Jeg gav deg hjertet mitt.
"Vær så god", sa jeg og leverte det på et fat av Snøfnuggsobsidian.
Du kastet deg over det som en utsulta jerv og prøvde å rive det i fillebiter.
Så kikket du skrått på meg for å se om det gjorde vondt.
Men ordene mine fikk du aldri…
Jeg gav deg sjela mi.
"Vær så god", sa jeg og leverte den pent innpakket i glansbilder.
Du stappet alt inn i munnen og svelget den før jeg fikk sukk for meg.
Så kikket du skrått på meg - denne gangen med et omsorgsfullt smil - for å se om det gjorde vondt.
Men ordene mine fikk du aldri..
Jeg gav deg kroppen min.
"Vær så god", sa jeg og kastet den i armene dine..
Du begjærte den og brukte den, til du blei lei og kastet den i veggen, hoppet på den og låste den ned i nattbordsskuffen.
Så kikket du skrått på meg for å se om jeg nøt dette like heftig som du..
Men ordene mine fikk du aldri..
"Gi meg ordene dine!!"
Jeg ristet taust på hodet.
"Jeg har ikke hatt deg før jeg har hatt ALT - gi meg ordene dine!!"
Kravet falt som tusenvis av piskeslag mot en hudløs rygg..
Da gikk jeg….
Ikke rart at du har et anstrengt forhold til menn. Stakkars lille vakre pike. J
SvarSlettDr J From, la nå ikke alle ord bli en direkte beskrivelse av konkrete situasjoner. Det er overhode ikke synd på meg.. Men det er litt synd på dette mennesket jeg har skrevet om.. Kanskje er hun vakker - og har et anstrengt forhold til menn?? Jeg skal spørre henne hvis jeg treffer henne engang..
SvarSlettDu har selvfølgelig rett. Man må som kunstner uansett uttrykksform få velge å innta en fiktiv rolle, uten at det nødvendigvis skal reflektere ens personlige liv. Det gleder meg at det ikke er deg som taler. Kan det være at de som dumdristig sprer om seg med sine ord, aldri får gitt bort sitt hjerte? Rent hypotetisk selvsagt.
SvarSlettDu skriver glitrende, Jorunn. Som alltid.
SvarSlettFantastisk skrevet, Jorunn :D
SvarSlett