Og kanskje noe godt til kaffe'n. 

Inn på en liten Coop-butikk i Halden. De hadde IKKE kaffe jeg liker, de hadde IKKE knekkebrødet jeg skulle ha og de hadde en alt for stor kalkunfilet - en sånn som man skal steke i stekeovnen.. 

Så ble det kyllingfileter da, 1 kg av dem og Dagbladet. Jeg røsket med meg noe knekkebrød-aktig, men det er rart med det. Jeg går inn i en butikk med noe på hjernen som jeg vil ha, og når jeg ikke finner noe av det, bestemmer jeg meg for å overhode ikke LIKE noe av det jeg KAN få tak i.. Ergo, har jeg nå en pakke knekkebrød her som jeg av prinsipp har bestemt meg for å ikke spise. Og jeg har kylling som jeg egentlig ikke er sugen på å lage noe av, men det er det nærmeste kalkunfileter jeg kom.

Dermed tøflet undertegnede, termodressen, lua med SvampeBob, en avis, en pakke uønsket knekkebrød og en kg kyllingfilet som ble med på nåde, OG en ikke fullt så tom, men dog ganske slunken ryggsekk inn på toget i Halden. Der var det en cafe-vogn, men uten noen bak disken. 
Jeg syns ærlig talt jeg hadde fortjent en kopp kaffe, så jeg ble litt.. tja.. svett? Det satt en kar ved et bord der, og jeg spurte ham om han visste om det var noe kaffe å få tak i på toget?
"Nei, svarte han blidt - ikke på DETTE toget, men hvis du venter en time på neste tog, så får du kaffe på det.."  

Jeg undres på om han alvorlig trodde at jeg ville si "åja", også gå av toget for å sitte i snøværet på perrongen en time for så å kaste meg på neste tog, bare for å få meg en kopp kaffe???! Jeg var veldig flink jente - jeg nikket og smilte, tok av meg Svampebob og fant meg et ledig sete. 

"Vi" kom oss vel fram til Fredrikstad akkurat så for seint at jeg ikke rakk bussen, og da lurte jeg på om jeg egentlig burde ha satt meg på perrongen i Halden og venta på det toget som hadde kaffe, for da kunne jeg kanskje ha rukket neste buss?? Alt dette tenkte jeg mens kroppen min ble usigelig lat og satt seg inn i en taxi uten å ha spurt meg først..  Uansett ville svaret vært JA. For nå ville jeg bare hjem..

Vel hjemme blir jeg møtt av kjærst'en/forloveden/snart gift me'n som har laget ferdig mat til meg. OG kokt kaffe. Sånn GOD kaffe, som ikke er kjøpt på Coop.
Kyllingen flytter inn i kjøleskapet, knekkebrødet bor foreløpig på benken, Dagbladet ligger i sekken og SvampeBob har lagt seg for kvelden i kurven sin under speilet i entreen.

Jeg ligge-sitter i sofaen og tenker at jeg nok savner bilen min litt like vel...
.. av og til i hvert fall..