Å se vannet...

Sist gang jeg bodde sånn at jeg kunne se vann og båter fra stuevinduet mitt, var jeg 13 år og bodde på Huvik i Sandefjord. Det er greit, det var trangt, vi var 3 jenter som delte rom, og badet var oransje  med skråtak og hadde byens minste varmtvanns-tank hengende på veggen. Utgangsdøra hadde glipe hvor det snødde inn om vinteren og før vi fikk vedovn ned i stua, hendte det at hele familien plutselig bodde på barnerommet oppe for i det hele tatt å ikke fryse skvett i hjel på vinteren. Tv-signalene fikk vi inn via en kabel som hang mellom husene. Den ble revet ned titt og ofte av vind og snø. Da var det å bruke tv-ledningen som antenne og mens mamma gikk rundt med armene og ledningen i været, satt pappa og sa "Jah - DER!" når hun gikk på det punktet hvor vi fikk inn NRK i svart/hvitt.

Men vi hadde utsikt over indre Sandefjordsfjorden og havna. To store vinduer i stua/spisestua vendte den veien og vi hadde lys og panoramautsikt. Og vi hadde Framnæs Mek Værksted rett på nedsiden. Det var ikke sjeldent jeg åpnet vinduet på soverommet og stakk hodet ut så langt jeg turde for å sniklytte på alle glosene arbeiderne lira av seg der nede. På kvelden var det som om de stod rett under vinduet mitt, og det er det jeg skylder på når jeg seinere har hørt at jeg av og til ordlegger meg som en bryggesjauer. De lengste og mest saftige kom som oftest rett etter ett smertebrøl av noe slag.

Store plattformer, ferjer og tankbåter var "hagen" min, og hvis aggregatene på kaia av en eller annen grunn skulle stoppe opp om natta, hendte det at jeg våknet og var skrekkslagen av stillheten.

I 1986 var det slutt på Framnæs Mek.V.  Men da hadde vi flytta. Oppover i området - til et hus med boltreplass i massevis, men med utsikt ut på en trøtt vei, noen lyktestolper og naboens hus og hekk.

Så kommer det en endeløs rekke av flytting for min del. Hit og dit. Fra den ene enden av byen til den andre, men aldri mer hadde jeg utsikt til vannet.. før nå..

Det er ikke en fjord, det er i munningen av en elv, men det er vann, og det er slepebåter, små ferjer og gleden var stor da jeg tidlig en morgen satt her og gjespet over kaffekoppen og jeg hørte en lyd jeg kjente, men som jeg hadde glemt hva var.. DER kommer det en lastebåt oppover elva. En SVÆR lastebåt. Det føltes som om den aldri tok helt slutt, og jeg hadde plutselig ikke lyst til at den skulle ta slutt heller. Det ble noe euforisk og frydefullt over å ha de tre stuevinduene mine fylt til randen av en lastebåt.

Selvfølgelig dro den seg oppover elva, men nå vet jeg jo at de dukker opp her av og til.. tidlig på morgenen eller seint på kvelden. Det er ikke mindre majestetisk når det er mørkt ute, og man plutselig ser et opplyst fartøy som siger forbi, så stort at du en stund ikke ser noe annet.

Det tok meg 2 ekteskap og 11 flyttelass og et bytte av både by og fylke for å komme til en sted hvor jeg igjen ser vannet fra stuevinduet. 

Jeg kjenner i røttene mine, at HER vil jeg bli så lenge som overhode mulig...