Når jeg i 40 år har plasket rundt med hodet på stilk og latt som om jeg svømte (Jada, jeg jukset på svømmeknappen. Det bassenget vi tok den i var så grunt at jeg rakk ned med tuppen av tærne hele veien.. Grunt basseng + lang, tynn, ting = jentunge med svømmeknapp i gående brystsvømming..), er det ikke bare bare å plutselig bli venner med et par svømmebriller som jeg må bruke for IKKE å svømme med hodet på stilk noe mer. Det er noe med at nakken ikke blir særlig fornøyd av å være bøyd bakover mens armene kaver foran der et sted - såh, for at hele kroppen skulle bli glad og fornøyd, gikk vi (kjæreste'n/forloveden/snart gift me'n og jeg) til innkjøp av hvert vårt par med ... nemlig.. svømmebriller..
Dessuten så jeg plutselig for meg disse nydelige damene fra"før i tia". De som svømte med lesebrillene på for å kunne SE hvem andre som var i bassenget, og som hadde rosa badehette med blomster på... - og jeg fikk plutselig et stort behov for IKKE å være ei sånn dame i noe som helst slags svømmebasseng.
Nu vel.. Vi utrustet oss med disse fantastiske oppfinnelsene i dag, og jøsjh å jor' så trangt da gett!! Om man ikke har hatt følelsen av å ha utstående øyne før, fikk vi det i hvert fall i dag. Stigs var så trange og passet tydeligvis perfekt, for han kunne bare svømme i vei med hodet langs bunnen om han ville, så tette var de. Mine derimot -lakk vann. Dermed ble de første 25 meterne med svømming i dag relativt stykkevis og delt av briller av, briller på , justere hit, stramme litt, slakke litt - 4 svømmetak - "blubb blubb - ææææh ser ikke noe.".. pust og pes.
Men så satt de da som støpt til slutt. Neste utfordring for ei vannkløne som meg selv. Hvordan organiserer man seg selv når man plutselig skal svømme med hodet ned i stedet for opp?
Du kan jo tenke deg, her kommer jeg skridende inn i svømmehallen med min svarte sportsbadedrakt, med håret i en stram knute bak og matchende svømmebriller. Ufattelig schtiiliig vet'tu, helt til jeg kommer i vannet og alt bare blir et voldsomt kav med pusting og pesing, og bobling fra nesa og et tak langs bunnen og et tak med hodet under vann og rumpa i været og stort sett bare fryd og glede. Samt at jeg selvfølgelig juksa litt og svømte med hodet på stilk sånn for å føle at jeg i det hele tatt hadde svømt noe som helst. (Og da var det jo ENDA teitere å ha svømmebriller på, spør du meg..)
Det tok noen runder, men jeg kom meg inn i en slags rytme etterhvert, og endte opp med hele 300 meter freestyle (det innebærer alt fra hundeplasking til frosketak, rygg-skvulping og undervannsbobling).
300 meter blei det, og jeg er rett og slett stolt, for endelig - i en alder av 42 år, har jeg endelig fortjent den #%&#%& svømmeknappen!
En ting tror jeg vi er skjønt enige om da... det er INGEN som kler svømmebriller...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar