Den første lyden som kommer ut av instrumentet med en gang ungene har fått det, er IKKE den lyden man forbinder med musikk. Det ligner vel egentlig på en blanding av fløyta til Danskebåten og en okse i brunst eller noe sånt.
De blåser gjerne til de blir lille i hodet, og fingrene trykker ned klaffer og ventiler i et vilt tempo og helt uten mål og mening.
Allerede da hender det faktisk at foreldre mister motet. De aner rett og slett ikke om de skal orke å utsette seg for «bråket». Ungene på sin side elsker å lage masse lyd, så de kan jo holde på i timesvis uten nevneverdige problemer.
Heldigvis får ungene en instruktør ganske kjapt, som har som oppgave å lære ungene å håndtere instrumenetet sånn at det kan komme melodier ut av det og ikke bare LYD.
De skal lære hvordan de skal ha leppene, hvordan de skal puste. De skal lære seg de forskjellige grepene, hva notene heter, hvor lenge hver tone skal blåses osv osv osv. Det er en massiv informasjonsmengde som barna skal ta imot og håndtere.. Og vet dere hva som er så fantastisk?? De greier det!!
Det er bare vår voksne hjerne som er så fylt til randen av plikter og regnskap og matlagning og «hvem skal ha julaften hjemme i år», og bursdager og møter og reiser og husvask og og og og – at vi syns det er vanskelig å lære nye ting.
Ungene elsker det!! Jeg har holdt på som instruktør i ganske mange år nå, og det uttrykket ungene får i fjeset når de skjønner at de mestrer alle knottene og de svarte prikkene som danser rundt på noen streker [notene]... og det de ser med øynene faktisk lar seg føre over til LYD. En lyd som de kontrollerer og som DE bestemmer over.. Hadde jeg hatt kamera med meg hver time, så hadde jeg hatt masse fantastiske bilder å vise fram.
Så går det en stund. Og det blir litt vanskeligere. Notene går litt fortere, det dukker opp nye utfordringer i forhold til at de skal lære seg å lese mer og mer informasjon som står på notearkene. Også mister mange litt motet. Jeg mener, de ville jo spille i korps, få uniform og medaljer og gå midt i gata på 17 mai, også må de sitte og terpe og terpe på ting de ikke får til?? Hvem som helst kan jo bli svett av mindre.
Men det er bare en liten stund, for plutselig er det som om det løsner, også skjønner de alt sammen, og de får igjen dette gledesstrålende fjeset som varmer langt inn i hjerterota.
Jeg husker den første apsirantøvelsen jeg var med på. Der satt det 20 håpefulle barn med instrumenter i alle former og varianter.. Dirigenten telte til 4 også kom det en kakefoni av en lyd som ikke ligner noe annet jeg noengang har hørt. Hvorpå han sa: «Åj – så fin lyd dere lager!»
Og ungene strålte mens jeg satt med fingrene i ørene.
Ukene gikk, og den kakefoniske lyden endret kanskje litt karakter innimellom der, men dog – det var ikke noe gjenkjennelig... Så plutselig en torsdag hørte jeg konturene av Fader Jakob.
Ungene strålte, jeg strålte og det føltes nesten som om vi alle vant i lotto der et øyeblikk. Derifra gikk det raskere. Et par uker etter, greide de å spille tostemt, og Fader Jakob var et faktum.
- og det var den kuleste utgaven av Fader Jakob jeg noengang hadde hørt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar