Vi vant - vi vant!

Jarlsbergfestivalen 2009

Her stilte vi.. Det hærlige tidspunkt 06:30 ringte vekkerklokka mi i dag - på en søndag. Klokka 07:00 vekket jeg Tullerusk, og klokka 08:00 stod vi klare på utsiden av huset. Med uniform og instrument og ekstra strømpebukser og sløyfer og hårstæsj og og.. Det er TIDLIG for et C-menneske som meg. Men pytt - hva gjør man ikke for at de søte små skal få bryne seg på litt utfordringer.

Turen inn til Bakkenteigen (Horten) gikk som smurt. Det er nemlig veldig lite med trafikk på veiene så tidlig en søndags morgen. Etter en liten stopp oppe i Kirken for å hente noe trommer og trommestikker og en tamburin, var det straka vegen inn på 35 minutter.

Klokka 9 var det oppmøte inne i lokalet og 14 halvtrøtte og litt nervøse unger stod og trippet, sammen med dirigenten. Halv 10 var det oppvarming, ti minutter på 10 ble slagverkgruppa henta inn på scenen for å rigge.

Vi snakker barn på 10 - 11 år her. Vi er et ganske så lite korps. Bare 14 spillende i dag. Og vi har øvd på disse stykkene siden rett før Jul.

Jeg er voksen, og jeg skal ikke spille, men selv for meg virker scenen helt enorm, og det lukter konsentrasjon og litt nerver i salen. Mange av musikantene våre er med på en sånn konkurranse for aller første gang, og aner ikke hvordan det vil føles..

Vi stemmer pauker, vi fjerner en stol som er for mye og vi flytter litt på en mikrofon.

Man går med en merkelig følelse i magen. Den er vanskelig å forklare, men det er en slags nøktern "ååååå - jeg håper vi gjør reint bord i dag!"-følelse.

I fjor var jeg utkledd som heks og stod på scenen sammen med dem, i år får jeg sitte i salen og bare lytte.

Første stykke. En marsj. Den snubler i gang, og det snubler opptil flere ganger, og jeg tenker... "Hm.. de er altfor nervøse!" Av 14 barn er det nå bare 10 som spiller. 4 jenter driller til den første marsjen.

Så kommer stykke nr 2. "Annie - Tomorrow". Vi har med oss verdens søteste jente som synger solo mens ungene er komp. De er kjempeflinke, og jeg kjenner hårene reise seg på armene. JA JA - de fikser det. Nå er det ikke lenger så nøye om de vinner eller om de får gode kommentarer fra dommerene. Jeg sitter der, og hører at de fikser det. De spiller sammen, lytter på hverandre, og gjør sitt absolutt beste. Jeg hører introen.. teller takter, vet når hvem skal komme inn på hvilket instrument. Og det går på skinner. Først klarinettene, så en myk Tuba, så saxen. Så vokalisten. Resten av gruppa kommer til.. Det er til å grine av. Vakkert!

Så er det ett stykke med trompetsolo. 2 gutter trår fram og spiller så trygt som banken. Jeg er så stolt at jeg nesten sprekker.

Stykke nr 3 heter Chrysalis, og det skal være navnet på den prosessen som skjer fra en sommerfugl er en larve til hun blir en sommerfugl. Kjære vene å de ungene spiller i dag!!

Jeg håper selvfølgelig at dommerne hører det samme som meg, men det vet man jo aldri. Det er ikke dyktighet og teknisk finesse som bestemmer vinneren i dag. Det er helheten, og sånn skal det være når så små barn treffes for å spille for hverandre og når de vet at det er en konkurranse i det også.

Det er utrolig mange flinke korps og unger der i dag.

Når "mine" musikanter er ferdige, møter jeg dem ute i gangen. Skryter vilt av dem og har en følelse av at jeg egentlig har født dem allesammen. Skryter av dirigenten vår, Siri, som gjør en fantastisk jobb med ungene og som lokker dem til å yte sitt beste, og LIKE det de holder på med.

Tiden går - det er premieutdeling. 2 drilljenter har fått i oppgave å gå opp på scenen og hente diplom som alle får.. Konfransieren leser opp navnene på alle 2 plassene. ( Det finnes ingen som taper en slik konkurranse som dette. De korpsene som ikke får pokalen, får alle hver sin 2.plass)

Jeg hører ikke Framnes enda, og kjenner magen begynner å kile. Navn etter navn, korps etter korps blir ropt opp. Ikke noe Framnes. Så kommer det: Og de som får pokalen i dag er...

(dere vet - den stillheten som virker å var en evighet).....

"Framnes Juniorkorps!!!"

Gleden skyter ut alle cellene mine i løpet av ett sekund. Jeg ser først litt skrekkslagne barn som ikke helt tror det de hører, men så braker jubelen løs. De hopper og skriker og heier, alle klemmer alle. Selv de som aldri har likt hverandre noe særlig henger rundt halsen på hverandre og brøler av glede..

"Hipp hipp!... Fram - hurra, Nes - hurra, hurra hurra hurra!!!!"


De fortjente det så inderlig, og det var så utrolig digg å få være med å opplevde at de fikk det til...