Tradisjonen tro...

Tradisjonen tro spilte hovedkorpset i kirken på julaften.. Og tradisjonen tro, ble korpset delt opp i ett litt mindre korps. Dels fordi kirken er ganske liten og korpset ble akkurat litt for stort, og dels for at man skulle "slippe unna" med annenhvert år.

Ett år havna jeg i spillegruppa sammen med korpsets EMIL i lønneberga.

Og tradisjonen tro - sovnet organisten under prekenen. (Det kan jeg faktisk skjønne, for det var en laaaaaaaang preken av en prest som bare elsket å høre seg selv messe ivei..)..

Og tradisjonen tro, så våknet nå lissom organisten på mystisk vis akkurat i rett tid til å spille salmen som skulle synges rett etter prekenen. Slik var det - hvert år. Jul ut og jul inn.. Helt til "Emil" satt ved siden av orgelet og funderte på om det gikk ann å lage litt liv i gudstjenesten...

I det han hørte at organisten snorket lavt - så nappet han ut kontakten til orgelet..

Prekenen nærmet seg slutten, og organisten rykket til - tradisjonen tro - gjorde seg klar og hamret fingrene ned på orgelet.. og ikke en LYD kom ut av instrumentet.

Den eneste lyden i hele kirken var på dette tidspunkt 25 fortvilte ungdommer som gjorde et tappert forsøk på å IKKE skratte høyt. Noen kamuflerte det bak host, og andre kom med hulk som om de gråt. "Emil" satt helt uanfektet og bare NØT sitt nyopprettede evangelium, og det var vel siste året han var med og spilte i kirken på julaften tror jeg..

Jeg husker ikke resten av gudstjensten.. men det er ikke så nøye heller.

Så blei det jul...

Og alle hjerter sukket dypt - dog kanskje ikke av lykke - når dirigenten dro fram de berømte "Grønne heftene"..

I praksis betyr det JULESANGER.

Julesanger er vakre å høre på, men akk o ve så kjedelige å spille.

Det er kanskje en av de største utfordringene man har som voksenperson i et korp..

I juniorkorpset kom dirigenten med julesanger allerede i oktober, og jeg heldigvis hadde hun putta inn en runde med Rudolf er Rød på nesen og en låt fra filmen Hjemme Alene

Jeg mener, vi går i butikker og hører julesvisker i butikker og heiser og på radio og gurimalla. Men INGENTING slår følelsen av å stå i Glade Jul og Nå Går Vi rundt - fra midten av oktober, ivrig framført av små iherdige barn..

Med en gang skal jeg love at det ikke er særlig julestemning, men etterhvert - når de får øvd en stund, så blir det reint så koselig.

For ikke å snakke om når vi kommer til Juleavslutningen, og de spiller og blåser, og jeg griner fordi en saksofonjente spiller solo og alt er så vakkert.

Og aspirantene fremfører Bjelleklang og viser en fantastisk fremgang på bare 2 måneder...

DA blir det jul - og DA står jeg med en følelse av komplett lykke, fordi jeg vet at det er helt helt år til neste gang..

:o)