Det er ikke få ganger datteren min har smelt med døra og hylt: «Jeg vil IKKE spille mer. Tuba'n er TEIT! Det er så kjeeedelig!!!» Også har jeg mått være grusom Mamma og sagt at hun ikke får lov av meg å slutte før hun har spilt ferdig en sesong (f.eks)... også går det kanskje bare 2 uker, og så kommer hun gledesstrålende hjem fra øvelse og har hatt det så gøy at det er jo nesten ikke til å fatte!
Etter som tiden har gått, så har jeg funnet nye grenser. Først måtte hun spille til hun hadde prøvd seg et år i juniorkorpset med uniform og greier. Så måtte hun holde ut til over 17 mai. (Det året hadde vi den kaldeste 17 mai jeg kan huske. Med regn og vind og akk o ve.. Da holdt det hardt å få henne til å holde ut Petter Wessel-festivalen i Larvik i Juni..) Nå ligger limiten på at hun skal prøve seg ett år i hovedkorpset før hun bestemmer seg.. Men i løpet av de 3 årene hun har vært med, så har seminarene, konsertene, festivalene, konkurranser, vennskap med de andre ungene, mestring, oppturer og nedturer blitt så verdifullt for henne, at hun har sluttet å ville slutte.
Dels så skjønner jeg jo godt at foreldre blir utslitte av å si nei og være sta når ungene kommer til sånne øyeblikk. Men allikevell så tenker jeg som så, at ungene faktisk har utrolig godt av å stå fast litt, og få kjenne på det at det faktisk løsner og at det ordner seg til slutt.
Det er en egenskap vi som voksne må stå i stadig vekk, så det skader jo ikke å «øve» seg fra man er barn.
Også er det faktisk ikke sånn at man mååå være utrolig flink og skjønne alt og greie alt og være best og og og for å trives i et skolekorps. Det er rom til alle, for akkurat som at alle de forskjellige instrumentene er like viktige i helheten, er alle barna like viktige. Uansett prestasjon eller ikke.
Jeg har selv en mor som nekta meg å slutte, og det er jeg utrolig takknemlig for i dag – for jeg har mange av mitt livs opplevelser og mange mange gode venner i korpset.
Og jeg har lært utholdenhet, disiplin, konkurranseinstinkt og samarbeid.
Det er egenskaper jeg gjerne deler med datteren min...
Heisann! Kom inn til deg via Vigdis vesle verden. Topp med korpsblogging! Og det du sier her er som jeg skulle sagt det selv :-)
SvarSlettHar to tubaspillende jenter, jeg, og de storkoser seg i eget skolekorps, og den eldste er i kretskorps samt vikarierer litt i et annet skolekorps. Selv har jeg drevet i dette gamet siden 1974. Korps er gøy!