lørdag 13. februar 2010

Jomfruburet

Ok - ny fase i livet - ny historie å skrive - og ny leilighet.. Eller, nytt HUS faktisk. Selv om det nok er det minste huset jeg har sett.. Eller, jeg har faktisk sett ett som er mindre, men det var lekestua til ei barndomsvenninne av meg.

Hadde jeg vært målbevisst nå, hadde jeg laget en drøss med innlegg om hvordan man innreder 36 kvadrat mest mulig praktisk for en voksen og en nesten-ungdom, men kjenner jeg meg selv rett, hopper jeg hit og dit og bort og fram i historien, så det blir uansett ikke noe informative greier..

Det viktigste er at vi har hvert vårt soverom, bad/dusj/vaskerom og GangStueKjøkken.
Alt vi behøver for å ha et helt greit liv. Og jeg liker jo smått.. Ei venninne og jeg greide å dele en leilighet på 23 kvadrat når vi var helt i begynnelsen av 20 åra. Det største rommer der var badet, og vi kunne sitte i stolen foran tv'n og snu pannekakene i stekepanna samtidig.

Jeg sov i en sånn yberliten Ikea-seng med skuff, og hun lå på gulvet på madrass. Og da var det rommet helt smekk fullt. Egentlig var det ikke noe soverom der, men han som eide leiligheten hadde bygget inn en lite sovealkove, og der inne var telefonkontakten også (fra den tia det var stue), så telefonen stod på nattbordet mitt.. Tidlig en morgen, mens vi lå og snorket og sov etter en sansynlig festlig natt, ringte det.. Venninna mi - som da sov med hodet INNI nattbordet nesten, skvatt til, reiste seg rett opp, dro med seg nattbordet i farta[med hodet for sikkerhets skyld] , telefonen føyk veggimellom og dro med seg en stålampe (av alle ting) mens hun hylte: "HVEM SKØYT????! "
- Det er telefonen, snøvlet jeg..
"HVOR ER'n?!!", hylte hun...

Og det visste vi jo ikke lenger. Jeg lå jo begravd under en stålampe og noe klær og hun satt med kul i panna og telefonen lå inni en krok under noe puter og et nattbord.
Hvem som ringte fikk vi aldri vite..

Såå trangt er det heldigvis ikke her.. Men smått er det.. Smått og godt!

:O)