Sorti

Ikke ante jeg at jeg faktisk har gjeller. Jeg – som ikke noen gang har turt å svømme på dypet, fordi jeg vet at jeg svømmer dårlig. Frykt for å drukne? Jupp, det er meg det. Men så viser det seg altså at jeg puster like lett under vann som over. Det var et realt sjokk, men en særs velkommen overraskelse.

Jeg lå der, med en annens hånd stramt rundt nakken. En hånd som tvang hodet mitt under vann. Jeg husker jeg tenkte; ”Nå dør jeg. Kan like gjerne trekke pusten med en gang”. Jeg prøvde tappert å kjempe imot en stund bare for å være helt sikker på at det ikke nyttet. Jeg fikk snudd hodet litt til siden, og mens jeg lå der og ventet på at kroppen skulle gå tom for oksygen, kikket jeg meg like gjerne litt rundt. Sollyset tvang seg gjennom sjøvannet og kastet stråler på vakre steiner og det irrgrønne sjøgresset. En ganske så gjennomsiktig fisk ilte raskt forbi, og jeg husker at jeg tenkte at jeg tross alt ikke var noe å være redd for – jeg var jo straks død uansett, og ikke mye tess som jeger. ”Død som en sild rett og slett!” Jeg måtte ta meg kraftig sammen for ikke å gapskratte av min egen morsomhet.
En sjøstjerne lå der og duvet med armene sine. Jeg telte 5 stykker, men det er mulig jeg tar feil, for grepet rundt nakken min var så stramt at jeg fikk slørete syn av svimmelhet.
”Å for en skjønnhet”, tenkte jeg. ”HER vil jeg være..”

Og tiden gikk. Jeg ventet og ventet, og grepet rundt nakken min ble umerkelig litt svakere for hvert 10ende sekund. ”Ikke glem hvem du er”, hvisket havet til meg. Hvordan i all verden skulle jeg kunne glemme det? Det var jo nettopp derfor jeg lå sånn med hodet under vann, holdt fast av en som visstnok vet mer om meg enn jeg gjør selv. ”Jammen i jøsse navn – skal det ikke skje noe snart da?? Jeg burde jo i det minste FØLE at jeg mister bevisstheten her..”
”Ikke glem hvem du er”, hvisket det igjen fra havet – og jeg kan sverge på at jeg så halen til en havfrue langt der ute. Men det kan like gjerne ha vært en knølhval på ville veier. Ikke godt å si hva som er sant og hva som er fantasi når man ligger sånn og drukner.

Det gikk 2 minutter, og ingen død kom og tok meg. Bare en skarp hodepine, og slørete syn. ”Han kunne jo latt meg ha brillene på da.. HAHA!” Merkelige tanker i et sinnsykt øyeblikk.

Litt ut i det tredje minuttet kjente jeg at grepet rundt nakken ble litt usikkert. Ikke spør meg hvordan et usikkert grep kjennes ut, for det er nesten umulig å beskrive, men det var den følelsen som fylte meg. At han var usikker på om det var noe vits i å fortsette å drukne meg.

”For Guds skyld – ikke glem hvem du ER”, hvisket havet bedende mens jeg lå der og lurte på hva som ville skje hvis jeg faktisk trakk pusten så dypt jeg bare kunne. Eller f.eks gjorde meg helt slapp i kroppen og lekte død. Ville grepet slippe da??
Det begynte å bli en lek for meg – og jeg sprellet litt med beina sånn for syns skyld, bare for å signalisere til han der oppe at det var liv i meg enda. Jo da – grepet ble litt strammere et øyeblikk, og han klemte på med ny giv.








Det gikk ett minutt til. Ingenting skjedde, og nå kunne jeg tydelig føle at det dirret svakt i fingrene som holdt nedover halsen min. Det er måte på hvor lenge noen kan greie å holde fast i noe før melkesyre og krampe kommer og tar dem. Jeg lurte på hvordan ansiktet hans så ut. Om han gråt kanskje?? Jeg tok meg ikke bryderiet med å undre meg over hvorfor det var så viktig å drukne meg. Det føltes som om det ikke hadde noe med saken å gjøre uansett. Jeg tok en avgjørelse på at han faktisk smilte der han satt på huk, og irriterte meg over at jeg ikke husket om han hadde på seg gummistøvlene eller turskoene. Det gjorde en stor forskjell for meg, om han var våt på beina eller ikke.




Ut i det femte minuttet begynte jeg å terpe på sju gangen. ”Sju ganger en er sju, sju ganger 2 er fjorten, sju ganger tre er tjueeen, - eller sier man en og tjue nå om dagen? Jaja – samme kan det være. Tjue-en-og-tjue”. Igjen måtte jeg ta meg kraftig sammen for å ikke flire høyt og hemningsløst under der. Det er på en måte ikke det rette å gjøre mens man dør. Jeg mener, ligge sånn og terpe på sju gangen, døde sild, snakke med havfruer og sjøstjerner og le seg skakk.

På dette tidspunktet hadde jeg selv blitt i alvorlig tvil om det var noe vits i å drukne overhodet – for det tok urimelig lang tid, og jeg skulle ønske han hadde dratt meg litt lenger ut sånn at jeg fikk mer å se på mens jeg ventet.

Etter 10 minutter slapp han plutselig taket. Jeg lå stille en liten stund før jeg kravlet meg opp på alle fire og løftet hodet opp av vannet.
Klærne lå klistret inntil kroppen min og jeg ristet på hodet, nesten som et dyr, for å få vann ut av håret. Jeg la hodet på skakke og kikket ham rett i øynene. Han var kritthvit i ansiktet og stod som forstenet mens munnen hans åpnet og lukket seg uten mål og mening. Nesten som en gullfisk, syns jeg.
”Gir du deg allerede?” spurte jeg. Ikke noe svar. Bare bleke lepper som ikke visste om de skulle snurpe seg sammen til en strek, eller vrenge seg fra hverandre til et rop om hjelp. Så reiste jeg meg opp, tok av meg plagg for plagg foran ham.
Sakte og sensuelt, mens jeg hele tiden stirret ham inn i de livredde øynene. Han slikket seg hjelpesløst på tørre lepper, og det var tydelig at han overhode ikke hadde anelse om hvor dette ville ende.
Det siste plagget jeg tok av meg var trusene. Jeg ålte meg mykt inntil ham og strøk ham på kinnet med dem. Kysset ham ømt på det likbleke kinnet, snudde meg bestemt, vasset ut i vannet til det nådde meg til livet.

Jeg kjente blikket hans brenne på ryggen min, men det var ingen vei tilbake. Uten å snu meg la jeg på svøm, trakk pusten kraftig en gang, dykket, og forsvant ut på dypet.