" Å ligge på rygg i en blomstereng. Omgitt av blåklokker, prestekrager, smørblomster og forglemmegei. Å bare ligge der og se på skyene som driver forbi. En blir til en hest, en blir til en krokodille før den sakte endrer form og blir til gamle tante Karin fra hundre år tilbake.
Man er passe varm, passe mett passe trøtt. Skal jeg fortelle dere en sannhet? Det var ALDRI sånn, og det blir sansynligvis aldri sånn heller!
Men det er slik vi husker det. Og slik vi forteller om det. Og alle nikker og smiler gjenkjennende. Nei, vet dere hva? Det klødde over hele kroppen, jeg greide aldri å finne noe fasong på noe sky - for øynene ble fulle av tårer pga det skarpe lyset. Og som om ikke DET var nok - så var det ei bie som på død og liv skulle meske seg med en blomst som vokste rett ved siden av hodet mitt. Det endte rett og slett med at jeg reiste meg i vill fart og stormet ut av denne såkalte idyllen mens jeg hylte som en gris. Jaggu sa jeg sommerminne, jah!"
Tre par øyne ser skrått på meg under løftede øyebryn. Jeg tar en slurk kaffe og slurper kraftig for å understreke ironien i det hele. Jentene har vært ute til lunch sammen, og vi har vært igjennom standardrunden med unger, sykdom, Ikea, Stresset arbeidssituasjon og uforstående menn som ikke lenger er romantiske med mindre de er hovne mellom beina.
Jeg fikk et akutt behov for å snakke om noe helt annet - derfor den voldsomme monologen med dertil tilhørende slurpelyd.
Det var helt stille rundt bordet i nesten ett minutt, til Stine trakk på skuldrene og sa: "Nei, hva sier du, skulle vi gå ut og ta en røyk???"
Selvfølgelig sa jeg ja til det. Det var også en del av tradisjonen. I det vi reiser oss merker jeg hvordan de to andre endelig puster ut, og roen senker seg atter over bordet.
"MÅ du???" spurte Stine meg når vi hadde fått rigga oss til på utsiden med røyk og pledd og det som må til for å fa tatt seg en røyk på cafè i januar...
Jeg bare nikker til svar..
Man er passe varm, passe mett passe trøtt. Skal jeg fortelle dere en sannhet? Det var ALDRI sånn, og det blir sansynligvis aldri sånn heller!
Men det er slik vi husker det. Og slik vi forteller om det. Og alle nikker og smiler gjenkjennende. Nei, vet dere hva? Det klødde over hele kroppen, jeg greide aldri å finne noe fasong på noe sky - for øynene ble fulle av tårer pga det skarpe lyset. Og som om ikke DET var nok - så var det ei bie som på død og liv skulle meske seg med en blomst som vokste rett ved siden av hodet mitt. Det endte rett og slett med at jeg reiste meg i vill fart og stormet ut av denne såkalte idyllen mens jeg hylte som en gris. Jaggu sa jeg sommerminne, jah!"
Tre par øyne ser skrått på meg under løftede øyebryn. Jeg tar en slurk kaffe og slurper kraftig for å understreke ironien i det hele. Jentene har vært ute til lunch sammen, og vi har vært igjennom standardrunden med unger, sykdom, Ikea, Stresset arbeidssituasjon og uforstående menn som ikke lenger er romantiske med mindre de er hovne mellom beina.
Jeg fikk et akutt behov for å snakke om noe helt annet - derfor den voldsomme monologen med dertil tilhørende slurpelyd.
Det var helt stille rundt bordet i nesten ett minutt, til Stine trakk på skuldrene og sa: "Nei, hva sier du, skulle vi gå ut og ta en røyk???"
Selvfølgelig sa jeg ja til det. Det var også en del av tradisjonen. I det vi reiser oss merker jeg hvordan de to andre endelig puster ut, og roen senker seg atter over bordet.
"MÅ du???" spurte Stine meg når vi hadde fått rigga oss til på utsiden med røyk og pledd og det som må til for å fa tatt seg en røyk på cafè i januar...
Jeg bare nikker til svar..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar