Ruskevær

Den første høststormen slår inn mot den lille kystbyen. De som har mulighet til det holder seg hjemme. Koker kakao, tar fram strikketøy, baker kaker. Politiet oppfordrer folk til å være forsiktig med å oppholde seg utendørs hvis ikke de er helt nødt, og ber alle om å tjore løse gjenstander. Det er meldt opp til orkan i kastene denne gangen.

Byen forvandles ganske raskt til en spøkelsesby. Bare en og annen kommunebil trosser været. De som kjører vannpumper rundt for å redde kjellerne til innbyggerne  som bor nærmest sjøen.

Det bekymrer meg lite. Det lille huset mitt ligger ved en liten høyde inntil en skog - rett i nærheten av vannet. Vinden kommer fra sørvest,  og det betyr at tomta mi ligger i le. Jeg har mindre sol på sommeren, men mer le hele høsten og vinteren.

Vinden øker i styrke, og jeg vet at strømmen straks vil bli brutt.  Det er en del av syklusen det - at trær faller i kastene. Og akkurat som at damer på død og liv skal ut med paraply i vinden, enda de VET  at den vrenger seg etter et halvt minutt - så setter de mat i ovnen mens de venter på at strømmen skal gå. Kanskje er det en form for kontroll? Jeg aner ikke.

Har ingen planer om å holde meg inne - enda.

Det er jo nede på brygga det er deilig å være når det blåser. Først kommer man til fiskebrygga, der hvor alle hobbyfiskerne har skøytene sine. Der myldrer det av mannfolk i oransje regndresser og sydvester. De haler og drar i tauverk og båter. Alle hjelper alle og har bare ett mål for øyet - å sikre båtene før moroa starter. Det legges ut alt de eier og har av fendere og det finnes ikke noe mitt og ditt der nede. Jeg holder meg litt på avstand og lar meg fascinere av kommandoene de roper til hverandre. En båtplass er tom. Det betyr at Frank fremdeles er utpå. Jeg håper han kommer inn snart.  Ikke fordi jeg kjenner han noe særlig - jeg kjenner jo ingen . Liker det best sånn. Men jeg vet jo at han har familie og venner her. Det sitter nok noen hjemme og er rimelig nervøse akkurat nå.

Rett på bortsiden ligger fritidsbåtene. Det er ikke så mange av dem som ligger ute på denne tiden, men det er et par stykker. Blant annet et drog av en seilbåt. Eierne er noen hyttefolk fra Asker. Og jeg tipper at de har reist til Spania for lengst.  Det blir spennende å se om den overlever.

Så kommer en molo, og så kommer den lange stranda. Det er dit jeg skal.

Det er på grunn av denne stranda at jeg i det hele tatt har bosatt meg her. Mitt paradis på jord, men bare fra skolestart til feriestart hvert år. 20 august  til 10 juni. Da er det nesten bare jeg som bruker den.

Jeg setter meg med ryggen godt inntil en stor stein som ligger sånn cirka på midten.

Første gang jeg kom hit var i forbindelse med en hyttetur. Jeg var 18 år, ung, fri og på hyttetur med folk jeg nesten ikke kjente. Det var den berømte venninna som var hysterisk kåt på en fyr med familiehytte her. Jeg  blei med som sikkerhetsventil/førstehjelp, og siden de to bare hadde sex og resten av kompisene hans var en gjeng med testosteron på fylla over en ustemt gitar, så….. Jeg gikk MYE tur den uka for å si det sånn.

Som sagt - det var November den gangen, og en storm ute i Skagerak presset store, late dønninger innover mot land. Jeg satt meg ned ved den samme steinen - den gangen som i dag , og henfalt til en meditativ sinnstilstand ved synet av de perfekte bølgene som sakte sèg innover  for så å reise seg når de traff grunna, og så få den perfekte bua på toppen før de smalt ned i sanda. Jeg hadde aldri verken sett eller hørt så perfekte bølger tidligere.

Der  satt jeg, og der blei jeg til en halvfull fyr med 80-talls skulderputer i  dressjakka, oppbretta  501 Levis bukse og barføtt i seiler sko.. (joda - det var November), med en kvart flaske hårspray i luggen kom sjanglende og fortalte at Stine var fra seg av redsel fordi jeg hadde vært borte i 6 timer.

Når vi kom tilbake til hytta hørte jeg fort at Mr Fantastisk var i full gang med å trøste henne, så jeg bare spiste en kald pizzabit og krøyp ned i soveposen. Der sovnet jeg som en unge.

Det er 26 år siden nå. Tenke seg til at det tok meg hele 24 år å komme meg tilbake hit. Jeg ER virkelig treg i avtrekkeren noen ganger. Men det er jo den samme gamle historien; "Livet kom bare og tok meg."

Stine gikk lei av Mr Fantastisk og ville " for alt i verden IKKE tilbake til det forferdelige stedet hvor vi var på den vanvittig KJIPE hytteturen" [Sitat Stine nøyaktig 6 mnd etterpå], og siden jeg ikke foretok meg noe som helst uten Stine, så blei det nå på den måten. Jeg har nok tydeligvis alltid vært sånn.

Telefonen durer i lomma mi og rykker meg ut av mimringa. "Hei, Bente-vennen. Er du kommet vel  fram til pappa? Jada, jeg VET at du er 18 år og at du greier å kjøre 2 mil uten problemer, men sånn er  det bare å ha mamma gener. Dessuten så blåser det på en måte..  (kort latter).. Ja, jeg er på stranda. Neida, jeg går ikke for nærme vannet.  Ja, jeg har regntøy på meg. Nei, Balder er hjemme. Han blir jo så himla klissvåt og jeg er ikke på humør til å måtte vaske ham når jeg kommer hjem. Hvordan er vinden hos dere? Har pappa rydda inn hagemøblene??  (enda en kort latter).. Neida - jeg veeet. Det er ikke mitt problem. Glad i deg Hjertet mitt, takk for at du ringte. Vi sees plutselig. Suss og klem til deg også." *klikk*

Vinden tar seg opp nå, og til min lettelse ser jeg skøyta til Frank brøyte seg  vei mot brygga. Her jeg sitter, nesten i le inntil den iskalde men akk så trygge steinen, ser det ikke ut som om båten hans kommer seg av flekken. Bølgene kaster den hit og dit, og baugen forsvinner helt under det grå og hissige vannet av og til. Men centimeter for centimeter kryper den innover.

Fremdeles er det noen måker ute og prøver seg opp mot vinden. Mellom kastene kan jeg nesten se at de krummer nakken og gir jernet, men så kommer det ei kule og det virker som om en usynlig hånd griper tak i dem og kaster dem inn mot land igjen. Jeg innbilder meg at det må kile noe voldsomt i magen, og tar meg i å knise litt på deres vegne.

Lyden av en storm er mektig. Den minner meg om lyden av godstogene som kom dundrende forbi husveggen min der jeg bodde tidligere. Det føles som om naturen brøler et eller annet budskap til meg, og jeg klarer ikke å motstå fristelsen, så jeg brøler tilbake: "Jeg er her!" brøler jeg.. " men jeg skjønner ikke bæret av hva du sier!!!"  Det er godt å brøle med vinden. Jeg tenker meg at vi roper  en duett.

Snart kan jeg ikke brøle mer, for hvis jeg åpner munnen får jeg ikke puste, og det er ikke mye lyd som kommer ut mellom sammenbitte tenner. Det regner ikke, men jeg er klissvåt. Det er sjøvann som blir blåst innover. Leppene mine smaker salt, og denne gangen er det ikke på grunn av tårer.

Jeg har brukt mye tid på gråte de siste årene . Utover. Før det, gråt jeg innover. Nesten hver dag gråt jeg innover mens øynene gjorde seg så uttrykksløse som overhode mulig.

Nå om dagen er jeg for det meste sammen med Balder, men jeg føler meg ikke ensom lenger. Herregud hvor ensom jeg var. Balder gir meg ikke dårlig samvittighet for å gråte. Han bare legger et stort, lysebrunt og loddent hode i fanget mitt og maser på meg til jeg begynner å klø ham litt. Og jeg klør bak ørene og jeg smeiker og nynner og  gråter - til det ikke er mer tårer igjen.

Balder gir meg ikke dårlig samvittighet for å sette grenser heller.

Jeg må tvinge tankene mine ut av selvmedlidenheten. Det er jo ikke sånn lenger. Jeg legger hendene foran ansiktet - ikke for å gjemme meg, men for i det hele tatt klare å ta et par skikkelige magadrag av stormen.

Måkene har gitt opp nå, og det betyr at jeg også skal bane meg vei hjemover. Jeg har kjent magien, kraften, råskapen, kompromissløsheten - og jeg har pustet den inn. Latt meg smitte.

I det jeg reiser meg opp blir jeg nesten blåst overende og stabber bredbeint bort fra stranden. Jeg ler og svetter meg hjemover. Løfter armen til hilsen mot de av fiskerne som fremdeles passer fortøyningene.

De har forbarmet seg over seilbåten også, ser jeg - så den overlever nok. Lurer på om eierne overhode tar seg brydderiet med å takke disse snille mannfolka noen gang??

For dem er bare båten en dum båt. Som  koster penger og stell og som er et gedigent statussymbol. For fiskerne her ute er den livet. Den betyr litt sårt trengt ekstrainntekt til sykler og ipoder og skolebøker og busskort og og og.. Listen er lang..  Samtidig som jeg har dyp respekt for en sånn snillhet og omtanke for fremmede, så skulle jeg ønske at de lot driten synke et år.  Men jeg skjønner jo - at egentlig driter de i eierne. Det er båten de bryr seg om.. Tanken får meg til å smile - igjen…

Jeg tenker på at en real storm er et perfekt og mektig samspill. Vinden og Havet mot resten av verden. Det er som om de av og til bare MÅ bryske seg litt og vise oss hvem som egentlig har siste ordet.

Jeg ramler klissvåt inn døra hjemme. Balder er overlykkelig for å se meg. Jeg har jo trossalt vært borte i litt over en HEL time. Jeg  får viklet av meg søkkvåte klær,  og bruker hoftene for å holde hunden unna. Våte hender  i masse pels blir fort våte hender MED masse pels.

Tar meg en lang velfortjent dusj mens jeg hører hvordan vinden brysker seg mot trærne og husveggene.

Koker meg en stor kopp med te, tenner et kubbelys i stua og sitter der i kosedressen og nyter kvelden. Balder legger hodet i fanget mitt..

Bølgene har renset meg. Stormen har blåst forurensa luft ut av meg, og erstattet den med sunn og forfriskende sjøluft.

Jeg sitter en stund, og så er det tid for natta.

"God natt hjemmet mitt - takk for i dag også!"

Det er fint å kunne ha det siste ordet hver kveld…

Siste ordet, ja. Hver kveld tror jeg at jeg får siste ordet.

-"God natt, Balder"

"Boff!"

"Balder daa, ti stille med deg!", refser jeg kjærlig.

Da ser han lurt på meg med de store brune øynene sine, sukker tungt og legger hodet på labbene.

Bente sov inne hos meg en natt hun hadde mye på hjertet, og på morgenen fortalte hun lattermildt at Balder, så fort jeg kom med det første snorket, hadde løftet på det ene øret, gløttet på meg med ett øye og boffet ned i hundesengen. Nesten som en hvisken.

"Dere er som et gammelt ektepar", lo hun.

Jeg prøver å skjule at jeg grøsser av sammenligningen… Men så ser jeg på Balder.. Lenge… og sier: "Jeg er glad deg var deg jeg endte opp med…."