I taket over spisestua, har vi en gammel og stilfull krystallkrone. Ikke at vi har kjøpt den selv, men den bodde her i leiligheten fra før når vi kom, og den kler veldig veldig godt å henge i et 400 år gammelt bygg, så den får henge og være et fascinerende lyspunkt.
Først tenkte jeg at en sånn lampe var veldig lite meg, men det tok ikke lang tid før vi ble litt sånn "bestiser" nesten. Jeg får ikke sett meg helt mett på den, på fargespillet, på detaljene.
Også har den jo tilført hverdagen vår litt "magi", for i midten der henger det en vas-ekte krystallkule!
Og det er jo med vår krystallkule som med krystallkuler generelt - dessverre får jeg nesten si; - det du ser gjennom den, ser du opp ned. Du ser et nøyaktig speilbilde av den plassen du er på, bare at alt er på hodet. og kanskje er det sånn da, at man må se livet sitt litt opp-ned av og til? Kanskje det dukker opp detaljer som du aldri har sett før, men som har vært der hele tiden?
"Et krystallklart gjenbruk."
Jeg liker den tanken.
Uansett er det morro å ta bilde av den - samme hva som er i midten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar