Runa river trapper

Jeg står der med ei svææær sinna slegge. Den er tung, jah - så tung at jeg må bruke litt krefter bare for å holde den mens den hviler mot bakken.
Det står en trapp på tomta vår. Den gikk opp til det som var utedoen før i tia. Den har stått der og provosert meg i et par år nå, for den går jo ikke til noe sted. Bare rett inn i en vegg.
Utedoen er jo forlengst borte.
Jeg bruker all min kraft - løfter den så høyt jeg bare kan over hodet - og smeller den ned i det øverste trappetrinnet. Sement og småstein flyr rundt ørene mine.. Det knaser i stein og jeg ser den første store sprekka spre seg fra der hvor slegga traff.

Jeg ser for meg hånlige skolevenninner og uforstående lærere der jeg hamrer i vei. Jeg knuser alle minnene av dem, og det er DEILIG!
Svetten renner av meg. Gradestokken nærmer seg 30 + for jeg står midt i solsteika. Svend ser litt bekymret på meg og lurer meg inn i skyggen hver halvtime for å drikke vann. Snille mannen.

Så gyver jeg løs igjen. jeg ser kjærester fra hundre år tilbake - smerter - lengsler, utroskap, løgner, og sist men ikke minst - min forbannede grenseløshet..

Denne trappa skal VEKK! Her skal jeg lage et nydelig blomsterbed og plante dusin på dusin med vakre stokkroser i alle farger. Plassen er helt perfekt til det. Det er langt opp til nærmeste vindu og sola steker her nesten hele dagen. Jorda under er dyp nok også - pluss at den gamle utedoen har gjort sitt til at jorda rundt dette området er veldig bra...
Etter å ha hamret løs en stund, må jeg plukke unna steiner. De peneste sparer jeg til blomsterbedet. De store og mer uhåndterlige slenger jeg i en krok på tomta.. De skal få bli en steinrøys..Et slags monument over alt jeg er og har vært sint på - og som jeg nå forhåpentligvis skal greie å gjøre meg ferdig med.

3000 øyne stirrer skrekkslagne på meg. Det har likegjerne vært en kjempestor maurtue inni denne trappa.. Et par maur kaster seg over hendende mine og gjør sitt ytterste for å forsvaret livet sitt -hjemmet sitt.. Men akk o ve - en maur er så liten - og jeg er så fryktelig stor..
Jeg føler meg som King Kong der jeg bare blåser disse "krigerne" av armene mine og fortsetter jobben..
Jeg hamrer løs på saksbehandlere i kommune, A-etat, missunnelige kolleger. Jeg hamrer løs på min vanvittige evne til å ikke greie å bestemme meg for hva jeg vil bli når jeg blir stor.. Hm.. Enda nå vet jeg det jo endelig - tilslutt..
Jeg banker opp Sceneskrekken min – Sjenansen - frykten.

Og etter hvert som de gamle minnene slår sprekker og faller fra hverandre, bærer jeg dem andektig bort til Monumentet og gir slipp.
Etter hvert må jeg gi etter for varmen og sola.
Setter meg ned i skyggen og betrakter verket mitt.. Det er noen kjempesteiner i midten der som Svend må hjelpe meg med. Sterke, snille, tålmodige Svend, som ikke aner noe om hva han egentlig gjør for meg..

Runa river trapper - endelig.