Fanebæreren

I hele mitt liv har jeg gått først. Ja, jeg har rett og slett ikke noe minne av at jeg har gjort noe annet noen gang. Og i lange perioder har jeg ant lite om hvem og hva som har gått bak meg. Hvordan i all verden skulle jeg vite det? Jeg må jo SE framover når jeg går først. Dessuten så bærer jeg tungt her jeg går, og hvis jeg våger meg på å snu meg, så kan det få fatale følger.

Jeg har selv sett hvordan andre fanebærere har dristet seg til å snu seg bakover og smile til de der bak, og i neste øyeblikk har vindene tatt tak i fanen og revet den ut av bandolæret, duskebærerne har flydd som små duer og blitt klasket inn i husvegger og biler.

Nei, går man først på den måten, og har noe viktig å vise fram, så må man se framover.

Det er ved hjelp av meg og min fane, at alle tilskuerne vet hvem det er som kommer bak meg.

Mine faner, har hatt all verdens farger. Grønn, gul, brun, oransje. Bare nevn en farge, og jeg har helt sikkert gått rundt og båret på den.

Min drøm er å en dag ha to staute personer som bærer duskene for meg. To mennesker som kan hjelpe meg å holde i mot vinden, og sørge for at jeg ikke må bruke all min kraft på å ikke sjangle eller velte her jeg går. Men neida – søte små barn skal det være. For at publikum skal bli våte i blikket og si:»ååååååå» når vi passerer.

Tror de f.eks at de ville sagt «ååååå» med et smil, hvis de ante hva en fanebærer egentlig risikrer foran der? Tror dere at de ville klappet henrykt hvis den opprinnelige grunnen til at man går med faner hadde vært gjeldende i dag? Alltid først – under kryssild fra det tyske regimentet. Nei, takke meg til. Folk vet ikke hva de egentlig ser lengre. Fanene er nå bare et symbol på 17. mai og på at en eller annen kunstnerisk sjel har lagt hardt arbeid i å kreere noe vakkert som skal synes lang vei.

Jeg husker at mamma var så stolt første gangen jeg skulle ut og bære. «Min sønn – fanebæreren» At det resulterte i at jeg alltid måtte gå først, og da også sansynligvis være den første som ble felt i krigen, tenkte hun ikke på den gangen. Og at det bak meg gikk en forskremt gutt eller jente som visste at de måtte ile til unnsetning for å overta stasen, og rett og slett tråkke over mitt lik for å bære videre. Og at min kropp da i tillegg ville bli most ned i bakken av over tusen mann som kom trampende bak meg? Det er nemlig ikke tid til å hedre en fanebærer med salmer og varme ord hvis – eller kanskje jeg skal si NÅR - de faller.

Men jeg har da tross alt vært heldig som har vokst opp som fanebærer i en fredelig tid. Ikke at det har fått meg til å glemme hva slags rolle og ansvar jeg har foran der. Men alle andre har visst glemt.

En fanebærer må bruke ørene, øynene, balansen og rein muskelkraft. Man kan ikke ha en fanebærer uten muskler i overarmene. Uten mot. Fanebæreren må vite veien vi skal gå, og ha kontakt med alt som ligger foran. Samtidig må han bruke ørene bakover. Følge med på trommene, skjønne signalene som sier at vi skal stanse, gå på stedet hvil, eller om vi skal gå raskere.

Når menneskemengden ser meg, så vet de hvem som kommer bak. DET er min jobb. Jeg baner veien for andre, og gjør det lettere for det store flertallet å holde seg informert.

Jeg får aldri bestemt meg for om jeg skal smile til tilskuerne, og være en sjarmerende fyr, eller om jeg skal gå i fullt alvor, og minne folk om at det ikke alltid har vært like ufarlig.

Tidligere var jeg bare flink til å bære faner. Da spilte det ikke så stor rolle hvem jeg bar for. Hvem jeg banet vei for. Jeg koblet på meg bandolæret, heiste fanen, og marsjerte stolt fremover – uten tanke på hvem jeg representerte. Det viktigste for meg var å gjøre jobben skikkelig, og være et godt forbilde.

Jeg bar for politiske partier 1. mai, for idealistiske foreninger i borgertoget, eller hjemmesnekra faner under demonstrasjoner. Det hendte også at jeg måtte endre den opprinnelige marsj-ruta. En gang vi var i en ukjent by, så jeg langt der fremme at det var et stort hull i bakken. Dermed tok jeg en avgjørelse og tok første stikkvei til høyre, tvers gjennom en gapende folkemasse, og med et forvirra korps i helene. De kan nemlig ikke gå ifra fana si. De følger meg som små andunger følger en andemor over motorveien.

Jeg førte dem gjennom gater jeg ikke ante noe om, men jeg visste bare at jeg måtte gjøre det for at ingen skulle komme til skade. Tamburmajoren ilte fram til meg. «Hva i helvete er det du holder på med???». Jeg så henne bare rett i øynene ett sekund, fokuserte på veien foran meg, og fortsatte å gå. Hun fikk bare stole på at det er en grunn til alt.

Etter en liten omvei rundt et kvartal, kom vi trygt i havn. Dit vi var på vei i utgangspunktet. Men tror dere kanskje at jeg fikk noe klapp på skulderen? Tror dere noen av de som toget bak meg var takknemmelig for at jeg hindret benbrudd eller det som værre var? Neida – de var bare opptatt av at de ikke hadde fått være med på å bestemme at vi skulle svinge til høyre.

Etter litt diskusjoner fram og tilbake, ble det enighet om at de hadde vært et greit valg, men jeg fikk beskjed om å samarbeide mer neste gang. Hva mente de? At jeg skulle bråstoppe, avbryte et helt korps midt i en marsj, sette ned fanen og brøle: «Hei, folkens! Det er et svært HULL i bakken foran her.. Kan vi ta et allmøte her og nå, på om vi skal gå til høyre eller venstre i neste kryss????» Jeg var mest opptatt av å få oss trygt fram uten voldsomme avbrytelser, men det er visst vanskelig for folk å forstå sånn uten videre.

Man må se helheten i ting når man går først. Det har jeg ihvertfall lært underveis.

Jeg har også drista meg til å foreslå at det er jeg som skal velge hvem som skal bære duskene mine. Som jeg nevnte tidligere, er små unger utrolig vakre å se på, men de er ikke til mye hjelp når det blåser litt mer enn lunken bris. Da må jeg plutselig bekymre meg for dem også. Trøste dem, si at alt kommer til å gå bra, og jeg må bruke all min kraft pluss litt til for å holde meg selv på beina. Men neida – vi skal heller avbryte en marsjrunde hvis det blåser.

Det er jo tydeligvis mye viktigere at man har noe søtt å se på, enn at oppgaven blir gjennomført skikkelig.

For hver gang vi er ute på stevner, får vi medaljer. Jeg har pr skrivende stund 176 av dem, men jeg får ikke lov til å pryde uniformen med dem. Det skal man visst heller ikke gjøre. Av og til blåser jeg i reglementet og tar på meg alle sammen. Jeg er nemlig stolt av hva jeg har vært med på, og forstå ikke hvorfor det er så viktig at det ikke skal synes. På sånne dager, får jeg ekstra oppmerksomhet fra folkemengdene. «Der er han med alle medaljene», sier de.

De venter på meg med spenning hver gang vi dukker opp, i håp om at jeg har pyntet meg. Hvis de hadde vært litt oppmerksomme, ville de sett at folkene som kommer bak meg går med lukkede litt grå ansikter og stive smil. Det er også min skyld, og det fryder meg litt at de går der i full skue, uten evne til å skjule sine egentlige følelser.

Uansett er jeg fanebærer. Jeg er født til å være fanebærer, og jeg kommer til å bære faner til kroppen min står i 90 graders vinkel og jeg ikke har mer kraft igjen i armene.

Jeg kommer til å fortsette å ønske meg jevnbyrdige duskebærere, og jeg kommer til å fortsette å ta avgjørelser om hvilken vei som er trygg å gå. Jeg kommer til å fortsette å pynte meg med medaljene mine – akkurat når det passer meg. Og folk kommer fortsatt til å ringe meg og be meg om å stille opp for dem. For det er nemlig en jobb ikke så mange tar helt frivillig. Men jeg gjør....... for noen må alltid gjøre det....