Blomsterprinsessen

Det var en gang for lenge lenge siden, ved byen Horten , at en konge bodde alene med sin datter Benedikte. Dronningen døde under fødselen, så Kongen og prinsesse Benedikte hadde bare hverandre i mange år.

Når Prinsessen fylte 15 år greide hun å overtale sin far til å ta seg en ny kone, for hun syns det var vondt å se at han skulle bli gammel alene.

Det gjorde han, men den nye dronningen var like utspekulert som hun var vakker, og hun ble hver dag minnet på at hun ikke var kongens største kjærlighet i livet når hun så prinsessen som var en tro kopi av sin døde mor.

Dermed la hun en plan for hvordan hun skulle kvitte seg med prinsessen uten å drepe henne..

Den nye dronningen greide å overtale sin make om at det var på tide at prinsesse Benedikte skulle reise ut og styre sitt eget kongerike, når hun ble seksten år.

Og hun ordnet det også slik at Kongen gav prinsessen en bit av sitt eget land som hun skulle disponere.

Det kongen IKKE visste, var at dette landet var helt øde og at det eneste som vokste der var grantrær.  (På den tiden eide konger så store landområder at han ikke helt greide å holde styr på hva som var hva, så han valgte å stole på sin nye kone.)

Dronningen lot bygge en enkel trone midt inne i skogen, og dit ut fraktet hun prinsessen, slapp henne av, og forlot henne.

Til Kongen sa hun at det ble bygd et flott slott der, med mange tjenere og at hans datter nå levde slik som en ekte kongsdatter burde. Og Kongen slo seg til ro med det.

En gang i uken lot dronningen som om hun reiste på besøk til prinsessen og kom hjem igjen med flotte gaver og varme hilsener til Kongen.

I virkeligheten satt prinsessen der ute i skogen helt alene, og det eneste dronningen  gjorde var å sett dit en kurv med mat en gang i uken.

Den stakkars prinsesse Benedikte gråt seg i søvn hver kveld, mens hun tryglet og ba gode makter om styrke og hjelp til å holde ut.

Den syvende natten hadde hun en slik merkelig drøm. Hun drømte at hun var omgitt av nydelige rosa blomster og at de trøstet henne og holdt henne med selskap.

Den neste morgenen var hun merkelig lykkelig når hun våknet, og når hun trådde ned fra tronen sin for å strekke litt på beina, kunne hun se at noen små grønne spirer vokste rundt stolen hennes.

Hun undret seg over dette, for de hadde ikke vært der kvelden før.

I løpet av bare noen dager hadde spirene blitt til vakre grønne planter, og prinsessen kunne se flere knopper.  Etter enda syv dager, eksploderte knoppene og ble til nøyaktig de samme rosa blomstene som hun hadde sett i drømmen.

Hun stelte dem og snakket med dem. Passet på at de fikk både lys og vann. Og blomstene lyttet til historiene og sangene hennes. De ble hennes aller beste venner.

Dronningen på sin side fortsatte å sette ut mat en gang i uken, og fortalte fremdeles kongen historier om hvor fint og flott alt var med hans datter. Han slo seg til ro med det, men samtidig begynte han å snakke om at han også gjerne ville besøke henne. Dronningen benyttet seg av all sin skjønnhet og kvinnelist for å holde ham fra det, og hun lykkes…en god stund.

Så en dag, mens prinsesse Benedikte satt hos de kjære blomstene sine og sang en vise om lengsel etter faren, kom det en jeger forbi. Han hørte den vakre sangen og gikk nærmere for å se hvem det var. Der midt inne i skogen satt det en vakker jente på en trone omgitt av nydelige rosa blomster og sang. Han forstod raskt at hun måtte være en prinsesse for hun bar en krone på hodet, og i hånden holdt hun et septer av en blomst.

Han nærmet seg forsiktig for ikke å skremme henne, og plystret en tone som for å si hei.

Hun kikket forskrekket på ham og så ut som om hun hadde tenkt til å flykte inn i skogen.

Men blomstene hvisket henne at han ikke var farlig så hun ble sittende stille.

Han spurte selvfølgelig hva hun gjorde der dypt inne i skogen, og hun fortalte ham hele historien. De snakket sammen en stund, og jegeren tilbød seg å hjelpe henne tilbake til farens slott. Men prinsessen var blitt så knyttet til blomstene sine at hun ikke greide å reise fra dem med en gang. Han bad henne om å tenke på saken og lovet at han skulle komme tilbake en annen dag.

I flere dager kom jegeren på besøk til prinsessen og etter en stund var de begge dypt forelsket i hverandre.

Prinsessen gikk med på flytte hjem til jegerens hytte som lå under en dags marsj derifra, mot at hun kunne besøke blomstene sine så ofte hun bare ønsket. Det syns jegeren var rimelig, og han tok med seg prinsessen hjem.

Når 6 måneder var gått, var kongen så fra seg av lengsel etter datteren at han bestemte seg for å reise ut og besøke henne tross dronningens protester. Og jo mer dronningen protesterte og smisket for å få ham fra det, jo mer mistenkelig syns han at alt var.

Dronningen på sin side var begynt å tro at prinsessen var død av sorg, for de siste kurvene hun hadde satt ut til henne hadde stått urørt. Tilslutt beordret hun en av sine trofaste tjenere til å reise ut og lete etter prinsessens døde kropp. Det hun ikke visste var at kongen fulgte etter tjeneren ut i skogen. Han grep tak i tjeneren og forlangte å få vite hva som var på gang, og tjeneren sa sannheten mot at Kongen skulle skåne ham

Kongen ble selvfølgelig rasende og veldig trist og bestemte seg for å lete hele skogen rundt til han fant sin elskede datter.

Tjeneren ble med ham, og etter en god stund kom de over en lysning i skogen. Der så de tronen til prinsessen og alle blomstene, men ikke prinsessen selv. Kongen bestemte så at de skulle vente der i tilfelle hun ville dukke opp igjen. Da det hadde gått tre dager, hørte plutselig kongen at det knaket i noen greiner i det prinsessen kom ut av skogen for å stelle blomstene sine.

De ble begge fra seg av lykke over å treffe hverandre igjen, og de var begge enige om at dronningen måtte straffes for sine onde handlinger.

Men prinsessen ville ikke tilbake til slottet igjen. Hun trivdes så godt med sin nye tilværelse. Dessuten ville hun ikke reise fra blomstene som hadde hjulpet henne gjennom en ensom og vanskelig tid. Kongen forstod prinsessens følelser selv om det var med tungt hjerte han dro hjem til slottet sitt uten henne.

Dronningen på sin side hadde forstått at hun ville bli avslørt og reist fra kongeriket før hennes mann kom hjem igjen. Hvor hun reiste vites ikke.

Den kvelden når prinsesse Benedikte kom hjem til hytta hvor hun og jegeren bodde, fortalte hun ham alt som hadde skjedd og hvorfor hun ikke ville reise tilbake til farens slott..

”Disse blomstene har betydd mye for oss begge”, sa han. ”De bør vel få et navn??”

- ”De skal hete Hortensia”, svarte prinsessen, ”etter byen som er bygget rundt min fars slott.”

Og slik ble det til at blomstene fikk navnet de bærer den dag i dag. Og hvis du engang skulle vandre i skogene rundt Horten, er det ikke umulig at du kommer til en lysning hvor prinsessens trone fremdeles står, omgitt av Hortensiaer.

Jorunn Westeraas 27/1-2004