Det hender at det dukker opp skriblerier fra lenge lenge siden. Som denne:
DRØM
«Jeg så deg, og jeg hatet deg, mens jeg elsket deg.. mer enn jeg noengang har elsket.
Og jeg visste at så lenge vi ikke tok på hverandre ville vi alltid hate. Grensen er så ufattelig skjør, den som står der og bevrer mellom hat og dyp og inderlig kjærlighet.
Du var så gammel. Hvit i håret og rynkete, med bittert drag.. Hvis jeg aldri hadde sett deg før, og skulle gjettet alderen din, ville jeg svart «nærmere hundre» eller noe sånt.
Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det, men en impuls fikk meg til å vrenge genseren opp under haka, og legge mitt bryst mot ditt. Fra det øyeblikket var vi fortapt i hverandre. Vi ble siamesiske tvillinger som ikke noen kirurgi verden kunne få gjort noe med. Vi delte hjerte.
Jeg svinset rundt i verden, du kjørte rundt i elektrisk rullestol og gjorde små ærender. Jeg hadde et liv i tillegg.. Du VAR et liv bare ved å våkne hver morgen.
Tiden var døgnvill, og vi ble både eldre og yngre. Bortsett fra når jeg krøp ned under skinnfellen din om kvelden og la brystet mitt tett inntil ditt. Da stoppet tiden.»
Jeg var en slags slave på en gård. Storbonden elsket å skremme meg med oksene. Og i år hadde vi 3 stykker av dem som skulle ut på beite. Som vanlig stod jeg på trappa – gjemt litt forsiktig bak døra når ham kom kjørende med hestekjerra – den store med høye høye vegger. Som vanlig visste jeg at han hadde storoksen i den. De tre kalvene kom i en egen.
Storbonden stoppet på tunet, hoppet av vogna og stormet mot trappa mens han gauket: «Jeg HAR noe til deg her, Runa! Ta imot da!!» Ansiktet hans var vrengt av vellyst over å kunne skremme livskiten av meg. Han kastet en bylt mot meg og jeg falt sammen i fosterstilling mens jeg beskyttet ansiktet med armene.
Det var 2 små sorte hundevalper. Hele tunet var fullt av folk som stod å skrattet av min frykt.
Jeg tok valpene i armene mine, og elsket dem øyeblikkelig, mens sinnet boblet i meg. Jeg var sint fordi to sånne små vakre og uskyldige skapninger ble brukt til å nøre opp under et menneskes angst og redsel. Det stod en traust kar på tunet og lo sammen med de andre. Ingen sa Storbonden imot.
«Om natten smøg jeg ned til deg, og ble hel igjen.»
På gården har vi en container på utsiden. Skal vi flytte?? Jeg tror kanskje det.
Sønnen til storbonden kommer med et lass av tresko, av alle ting. Han vil at vi skal kaste dem i containeren vår. Den trauste fra Tunet sa ham ikke imot, og jeg kjente at det var urettferdig.
«Jeg tok med meg urettferdigheten hjem til deg i kveld. Vi gikk en tur i sentrum. Stoppet ved et konditori. Snakket med en dame. Hun hadde pels. En hvit lang pels. Jeg ble litt nervøs av henne, men du holdt meg trygt i hånda, og klemte et par ganger ekstra. «Jeg passer på deg», sa du med hånda di.. Og jeg kjente at det var sant.»
«Det var jeg som skulle ta de tre små-oksene til beite. «Jeg vil ha med mamma'n» sa jeg - «.. da følger de henne, også går alt kjempelett.. la meg slippe å være aleine med 3 viltre og vårkåte oksekalver i skogen..» Men min ide var ikke god nok. Som vanlig. «Du greier det nok. Alle andre greier det jo..» Den trauste var akkurat så mild i målet at jeg ble redd..
Det har tydeligvis gått en stund. Han Trauste og jeg står ute på jordet, ved noen høystakker. Sønnen til storbonden kommer selvsikkert mot oss. «Vi har noe melkeslagg dere skal kvitte oss med». Akkurat det sa han. VI har noe melkeslagg DERE skal kvitte oss med. Akkurat den setningen provoserte meg noe voldsomt, og jeg sa til ham at vi faktisk var på flyttefot, og at containeren var full. Han fikk finne noen andre..
Sønnen til storbonden kikket på meg som om jeg skulle ha kommet fra en annen planet. Jeg ble nervøs og tørket hendene iherdig på forkleet jeg hadde over stakken.
Den trauste bare nikket og sa at vi skulle få gjort det så fort som mulig.
Det er noe hvitt og seigt som lukter død og fordervelse.
Jeg kjente jeg ble full av handlekraft. Den handlkraften som dukker opp når jeg blir irritert og forbanna NOK. Ringte til sønnen til Anne. Han kjører traktor. Heldigvis var han i det lune hjørnet og sa seg villig til å komme med en gang.
«Her krysses mine to verdener. Jeg ber traktorsønn om å kjøre forsiktig i kongensgate – for det går så mange ledninger tvers over. Han ler og sier at han vet at han må kjøre kirkegata siden han skal ha skuffen høyt. Jeg står og ser at skuffen fylles med tresko og melkeslagg ute på gården, også står jeg plutselig i kongensgate – på utsiden av leiligeheten til den gamle kjærligheten – og ser hvordan han svinger ut i kirkegata. Jeg løper bort til krysset og ser etter ham. Han kjører ned kirkegata og svinger inn torggata. Jeg løpet etter til jeg ser hvordan han svinger ned jernbanealleen. Jeg ser at han er stolt, men ensom – og blir fylt til randen med takknemmelighet over at han finnes.
«Jeg er gravid!» Jeg er fylt til randen med glede over å fortelle deg det. Vi ligger under skinnfellen din – bryst mot bryst.. Du reiser deg brått. «Jeg vil ikke ha ditt barn. Jeg vil ikke ha barn i det hele tatt!» Idyllen er brutt, og jeg hater deg igjen, men jeg savner deg mens jeg hater deg. Du blir plutselig til en ung mann, og jeg ser hvordan du står opp, kler på deg. Bestemt og innbitt. Jeg gråter. Du er på vei ut, jeg følger etter. Trygler og ber. Glede og sorg. Ser hvordan du svinger ut av gårdsrommet, tar til høyre, krysser kirkegata og treffer damen i pels på utsiden av Dressmann. Hun tar deg i armen, smiler strålende og dere forsvinner bort i gatetunet»
«Even tar ikke telefonen. Jeg vet ikke hvor han er!» Søster Tiril er full av sorg i stemmen. Jeg vet hvor han er. «Jeg skal finne ham, Tiril. Han er snart hjemme igjen..»
Even sitter på trappa til kontorbygget på Jotun. Han er grå i ansiktet og helt livløs i øynene.
Han har ryggen tett inntil døra, bena er bøye og armene har han knytt fast rundt knærne.
«Kom ned til meg» Jeg står i bunnen av trappa og ser opp på ham. Ingen reaksjon.
«Petter’n kommer ikke tilbake, Even. Kom ned hit og sørg skikkelig. Jeg har nøkkelen!» Jeg dinglet en stor nøkkel foran meg. Da ble Even endelig rasende. Jeg visste det ville komme og stod som en påle. Han raste og gråt. Gjøv løs på meg, slo meg i bakken, bokset meg i magen. Jeg kjente livet der inne døde, men det gjorde ingenting. Det viktigste nå er at Even kommer tilbake til livet. Tilslutt tillater han at jeg trøster ham. Han gråter på skulderen min. Hele kroppen hans rister, mens jeg står der og er stor og sterk for ham. Jeg leier ham hjem til Søss Tiril igjen. Hun står på trappa og tar i mot ham med kjærlighet i blikket, og jeg vet at alt er i orden med dem.
«Jeg sitter i senga vår. Jeg elsker deg og hater deg. Og du er ikke her. Jeg er helt alene, og det er i orden.....»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar