Fra begynnelsen til slutten - eller vise versa..

Jeg lå helt stille og hørte hvordan det pep i en monitor som stod ved sengen ved siden av min. Et langt langt ensomt pip som fortalte meg at damen på den andre siden endelig døde. Det igjen betød at jeg endelig fikk noen å snakke med - for siden jeg selv døde for bare noen dager siden, så var jeg ganske våken og kjente stadig at kreftene vendte tilbake..

Jeg hørte hun dro sitt første lange åndedrag. Litt surklete og tungt, men allikevel et åndedrag.

Det gikk noen timer, også kom det en sykesøster svinsende og dro fra forhenget som hadde stengt for utsikten min. Jeg strakte meg etter brillene for virkelig å kunne studere nykommeren.. En vakker kvinne, uten tenner, med rynkete helt hvit hud, og nesten ikke hår på hodet. Hun var så vakker der hun lå mens kinnene sakte fikk farge og hele kroppen hennes forsiktig gjorde seg klar for livet..

Jeg sovnet nok - det er ufattelig utmattende å bli yngre - og når jeg våknet stod det en dame i 50 åra og kikket på meg.

"Hei - det er jeg som er datteren din. Jeg skal ta deg med hjem nå. Du har en leilighet du bor i, og det første året vil du få stell og pleie hjemme av en sykepleier, og du vil få mat sendt hjem. Jeg kommer og besøker deg en gang i uka, og da skal jeg ta med meg barnebarna dine. Jeg har en på 13 og ei på 15.. Jah - også heter jeg Nina..."

Hun fikk med et ett sårt drag over øyene, og jeg regnet med at hun tenkte på at det kun var 15 år igjen nå før hun var passert den Gyldne aldren og hun igjen var barnløs og det bare var en vei igjen.. nedover..

Jeg valgte å ikke tenke på det - for gleden over å være i livet var større enn bekymringen for framtiden..

Min datter Nina - kjørte meg hjem, og vi ble litt kjent med hverandre. Jeg var spent på om jeg ville ligne på henne, og om det var lenge til jeg møtte pappa'n hennes igjen.. Jeg spurte henne om hun visste, men hun bare trakk på skuldrene.

"Jeg har ikke møtt ham enda , ihvertfall - han kommer når han kommer..."



Tiden gikk.. Jeg storkoste meg i leiligheten, og kroppen vant sakte med sikkert tilbake styrke og jeg husket mer og mer av hverdagslige ting. En dag våknet jeg med en tann i munnen. Og så en til..
I løpet av noen måneder hadde jeg munnen fylt til randen med tenner. Litt brune kanskje, men pytt. Jeg kastet gebisset og gledet meg stort over biff til middag, og unte meg til og med en tyggegummi på lørdagene.

En tirsdag gikk det plutselig i døra. Sykepleieren hadde sluttet å komme for lengst, så jeg visste det ikke var henne. Og datteren min kom bare på søndager, så det var ikke henne heller. Det kilte voldsomt i magen, og ganske riktig.

"Hei - jeg heter Richard - vi er gift.."

Jeg danset av glede over å ha fått meg en sånn utrolig flott mann, og den natten sov jeg klistret inntil ham.

I begynnelsen var det ikke mye til samliv egentlig, men etterhvert som jeg fikk tilbake kvinneligheten min, blei det en annen vals.
Jeg oppdaget blandt annet til min store glede at jeg fikk lysebrunt hår med krøller, og Richard fikk et kledelig skjegg.

"ååh - nå må jeg bytte briller IGJEN!! Jeg ser bare bedre og bedre.. " Jeg sukket iltert mens jeg tappert forsøkte å lese avisa en morgen..
Richard ble bare mer og mer muskuløs, men var mindre og mindre hjemme. Han måtte begynne å jobbe i bank visstnok.

Så ringte Nina. Hun sa ikke så mye. "Jeg har født!" Det var det eneste hun sa. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si - så jeg mumlet at jeg var lei for det, og spurte om jeg skulle komme over en tur..
Jeg laget ferdig en lasagne og tok med meg for å kunne varme den til henne og den familien som fremdeles var igjen, og der lå hun. Stor som en hval lå hun på sofaen, med vann i hele kroppen. Den store magen var i veien for henne uansett hvordan hun prøvde å sitte eller ligge.

"Var det ille??" spurte jeg..
"Neida - jeg fikk epidural", svarte hun stille..

"Jaja.. om noen mnd blir det lettere.. Det siste trimesteret er alltid værst har jeg lest."
"Jeg gruer meg til å være kvalm og spy jeg da... skal være glad når alt er over..."

" Og om 2 år er det på'n igjen.." sukket mannen hennes mens han kjærlig rufset datteren som satt på gulvet og lekte med duplo..

"Jah - på snakk om DET. Forrige uke fikk jeg mensen.. Det er det jeg sier.. ikke fordet - jeg ante at noe var i gjerde da - for jeg har svettet som en gris og vært rimelig sippete i noen måneder, men.. alt nå lissom??"

"Sånn er livet", svarte Nina..
"Jupp - sånn er livet", sa jeg... og så var det ikke mer å si...