Bøker og Chopin

Jeg liker lyden av folk som leser. 
Ja, jeg liker det nesten bedre enn å lese selv. Det er derfor jeg ELSKER bibliotek.. eller, jeg elsket bibliotekene sånn som de var før. Når det var et stille rom, og folk sa hysj hvis man snufset for høyt, glemte å hviske til hverandre, og et sted hvor man fikk ilske skråblikk hvis man var så uheldig å få ei hostekule, eller nyse.
Det var nesten mer naturlig for meg å ta av meg lua så fort jeg kom inn på biblioteket, enn det var å ta den av før jeg gikk inn i et kirkerom. Det er en slags ærefrykt jeg har overfor all den kunnskapen som bor i et bibliotek. Alle ordene som noen en eller annen gang har tenkt, satt sammen til noe med mening og så skrevet ned.

Sandefjord har et ganske stort bibliotek, og jeg har vært der ganske mye. Helt siden jeg gikk i hælene på mams og paps mens de var der og lånte bøker, til jeg kunne rusle inn der selv, ta meg en kopp kaffe og bare sitte i all lesingen.  Men man hører ikke at folk leser på samme måten lenger. Tidligere kunne jeg høre på pusten til en lesehest, om det var morsomt, spennende, trist eller kjedelig, det som stod skrevet mellom permene. Jeg kunne høre det på hvordan de bladde om. Og et bestemt smell når de klappet sammen boka - enten for å låne den med hjem, eller for å sette den tilbake i hylla igjen. Jeg kunne studere folk som bladde kjapt gjennom en bok. Myste på  forsiden, sjekket hvem som var eventuell oversetter, linjeavstand, bokstavstørrelser og selvfølgelig sammendraget på baksiden. 
Også kunne jeg lage historier om dem. Jeg fantaserte meg inn i livene deres, hvem de var, hva de hadde spist til middag, gift, skilt, hva slags jobb de hadde, lykkelige, ulykkelige.. De ble hovedroller i hver sine romaner, som alle utspant seg inni hodet mitt, og som aldri ble skrevet ned på noe papir.

Det var folk som elsket å lese som var der. Og studenter, som kunne gå inn i et eget rom for å jobbe med fag, lekser, hovedoppgaver, særoppgaver, mastergrader. DER var det tyst som i graven. Det eneste man hørte var lav hvisking av og til. Det hendte jeg satt med ved en pult i det rommet, og lot som om jeg gjorde lekser. Helt musestille satt jeg der og bare lyttet til nesten-stillheten. Lyden av blyanter og kulepenner som løp over ark. Lyden av faglitteratur og oppslagsverk. Viskelær. Et sukk av og til, og et stille "YES" når noen endelig fikk hull på en eller annen oppgave.

Men det var før. Nå er biblioteket blitt et samlingspunkt. Det er en fin ting, kjære vene. Det mysser av ungdommer på hver sin pc, med headsett, lua på, godt tilbakelent med beina i kryss. Det sitter folk der som sjekker mail, kontakter en kjær som er langt borte, eller bare sitter og surfer på nett en stund mens de venter på en buss.. kanskje.. 

Nå er det diskusjonsgrupper, foredrag, kunstutstillinger og av og til konserter på biblioteket. Man hører latter, skravling, lek.. Det er mer liv på biblioteket i dag. Men samme hvor bra jeg syns DET er, så savner jeg stillheten.

Jeg har ikke fått brukt biblioteket i Fredrikstad enda. Vi har vært innom der såvidt, men jeg har ikke fått kjent skikkelig på det. Det gleder jeg meg også til å få gjort. Det er nesten så det er grunn nok til å bo i området der når vi kommer så langt at vi skal flytte på oss. 

Som i dag f.eks.. når formen er sjaber og jeg ikke har energi til å løfte særlig mer enn en finger eller to, og enda mindre måtte gå en halv kilometer, ta en buss og gå en halv kilometer til for å komme dit. Også samme runda tilbake igjen, bare at den blir avsluttet av 500 meter bratt oppoverbakke..
(Nei, har ikke hørt noe fra Råde om bilen min enda- jeg venter og venter..)

Jeg tror rett og slett jeg har veldig lyst til å bo i gangavstand til biblioteket. Tenk å få sitte der og tenke lange tanker og kanskje få noe ned på papir eller skjerm? Med en kopp kaffe.. DET hadde vært noe..


I stedet sitter jeg og glor litt olmt på et piano. Å ikke orke å løfte mer enn en finger eller to gjør det litt vrient å spille Chopin også, men det hindrer meg jo ikke i å HØRE på Valse Brilliante av Chopin..

Selvfølgelig fant jeg den på Youtube.. man finner ALT på youtube nå om dagen.. 




(En tredjedel av dette tempoet, ispedd "æææh" og "næææh" og et par gloser som ikke egner seg på trykk, samt  - tja.. ca halvparten med feilslag, så har dere meg, da..  Ikke for det, en time ved tangentene i går hjalp veldig.. men om jeg noengang kommer til å spille den inn og legge ut på youtube, kan jeg ikke tenke meg. Så vondt ønsker jeg ikke de som elsker klassisk musikk.. *knis*)

I morra blir alt bedre. Fram til da sitter jeg og drømmer meg bort i et bibliotek mens jeg lytter til et av favorittstykkene mine..