Februar, februar - jeg prøver virkelig å like deg..

... men det går særs dårlig!

Februar for meg er ikke en måned, det er en tilstand. En tilstand av intens lengting etter å ha på seg mindre klær når man skal ut. Jeg trenger ikke så veldig mange færre plagg egentlig, så lenge ull og termodress får ligge igjen hjemme - eller enda bedre, at ull og termodress er pakket ned i en pappeske for "oversomring". 
Skjerf er på en måte greit en stund til. Skjerf er koselig, syns jeg. Skjerf kan jeg finne på å vikle rundt meg hele året, for å markere for meg selv at "nåå koser jeg meg". 

Men ellers, selv om SvampeBob-lua mi og jeg har hatt det særs koselig i vinterhalvåret, så lengter jeg etter å gå ut alene. 

Eller - jeg bare tulla.. jeg har ikke lyst til å gå ut i dette med eller uten noen, hvis jeg skal være helt ærlig.

Tror jeg tuller meg inn i det største skjerfet jeg har, jeg.. og sitter her i en krok og er like grå inni hodet som været er på utsiden.. også venter jeg på våren da.. sammen med 3 millioner andre nordmenn  (eller noe sånt)

Februar er en utholdenhetsprøve og Mars er en luring.. så da gjør jeg som Bjørnstjerne Bjørnson og velger meg April:

JEG VELGER MEG APRIL

Jeg velger meg april
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.

Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,-
i den blir somren til!

Bjørnstjerne Bjørnsson

Snø snø snø snø

Jeg var på utsiden her for litt siden og da snødde det sånne kjempeflak som man bare MÅ smile av.

Jada - jeg VET - det legger seg i hauger rundt i verden og så må folk ut og måke fram biler og kjøre på vinterføre og være nervøse og anspente og få kink i hele kroppen.. 
(Da tar dere bare en tur til Bjølstadklinikken etterpå da, vettø, så blir dere fiksa i en fei.. )  *ok - det var dagens reklame.. den ENESTE - jeg lover! *

Se knoppene allerede har begynt å trasse så smått.. langt langt der inne ligger de og bare venter på den rette dagen. Hvis knopper kunne ha snakket, hadde jeg mer enn gjerne tatt et tålmodighetskurs av dem.

Men det er udiskutabelt vakkert å se på. Når det kommer sånne snøfall, går jeg alltid ut, strekker ansiktet opp mot himmelen og prøver å fange noen av dem med munnen.  Det må være verdens enkleste måte å føle seg 30 år yngre på i en fei. Mye billigere enn alskens kremer og kosttilskudd, men det er klart - så fort man kommer inn igjen og ser seg i et speil, så er den magien brutt, og realitetene kommer sigende (bokstavelig talt) under øya.

Uansett da, så er dette vakre eventyr-snø-været helt perfekt å sitte inne og lage musikk i...

Gjesping..

Jeg er i overkant god på gjesping.. det har jeg vært de siste 10 åra.
Tenk om det kunne vært en egenskap folk satt pris på da.. 
"Nei, Jorunn vettu - hu som er så ufattelig flink til å gjespe.. du veit..GjespeJorunn.."
"Ååå jaaa, GjespeJorunn, ja - selvfølgelig.. jeg lurer på hvordan hun er blitt så god på det.. naturtalent, kanskje??"

Også så kunne jeg reist rundt og holdt foredrag om at det er viktig å øve mye for å bli en god gjesper.

"Det er viktig å praktisere Gjesping for å ikke å miste teken", kunne jeg sagt.. Også kunne jeg dirigert en stor forsamling mens vi alle gjespet så stort vi bare klarte. SamGjesping.. Mm.. Det hadde vært noe..

Jeg tror faktisk jeg kan alle mulige måter å gjespe på.. Du har en veldig tydelig gjesp. Den hvor du gaper så høyt du kan mens man trekker pusten dypt dypt og så lager en lyd når du puster ut igjen. Den typen gjesp blir toppet av at man strekker armene enten rett opp i været eller så langt ut til siden som man klarer.

Så har man den diskrete gjespen som man skjuler enten i håndflata eller med håndbaken.. av og til løfter man jakkeslaget og gjesper nedi der og i enkelte tilfeller i innsiden av albuen. Den er som oftest lydløs, men ikke alltid..

Også har man det hemmelige gjespen. Der hvor man gjesper med ørene, nesten. Man skiller tennene mens leppene er samlet, puster inn og fører underkjeven i en bue mens man forsøker å se ut som om man tenker en eller annen dyp tanke. 

Det er noe drit at jeg får tårer i øya når jeg gjesper bare. Uansett hvor kamuflert og diskret jeg prøver å være, så må jeg opp og tørke bort en dråpe eller to..
(Det er IKKE en fordel hvis man f.eks sitter i et møte - det er jo da man som oftest bruker øre-teknikken. Noen sier noe som er festlig akkurat i det jeg må gjespe f.eks.. Jeg praktiserer en elegant hemmelig-gjesp, men får tårer i øynene, så det ser ut som om jeg akkurat har hørt noe fryktelig trist.. ikke nødvendigvis et pluss i boka til meg, der..)

 Tullerrusk sa det så ufattelig kult når hun var veldig liten; " Mamma - du gjePser så du får vann i øya!!"  Og hun sa det med en sånn frydefull overraskelse i stemmen, akkurat som om det var det kuleste hun hadde sett på lenge.. 

Jeg har tenkt den tanken noen ganger.. at hvis vi leker at jeg er et romvesen nå da, også kommer jeg til jorda. Hvis det første jeg møtte var et menneske som virkelig gjorde en superGJESP, er sjansen stor for at jeg enten hadde trukket til våpen, eller rømt planeten igjen så fort som rå er. Vi ser jo ikke rektig kloke ut når vi holder på med det der..

Er du ikke enig??

Nei da såh.. *kniser*

*GJEEEEEESP*