Når man bare ser seg litt rundt...

... kan man f.eks oppdage en benk som denne:

(Den står på utsiden av lokalene til Husfliden i Gamlebyen.)

Eller - som i dag, når jeg gikk til butikken  :

(noe sier meg at Husfliden har hatt en finger med på denne også..)

Kanon med vondt i halsen, og som må ha på skjerf.. sjarmerende! 

Jeg har også sett og hørt årets første Humle på morgenkvisten. På vei til butikken hilste jeg også på en Toppdykker, Hr og Fru Svane, et par Sothøner, en flokk med Kaier og en bataljon ender. 

Det blei ikke noe bilde av dem, for jeg øver meg rett og slett på å ikke ta bilder av alt jeg ser, men heller bruke øynene og SE på det.

Det er ikke få opplevelser jeg har hatt de siste ti åra, som jeg ikke har opplevd i det hele tatt fordi jeg har vært mer opptatt av om det er blitt skarpe nok bilder, eller om motivet er bra nok, eller om det er noe motiv å ta bilde av i det hele tatt. 

*Jeg har rett og slett tatt bilder for å vise andre hva jeg egentlig ikke har sett overhodet.

 Dermed ble det ikke noe bilde av den lille sjarmisen av en Toppdykker, den som ser ut som en miniatyrsvane i fasongen, men med en utrolig stolt og kvikk holdning. Kol-svart lang og tynn hals, med en fargerik pryd på hodet..  Plutselig dykker den og forsvinner en god stund før den plutselig skvetter opp igjen et helt annet sted. Ufattelig kul fugl.

Heller ikke av Sothønene.. De små svarte og hvite fuglene som minner meg om litt stressa tjenestepiker fra 30-tallet. Dessuten høres de ut som en 17-mai-tute når de gir lyd fra seg.

Jeg lot rett og slett telefonen ligge nederst i ei lomme i sekken, og stoppet heller opp og VAR DER!! Det var deilig, og det er altfor lenge siden sist. 

Jaggu skal jeg gjøre det mer....

Det er lov å være sur!

I dag er jeg litt SUR.. eller - kanskje ikke sur heller.. Mer Frustrert ala Sitron.

Jeg har to føtter som skriker og roper etter å få være uten strømper. Som i hele dagen, hele døgnet i flere uker i strekk. Til tross for å være svært så nyvasket har jeg altså sure tær!

(Høyre fot: "Øy, slipp meg UT herifra!" 

Venstre fot: "Øy, det er for kaldt - putt meg inn igjen!!")

Skittentøyskurven min har vært full siden i går, og står nuh å svaier ved siden av vaskemaskina mens den bedriver fyllekrangel: " Du sa'a at det skulle bli SOL i dag du, og at du skulle vaske sengeklær og..."

Jeg har lyst til dra til byen å kjøpe meg en vid og lang olabukse, men har en rygg som nekter meg å gå med høye hæler - ihvertfall på brostein... eller nå om dagen - overalt, egentlig. Og jeg bare NEKTER å dra på meg åletrange bukser for så å ikle meg mine smekre lilla joggesko i størrelse stor. Mine lilla joggesko forlanger beinvidde på buksene, og jeg krangler ikke om det. Er vel heller helt enig. (Hvis føttene mine nå hadde fått vilja si, og det var varmt nok, ville jeg tatt på meg sandalene.. men sandaler MED sokker til åletrange olabukser er heller ikke noe alternativ i dag!)

Og skal jeg dra på meg en schtøgg joggebukse med tilhørende lilla store joggesko og dra på biblioteket for å låne en bok eller sju?  - Neitsjh - for tenk atte jeg har ikke lyst til det heller. 

Det er for varmt for termodress og turstøvler, og det er for kaldt til alt annet jeg har her.

Og SKAL jeg fyre i ovnen?  Det er egentlig for kaldt til å la det være, men samtidig er sjansen svært stor for at jeg plutselig har putta inn en kubbe for mye og må gå her i shorts og t-skjorte med tjukke sokker. (Det er da kaldt på gulvet fremdeles).

Dette er nok bare en "sånn" dag, og det må det jo få lov til å være syns jeg. (Jeg har forresten en Basilikum på kjøkkenet som nekter å visne. Det er noe mystisk med kjøkkenvinduet mitt, for jeg har aldri i mitt lange liv noengang klart å holde liv i en Basilikum noe særlig lenger enn 12 timer. Så når det tidligere var et hjertesukk at den visna for meg hele tiden, er det nå et hjertesukk at den står der og strutter!)


 Tulipanene er fine enda, da - det skal de ha!

Nei, dette er nok bare en sånn dag, ja.. lurer på om den går over hvis jeg spiser 4 brødskiver med Nutella???

*gått på kjøkkenet*

***

Klart som krystallkule!

I taket over spisestua, har vi en gammel og stilfull krystallkrone. Ikke at vi har kjøpt den selv, men den bodde her i leiligheten fra før når vi kom, og den kler veldig veldig godt å henge i et 400 år gammelt bygg, så den får henge og være et fascinerende lyspunkt.

Først tenkte jeg at en sånn lampe var veldig lite meg, men det tok ikke lang tid før vi ble litt sånn "bestiser" nesten. Jeg får ikke sett meg helt mett på den, på fargespillet, på detaljene.

Også har den jo tilført hverdagen vår litt "magi", for i midten der henger det en vas-ekte krystallkule!

Og det er jo med vår krystallkule som med krystallkuler generelt - dessverre får jeg nesten si; - det du ser gjennom den, ser du opp ned. Du ser et nøyaktig speilbilde av den plassen du er på, bare at alt er på hodet. og kanskje er det sånn da, at man må se livet sitt litt opp-ned av og til? Kanskje det dukker opp detaljer som du aldri har sett før, men som har vært der hele tiden? 

"Et krystallklart gjenbruk."

 Jeg liker den tanken.

Uansett er det morro å ta bilde av den - samme hva som er i midten.

Å se vannet...

Sist gang jeg bodde sånn at jeg kunne se vann og båter fra stuevinduet mitt, var jeg 13 år og bodde på Huvik i Sandefjord. Det er greit, det var trangt, vi var 3 jenter som delte rom, og badet var oransje  med skråtak og hadde byens minste varmtvanns-tank hengende på veggen. Utgangsdøra hadde glipe hvor det snødde inn om vinteren og før vi fikk vedovn ned i stua, hendte det at hele familien plutselig bodde på barnerommet oppe for i det hele tatt å ikke fryse skvett i hjel på vinteren. Tv-signalene fikk vi inn via en kabel som hang mellom husene. Den ble revet ned titt og ofte av vind og snø. Da var det å bruke tv-ledningen som antenne og mens mamma gikk rundt med armene og ledningen i været, satt pappa og sa "Jah - DER!" når hun gikk på det punktet hvor vi fikk inn NRK i svart/hvitt.

Men vi hadde utsikt over indre Sandefjordsfjorden og havna. To store vinduer i stua/spisestua vendte den veien og vi hadde lys og panoramautsikt. Og vi hadde Framnæs Mek Værksted rett på nedsiden. Det var ikke sjeldent jeg åpnet vinduet på soverommet og stakk hodet ut så langt jeg turde for å sniklytte på alle glosene arbeiderne lira av seg der nede. På kvelden var det som om de stod rett under vinduet mitt, og det er det jeg skylder på når jeg seinere har hørt at jeg av og til ordlegger meg som en bryggesjauer. De lengste og mest saftige kom som oftest rett etter ett smertebrøl av noe slag.

Store plattformer, ferjer og tankbåter var "hagen" min, og hvis aggregatene på kaia av en eller annen grunn skulle stoppe opp om natta, hendte det at jeg våknet og var skrekkslagen av stillheten.

I 1986 var det slutt på Framnæs Mek.V.  Men da hadde vi flytta. Oppover i området - til et hus med boltreplass i massevis, men med utsikt ut på en trøtt vei, noen lyktestolper og naboens hus og hekk.

Så kommer det en endeløs rekke av flytting for min del. Hit og dit. Fra den ene enden av byen til den andre, men aldri mer hadde jeg utsikt til vannet.. før nå..

Det er ikke en fjord, det er i munningen av en elv, men det er vann, og det er slepebåter, små ferjer og gleden var stor da jeg tidlig en morgen satt her og gjespet over kaffekoppen og jeg hørte en lyd jeg kjente, men som jeg hadde glemt hva var.. DER kommer det en lastebåt oppover elva. En SVÆR lastebåt. Det føltes som om den aldri tok helt slutt, og jeg hadde plutselig ikke lyst til at den skulle ta slutt heller. Det ble noe euforisk og frydefullt over å ha de tre stuevinduene mine fylt til randen av en lastebåt.

Selvfølgelig dro den seg oppover elva, men nå vet jeg jo at de dukker opp her av og til.. tidlig på morgenen eller seint på kvelden. Det er ikke mindre majestetisk når det er mørkt ute, og man plutselig ser et opplyst fartøy som siger forbi, så stort at du en stund ikke ser noe annet.

Det tok meg 2 ekteskap og 11 flyttelass og et bytte av både by og fylke for å komme til en sted hvor jeg igjen ser vannet fra stuevinduet. 

Jeg kjenner i røttene mine, at HER vil jeg bli så lenge som overhode mulig... 

"Å lyspære eller ikke lyspære - eller rett og slett bare en langreist lyspære?"

Ok - i dag ble en sånn dag som er typisk meg, og som jeg til tross for alt fram og tilbake bare digger!!

Jeg har jakta på lyspærer i dag. En meningsløs jakt som jeg i utgangspunktet var nesten helt sikker på at jeg ville komme tomhendt hjem fra, men som jeg ikke klarte å la være til tross osv..

Lyset i ventilatoren vår er nemlig gåent. Begge to.. De fleste vil nikke og være enige i at det å lage mat på en mørk komfyr kan være som risikosport å regne, så det er en sånn detalj jeg bare MÅ fikse. 

Jeg tar ut de lyspærene som allerede står i ventilatoren og rusler opp på elektriker'n rett oppi gata her.. vi kikker og måler og blir enige om lyspærer som er like til den jeg har fra før..

Ventilatorpære til høyre, ny pære til venstre..

Når jeg kom hjem og skulle sette i de nye pærene, viste det seg at de nyinnkjøpte er for korte i "lortefallet".. vi snakker et par millimeter, og i min ivrighet etter å få lys over stekeplatene målte jeg diameter på pæra og ikke lengden på duppedingsene som henger under.. Ergo - de passer IKKE.

Ok - Jorunn tar med gammel lyspære på bytur.. Først opp på Claes Olsson.. der står det en kar fra før og leiter etter pærer. Han hører vel den litt irriterte mumlinga mi der jeg saumfarer hyllene og blir nok nysgjerrig.. Jeg trooor ikke jeg gjetter feil hvis jeg sier at han kjører motorsykkel av type Harley Davidson. (Hvis han IKKE kjører en Harley, er det ihvertfall litt snedig å kle seg i Harley-jakke, bukse, vest osv..) Uansett sykkel eller bil - dette var en svært hjelpsom og koselig fyr - og når jeg lufta min frustrasjon over å ikke finne en lik lyspære og fnyser ut at jeg sansynligvis må helt til Ikea for å finne den rette pæra. (Jada - vi har Ikea-kjøkken).. "Så dumt at du ikke sa det i går, da.. jeg var jo på Ikea i går, jeg.." , sa denne koselige fyren, akkurat som om vi hadde kjent hverandre lenge lenge. Jeg reagerte ikke på uttalelsen heller, for jeg svarte bare; "Åja - nei DET var leit. - typisk..!" (Vi så hverandre første gang for sånn ca 10 minutter siden, lissom..)

Etter 3 ansatte og et søk på nett, ble jeg henvist ned til en el-butikk litt nedover i byen. Jeg rusla i vei, og krysset fingre for at jeg ville få napp. Neida - de hadde ikke en akkurat sånn.. " Men ta å ring til Philips du - det er jo de som har laga pæra og de kan sikkert fortelle deg hvor du finner dem.." 

Da ser jeg jo at det står noe skrevet med mikroskrift på sokkelen.. 

"Eh.. du har ikke tilfeldigvis en lupe?", spør jeg.. ".. (Jeg hadde ikke nubbesjans til å se hva som stod - det så ut som morsetegn for mine øyne).. "Eh - nei, men hva med å gå over DIT", ler han og peker på en optiker som lå på andre sia av veien. JA, god ide.. jeg tar med meg lyspæra over veien og går inn til optikeren.

"Heisann - jeg lurer på noe, lissom.. Kan du være så utrolig snill å forstørre opp denne skrifta for meg på et eller annet vis? Jeg behøver artikkelnummeret, forstår du.. "

Veldig blid og veldig søt jente tar lyspæra og LESER DET SOM STÅR DER UTEN Å MYSE ENGANG!

"Vær så snill å si at du har på deg spesial-linser??", trygler jeg..

Hun ler og rister på hodet, mens hun skriver ned på en lapp det jeg behøver å vite.. Når det er gjort og jeg sier tusen takk og du er snill og helt sikkert ikke 40 år enda, og du kan bare grue deg og sånn, sier hun litt forsiktig; "Eh.. du kunne ikke tenkt deg en time hos optiker, da??"

Jeg lover å komme innom når jeg bare har fått tak i den dumme pæra jeg leiter så veldig etter, og så rusler jeg ut med en lysegrå sky over hodet..

Jeg finner fram nummeret til Philips og ringer inn, lirer av meg en lang regle med artikkelnr og alt som måtte behøves å vite om en lyspære.. Svar: "Nei, DEN får du bare kjøpt der du kjøpte ventilatoren, den er spesiallaget til akkurat det formålet.." Ergo - jeg må på IKEA! (Og det visste jeg jo egentlig...)

Som flaks er, så har jeg noen venner som skal på Ikea på fredag - og gjett hvem som skal være med å kjøpe lyspærer for et par år??  

Jeg glemte å kjøpe klesklyper når jeg først var i byen da.. men DET får jeg ihvertfall på nærbutikken her.. 

"Du får'e ikke morro'ære enn du lagær'e sjæl"

Syns nesten de blei litt fine til slutt jeg da.. det meste ser jo bra ut på bilde, så lenge man tar bilde fra den rette vinkelen.. *kniser*

Jeg væ'tta katta jeg..

I dag blir det et bildeløst blogginnlegg.. 

Jeg sitter fast.. og jeg HATER å sitte fast.. Det er en melodi som bare ikke VIL bli født, og jeg må velge å prioritere bort denne melodien akkurat i dag, og heller jobbe med en annen - det er bare at melodien og jeg er akkurat like sta, så da sitter vi her da - og skuler på hverandre. 

Uansett - det er SOL ute, så jeg lira av meg en regle som ikke egner seg på trykk , fylte meg en stor kopp med kaffe og satt meg ut i den fantastiske bakhagen vi har fått oss her i Gamlebyen. Ruller meg en røyk og løfter ansiktet mot sola.

DA kommer det en katt. En helt svart ekte "Heksekatt" smygende bort til meg. Den mjauer litt sånn "heiiii" til meg og snuser på bena mine.. Deretter tråkker den på telefonen, velter askebegeret og gnir seg vilt inntil den andre stolen vi har satt ut der. Så setter den seg og stirrer på meg. Jeg sitter musestille og smiler litt for meg selv, for det er tydelig at det å være sta er noe som ligger i lufta i dag.. "Jasså du, " sier jeg - "du er selskapssyk i dag?".. Det er den.. Ikke sånn å forstå at den vil opp på fanget eller bli klappet, men katten tar fart og hopper opp på skuldrene og hodet mitt. DER setter den seg. 

Så sitter jeg der da - med en helsvart "heksekatt" på hodet, og føler meg som Udyret fra Disneyfilmen. Selvfølgelig ler jeg litt, og selvfølgelig kommer det IKKE noe bilde av hendelsen. Det er rett og slett umulig å ta en selfie av seg selv med en tilfeldig forbipasserende katt oppå hodet! 

Det må ha sett rimelig kårni ut. Halv-sur komponist med rullings i munnvika som sitter der i strålende sol med en katt på hodet. 

Heldigvis kom det en katt til, og da forsvant det et par kg fra skuldrene mine (bokstavelig talt). Det er måte på hvor lenge man kan sitte med en fullvoksen katt på hodet før det blir ubehagelig. Og NEIDA, jeg er ikke typen til å riste den av meg. Jeg er altfor nysgjerrig til det. For jeg lurte selvfølgelig på hva den ville oppå der, og hvor lenge den hadde planer om å sitte der osv osv osv- også lurte jeg jo veldig på hva jeg ville tenkt hvis jeg så denne scenen utspille seg fra en vindu i et av husene.

Ikke at det hjalp noe særlig musikalsk da - jeg står fremdeles fast.. Men jeg fikk om ikke annet noe å knise litt av - og det er jo aldri feil..

Hurra det er vår.. (så kort resyme som jeg bare klarer)

1. Husjh bort og ut og ferdig med Februar.
Jeg har feiret mesteparten av februar med prolaps/falsk isjas/et eller annet ufattelig irriterende.

2. Jeg ble den 3. mars en 16-års-mamma. Tullerusk er 16 år og jeg er både lykkelig for at hun blir eldre og livredd fordi jeg ikke kan kontrollere hvert eneste skritt hun tar eller valg hun gjør her i verden. (Det er godt man har vondt et eller annet sted hele tiden, sånn at jeg blir mer opptatt av DET - sånn egentlig..)

3. Jeg har vært på Ball i finstas og det hele. Folk som kjenner meg godt, vet at jeg stort sett aldri drar i noe finstas som helst, annet enn når jeg gifter meg.. ( Jada, jeg VET  - det høres ut som om jeg gifter meg til stadighet, og det har jeg jo i og for seg gjort også.. men denne gangen var jeg uskyldig. Jeg dro i finstasen UTEN å si Ja til noe som helst)

Før jeg dro i finstasen, så jeg sånn ut:

("Hjeeeeeeeeeeeelp - BALL= Polynese!! ")

Jeg kaller en spade for en spade:
Jorunn + finstas + en GammelDansk for nervene + champagne + rødvin til maten = sovna fra hele polynesen.

Jeg har rett og slett ikke kropp eller sjel til utagerende finstasing og fire retters fantastisk middag! ( Det var helt utrolig god mat - slette tid.. DEN fikk jeg med meg, serru.. *knis* )

Dog har jeg bestemt meg for å gi det en sjanse til, så vi prøver igjen seinere.. kanskje man opparbeider seg en utholdenhetstræl av noe slag? Ikke godt å si.. sånt vet man jo ikke før man har prøvd. 

Det jeg HAR sjel til, er det "nye" livet mitt her i Gamlebyen. 

Jeg er en asfaltbonde fra Sandefjord. Sandefjord har ikke noe elv, og ingen broer. De har i og for seg ikke  Nord Europas eldste og best bevarte festningsby heller.  Men de har jo andre fantastiske ting å by på.. det er bare at nå bor jeg ikke der lenger - jeg bor i Nord Europas best bevarte festningsbyer, i et bygg fra 1600-isj-tallet.. (Jeg har ikke rukket å sette meg inn i historien til huset her enda..lover å gjøre det etterhvert)..

Fra asfaltbonde og en blandingsarkitektur man kan grine av.. (Jada - jeg syns de som har ansvaret for det, har rasert Sandefjord Sentrum.. jeg GRÅT når dere rev Teaterlokalet f.eks. ALT er blitt legoblokker der, jo.. nok om det - måtte bare...), ser jeg nå ut stuevinduet mitt og ut over elva. Der hvor småferjene går i skytteltrafikk. (Byferje heter det kanskje.. man får med seg sykkel over også..) En som tøffer tur retur tvers over her.. Den går kontinuerlig og fram til ett på natta.. også er det en som går nedover elva, innom Kråkerøy, Sentrum og Gressvik, før den snur og kommer tilbake samme veien. Den går på formiddagen hver dag hele uka. 

Så i dag f.eks - tok jeg ferja til Kråkerøy og handlet på ICA. Hadde en halvtime å gjøre unna butikken på, så ruslet jeg ned og tok ferja tilbake igjen..  Ikke koster det noe heller.. GRATIS ferje.. Sukk, det er mange kommuner som har noe å lære av Fredrikstad, kjenner jeg.. 

I hvert fall da.. i stedenfor asfalt og eksos hadde jeg denne utsikten mens jeg venta på ferja hjem igjen..

Jeg feiret med å kjøpe tulipaner.. så nå har jeg klart å få det meste av favoritt-tingene mine med på ETT bilde..

Blomster, kaffe, frukt, peis og te-lys. Mmm.. Jeg mangler to favoritter da. Stig og Ida. De kommer jo etterhvert. Stig allerede i ettermiddag, og Ida om en ukes tid.

"Nei altså, blir'e værre så, så væit jæ'kke å hæle!"